Hvorfor velger Arbeiderpartiet gang på gang å bruke fellesskapets midler på å støtte muslimske terrorister og aktivt gi legitimitet til deres ugjerninger?

Regjeringens betingelsesløse anerkjennelse av Palestina nå i mai skjedde mens et hundretalls gisler fortsatt sitter fanget av Hamas-voldsmenn etter terroraksjonen 7. oktober i fjor. I sin «frihetskamp» så disse pøblene seg nødt til å voldta kvinner, torturere og drepe små barn og ta med seg kvinner (og barn) som sex-slaver tilbake til hulene sine. Totalt ble ca. 1200 sivile drept, hvorav flere av dem på svært bestialsk vis. De groteske ugjerningene er både filmet og publisert av terroristene selv, og trenger ikke ytterligere dokumentasjon her.    

Regjeringens beslutning om å belønne Hamas-terroristene med et eget land, skjer etter den verste massakren på jøder siden Holocaust. Beslutningen fremstår som «ubegripelig dum», ifølge professor Janne Haaland Matlary.  

Like fullt føyer beslutningen seg inn i en lang rekke av uforståelige utenrikspolitiske grep fra Arbeiderpartiet, hvorav påfallende mange innebærer en støtte til de mest hatefulle og voldelige muslimske terrororganisasjonene på kloden.  

Norges økonomiske støtte til «palestinske selvstyremyndigheter» (der Hamas ikke har tillatt et eneste valg siden 2006) utgjør alene hele 15 milliarder kroner de siste 30 årene. I den grad denne støtten ikke direkte brukes til våpen som setter Hamas i stand til å nå sitt uttalte mål om å utslette jødene i Israel, gis støtten vel vitende om at den frigjør andre midler som Hamas bruker til å sende raketter mot den jødiske befolkningen.  

Arbeiderpartiets ettergivenhet og politiske legitimering av islam ble særlig tydelig ifm. Muhammed-karikaturene i januar 2006. For å tekkes voldelige islamister gikk daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre langt i å beklage trykkingen av tegningene, fremfor å gjøre det han skulle gjort: stå opp for vår grunnlovsfestede ytringsfrihet, slik Anders Fogh Rasmussen gjorde det i Danmark. I en personlig anlagt melding fra UD der Støre tok avstand fra publiseringen av de uskyldige tegningene, het det: «La meg gjøre det helt klart at den norske regjering fordømmer enhver handling eller uttalelse som uttrykker forakt for mennesker på bakgrunn av deres religion eller etnisitet.»

En måned senere ga statsminister Jens Stoltenberg, i et intervju med VG, redaktør Vebjørn Selbekk skylden for at rabiate islamister brente ned Norges ambassade i Damaskus. Videre beskrev han trykkingen av tegningene som «en gal handling».  Islamistene ble beskyttet, mens Selbekk ble kastet til hundene.  

I august 2008 proklamerte daværende statssekretær Raymond Johansen i UD at Norge ville gå i dialog og forhandle med verdens mest ettersøkte terrorist, Osama bin Laden. Mon tro hva Raymond var villig til å gi bort for å få en gjenytelse fra bin Laden? (Amerikansk etterretning valgte heldigvis et annet spor, og knapt noen har i ettertid beklaget det utfallet det fikk for bin Laden personlig.)   

For 10–15 år siden kunne likevel ikke politisk støtte til muslimske terrorister skje like åpenlyst som i dag. Til gjengjeld fantes det den gang journalister som turte å påpeke at keiseren er naken. Pål T. Jørgensens intervju med daværende utenriksminister Støre i 2011, der sistnevnte blir tatt i grove løgner, er illustrerende. På denne tiden var den vestlige verden unison i sin fordømmelse av Hamas, men Støre hadde mer tro på «dialog-sporet», med ham selv i hovedrollen.  

Problemet var bare at han nektet for å ha hatt samtaler med Hamas (samtaler som Hamas selv hevdet ga dem en politisk legitimitet de ikke fikk i andre land), og enda viktigere: Støre førte både Stortinget og det norske folk bak lyset, noe både Erna Solberg, Siv Jensen og Knut Arild Hareide beskrev som hhv. «svært alvorlig» og «totalt uakseptabelt».

Jørgensens intervju med Støre tåler et gjensyn. Jeg tror dette må være et av de pinligste øyeblikkene i norsk politisk televisjons historie, men det viser samtidig hvor langt Arbeiderpartiet er villig til å gå for å støtte en islamistisk terror-organisasjon. 

Senere samme år tok regjeringen en annen merkelig utenrikspolitisk beslutning: å gå til krig mot Libya. Selv om dette ikke innebar noen direkte favorisering av islam, viste beslutningen hvordan den personlige dimensjonen i Arbeiderpartiets ledelse påvirker Norges utenrikspolitikk. I 2011 var Norge den største bidragsyteren til å bombe Libya sønder og sammen. «Norge bombet mest og best», proklamerte daværende statssekretær Espen Barth Eide stolt. Bombingen skjedde i tettbygde strøk, med titusentalls drepte. I ettertid nektet Norge å ta imot sårede libyere eller å bistå med å bygge opp landets utbombede infrastruktur.  

Selv om det neppe var tilsiktet fra regjeringens side, førte destabiliseringen av Libya til at menneskesmuglere i de påfølgende årene kunne benytte landet som utskipningshavn for millioner av lykkejegere fra andre land som var på jakt etter et bedre liv på nordsiden av Middelhavet. Bombingen førte altså til en ukontrollert massemigrasjon av ulovlige (i hovedsak muslimske) innvandrere til Europa, med påfølgende raskt voksende islamisering og kriminalitet i en rekke europeiske land, og for ikke å glemme: tusenvis av druknede mennesker i Middelhavet.   

Et betimelig spørsmål er derfor: Hvorfor i all verden skulle den norske regjeringen, uten engang å involvere Stortinget, beslutte å gå til krig mot et land i Nord-Afrika som vi ikke hadde noen som helst uenighet med?

Svaret er like enkelt som det er skremmende. Jens Stoltenberg hadde i 2011 vært statsminister i 6 år, men hadde ennå ikke blitt invitert til Det hvite hus. Ved å etterkomme USAs ønske om å bombe Libya, håpet man at dette ville endre seg.

Påstanden er ikke min, men kommer fra oberstløytnant og professor Tormod Heier ved Forsvarets høyskole, og den fremkom i forbindelse med den senere granskningen av «Norges bidrag til operasjonene i Libya».  

Og Norges «bidrag» i Libya betalte seg. Straks etter den omfattende bombingen kunne Stoltenberg glede seg over den etterlengtede invitasjonen fra Barack Obama i Det hvite hus. Senere ble Stoltenberg, som på 1980-tallet gjorde «Norge ut av NATO» til sin fanesak, som kjent også belønnet med jobben som generalsekretær i nettopp NATO.

Når Arbeiderpartiet nå fordømmer Israel (for å forhindre flere nye 7. oktober-massakrer, som Hamas har lovet at de vil gjennomføre), er det altså samme regjeringsparti som i 2011 besluttet at Norge skulle gå til krig mot Libya, dels begrunnet i at dette ville være karrierefremmende for statsministeren personlig. Man undres over hvilken rett et slikt parti har til å agere som etikkpoliti overfor Israel. Ingen norske barn ble halshugget eller brent levende i Libya, og ingen nordmenn ble voldtatt, torturert eller tatt som gisler.  

Etter 8 års fravær fra 2013 av var Arbeiderpartiet på plass igjen i Utenriksdepartementet høsten 2021, denne gang med Anniken Huitfeldt som statsråd. Huitfeldt skapte straks internasjonal oppmerksomhet da hun i januar 2022 hentet toppledelsen i den afghanske terrororganisasjonen Taliban til Norge i privatfly på fellesskapets regning. På dette tidspunktet hadde Norge kriget mot Taliban i ca. 20 år.  

Formålet med å invitere denne banden til Norge, var å fortelle dem at de måtte styrke kvinners rettigheter i Afghanistan (!)  

I et etterfølgende møte mellom Huitfeldt og senator Lindsay Graham beskrev sistnevnte dette som «That is the most naive thing I have heard. You literally know nothing about the Taliban and their agenda if you think they are gonna change. They are not gonna change.»

UD ville ikke opplyse navnene på de Taliban-terroristene de førte samtaler med over halal-kanapéene i Holmenkollen. Dette ble av Huitfeldt begrunnet slik: «Vi vet at flere av disse er ettersøkt. Det er derfor de har kommet til Norge på den måten de har kommet.» 

Regjeringen visste altså at de hentet internasjonalt ettersøkte forbrytere til Norge, men da visste de vel også navnene på dem? Hadde de ikke da en plikt til å pågripe dem, slik at de kunne stilles for en internasjonal domstol?

Kontrasten til regjeringens kontante respons på en tilsvarende internasjonal rettslig prosess mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu er stor. For drøyt to uker siden uttalte utenriksminister Espen Barth Eide at Netanyahu vil bli arrestert hvis han kommer til Norge. Annerledes da med internasjonalt ettersøkte terrorister fra Taliban. De kommer nå på årlige besøk til Norge, og det helt uten risiko for å bli pågrepet. (Kontrasten til våre alliertes politikk er også stor. Sist uke inviterte den amerikanske Kongressen Netanyahu til USA for å gi ham politisk støtte; mens Norge altså vil arrestere ham.) 

For øvrig: At noen får seg til å tro at afghanske kvinners rettsstilling kan styrkes dersom man inviterer Talibans ledelse til Norge, går over min forstand. Det eneste man oppnår, er å gi politisk legitimitet til enda et islamistisk terror-regime. 

Da Anniken Huitfeldt måtte ga av som statsråd pga. inhabilitet i forbindelse med ektemannens aksjehandler, ble hun belønnet med den gjeveste stillingen i norsk diplomati: ambassadør til USA. Regjeringen tildelte henne dette ærefulle og svært viktige oppdraget til tross for at hun ikke engang hadde søkt stillingen.   

Barth Eides proklamering om at Netanyahu vil bli arrestert dersom han kommer til Norge, begrunnes med standardfrasen «våre internasjonale forpliktelser». Pussig nok suspenderes disse forpliktelsene umiddelbart når det gjelder pågripelse eller utlevering av ettersøkte Taliban-terrorister.  

Det tok for øvrig 17 år å effektuere utleveringen av Mulla Krekar, lederen av terrororganisasjonen Ansar al-islam (som igjen har/hadde tette bånd til terrororganisasjonene al-Qaida og Ansar al-Sunnah). Utvisningsvedtaket mot Krekar ble fattet i 2003, mens utleveringen til Italia først skjedde i 2020.  

Et annet eksempel: Den marxist-islamistiske flykapreren Souhaila Andrawes fra Folkefronten for Palestinas frigjøring bor fortsatt i Norge. Andrawes holdt 90 mennesker som gisler i fem døgn og helte alkohol over passasjerene «så de skulle brenne bedre». I Norge fikk hun oppholdstillatelse på humanitært grunnlag (!) av Gro Harlem Brundtlands regjering, og senere ble hun benådet etter bagatellmessig soning.  

Man får inntrykk av at norsk asylpolitikk, som i hovedsak er utformet av Arbeiderpartiet, er skreddersydd for å gi banditter, og da særlig muslimske terrorister, en frihavn i Norge. Det er nemlig forskjell på muslimske terrorister og andre terrorister.  Mer enn 100 «nordmenn» reiste for noen år siden til IS for å drepe, torturere og lemleste i islams navn. Når disse arresteres og blir stilt til ansvar for sine ugjerninger i Midtøsten, brukes det millioner av fellesskapets midler på å hente dem «hjem» til Norge. Det hele skjer uten at noen krever et «oppgjør med tankegodset» som ligger bak de avskyelige handlingene, slik reaksjonen hadde vært hvis terroren kom fra annet hold.  

Som nevnt var Hamas’ nedslakting av sivile 7. oktober i fjor den verste massakren mot jøder siden Holocaust. Like fullt nektet regjeringen å sende kondolanser til Israel – og mind you: Dette var før Israels respons på angrepet. Videre sørget regjeringen for at heller ikke kong Harald fikk sende sine kondolanser.  

Skyldtes dette at Norge hadde innført en ny policy der man fra regjeringshold var blitt mer tilbakeholden med å sende kondolanser? Nei. Da Irans muslimske president Ebrahim Raisi («Slakteren fra Teheran») døde i en helikopterstyrt for tre uker siden, var Barth Eide ute med sine dyptfølte kondolanser kun timer etter ulykken. Raisis bortgang påkalte regjeringens medfølelse, til tross for at den samme Raisi personlig står ansvarlig for henrettelsen av flere tusen politiske fanger. «Våre tanker går til de etterlatte», sa Barth Eide, og for ordens skyld: Det er ikke de etterlatte til alle dem Raisi fikk henrettet det siktes til, men de etterlatte etter slakteren selv. 

Norges utenrikspolitikk styres nå primært av en utenriksminister som er så Israel-fiendtlig at han er nektet innreisetillatelse til landet, og av en statsminister som danser seg gjennom Pride-paraden iført pompom-dusker den ene dagen, og den neste dagen gir politisk legitimitet til muslimske organisasjoner som åpent sier de vil henrette alle homofile.  

Er det de klokeste hodene som styrer utenrikspolitikken? Jeg synes ikke det. Jeg har i alle fall ikke tillit til en utenriksminister som gang på gang forteller hvordan «jeg» eller «Egypt og jeg» skal skape fred i Midtøsten.

Heller ikke amerikansk etterretning har tillit Espen Barth Eide. I Wikileaks-dokumentene ble han beskrevet som en de ikke kan stole på, en person som setter egne interesser foran Norges interesser. På et folkemøte for en tid tilbake omtalte en mangeårig NRK Brennpunkt-redaktør for øvrig den samme Barth Eide som «den største tosken som noensinne har innehatt en statsrådspost».  

Hva oppnår Norge med å anerkjenne Palestina som en egen stat? Salman Rushdie påpekte umiddelbart at en slik stat vil bli styrt i henhold til sharia, slik både Hamas’ egne postulater og Kairo-erklæringen tilsier. Vold og terror i islams navns vil dermed eskalere, kvinner vil måtte pakke seg inn enda mer, mens jøder og homofile gjør best i å rømme landet. Er det dette regjeringen ønsker? Menneskerettsaktivisten Ayaan Hirsi Ali spør seg på X om norske myndigheter er stokk dumme eller regelrett onde. Ovennevnte Janne Haaland Matlary sier regjeringen driver «utenrikspolitisk selvskading». Israel har gått til det dramatiske skritt å kalle hjem sin ambassadør fra Norge.

Flere har påpekt at det eneste Norge oppnår ved anerkjennelsen av Palestina, ut over å tråkke på menneskerettighetene, er å skape distanse til våre allierte og å få gratulasjoner og takksigelser fra enda en islamistisk terrororganisasjon. 

Når regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet til stadighet tar (radikal) islam inn i varmen, vokser islamismen frem, også i Norge. Sammenholdt med en innvandringspolitikk som særlig tiltrekker seg muslimer, islamiseres Norge dag for dag. Dette har gitt fremvekst av tidligere unorske fenomener som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresdrap, sosial kontroll, kvinneundertrykkelse, flerkoneri, jøde- og homohat, gjengkriminalitet og gruppevoldtekter, samt økt vinnings- og voldskriminalitet, svekket ytringsfrihet, økt risiko for islamistisk terror i Norge og et tilhørende behov for stadig mer synlig beskyttelse mot terror i det offentlige rom.    

Med mindre regjeringen tar avstand fra konsekvensene av sin egen førte politikk, er det verdt å merke seg at selv om dette kanskje ikke er en villet utvikling, er det i det minste aksepterte konsekvenser av regjeringens ønske om å holde seg inne med islam – en ideologi som de facto innebærer at sharia skal overstyre menneskerettighetene, ref. Kairo-erklæringen fra 1990, som vel alle muslimske land har sluttet seg til.

Det bekymrer meg at ikke flere bekymrer seg over denne utviklingen. 

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!