«Til tross for den opprinnelige suksessen må EUs grønne giv oppdateres for å ta høyde for dagens skiftende geopolitiske landskap og den raskt eskalerende klimakrisen.

For å forbli konkurransedyktige må EUs medlemsland øke innsatsen for avkarbonisering, beskytte det biologiske mangfoldet og sørge for en rettferdig energiovergang.»

Dette skriver Frans Timmermans i Project Syndicate. Nederlenderen Timmermans ledet EU-kommisjonens arbeid med den europeiske grønne given i perioden 2019–2023. Nå etterlyser han en «Green Deal 2.0» for EU. Årsaken er trolig at realitetene er i ferd med å synke inn, selv hos de verste EU-elskende klimahysterikerne.

Siden man nå forstår at det er umulig å nå de såkalte klimamålene før 2030, må man velge en ny strategi. I stedet for å innse at hele planen er galskap, bare flytter man på tidspunktet, slik at klimakorrupsjonen og tilkaringsvirksomheten kan fortsette på ubestemt tid.

Dette lover ikke godt for vanlige europeeres økonomiske fremtid, men er akkurat som forventet, og noe vår kommentator Kent Andersen har forutsett gjentatte ganger.

Timmermans hevder dog at EUs grønne giv er en suksess.

EUs grønne giv er et av EUs mest vellykkede og omveltende politiske rammeverk, og tilbyr en tydelig vei mot full bærekraft innen midten av århundret.

Men geopolitiske utfordringer, som krigen i Ukraina og raskt eskalerende klima- og biomangfoldskriser, krever en ny og sterkere (og dyrere) plan.

Timmermans peker på noen løsninger. For det første må man reparere de høye energiprisene, som han gir Russland skylden for, som om det var Putin som tvang Merkel til å legge ned Tysklands kjernekraftverk.

Så kommer galskapen til overflaten:

For å forbli konkurransedyktige, må de europeiske landene fremskynde avkarboniseringen av energisystemene sine.

Mer av det samme, med andre ord. Flere vindturbiner, både på fastlandet og til havs. Fossil energi må ut. Slik skal EU bli konkurransedyktige.

Ved å sette i gang en ti år lang innsats i hele EU for å avkarbonisere Europas energisystemer og industri, kan EUs konkurranseevne forbedres betraktelig.

Subsidier er, som kjent, den nye oljen. EU forsøker å konkurrere med Bidens sinnssyke Inflation Reduction Act, med mål om å beholde flest mulig ulønnsomme bedrifter innen klimasfæren. Hvor mye av midlene som forsvinner i ren korrupsjon, er uvisst, men mistanken er stigende.

For å lykkes må den forhatte nasjonalismen avskaffes én gang for alle, skriver Timmermans. Svart på hvitt.

Dette arbeidet vil riktignok kreve at EUs 27 medlemsland overvinner sine preferanser for å opprettholde en separat industripolitikk.

I en Green Deal 2.0 kan medlemslandenes politiske og økonomiske makt samles i én felles europeisk plan for industriell omstilling.

All makt til Brussel, med andre ord. Den norske regjeringen vil trolig gladelig følge kommando. Men for å lykkes må EU utvides, mener Timmermans.

For at denne omstillingsplanen skal fungere, må den utvides til å omfatte regioner som Middelhavs-området og Ukraina, som er avgjørende for å kunne levere tilstrekkelige mengder lavkarbonenergi og råvarer.

Dette har Document skrevet om tidligere: Vestlige politikere og næringsliv har allerede planer om en gjenoppbygging av Ukraina etter krigen, basert på den grønne religionen, og Zelenskyj spiller med for å vinne støtte.

Ukraina skal gjenoppbygges, men «det grønne skiftet» må prioriteres

Timmermans skriver videre at regionalt energisamarbeid også kan bidra til å løse to andre store utfordringer EU står overfor: migrasjon og Ukrainas innlemmelse.

Mener han at havvind vil skremme båtmigrantene fra å ankomme Europa? På sikt har han muligens rett, siden klimahysteriet er i ferd med å rasere Europas økonomi, og uten penger har vi lite å tilby migranter uten planer om å forsørge seg selv.

Det er også vanskelig å se hvordan et EU-medlemskap til Ukraina skal være positivt for EU. Økonomisk sett vil det lutfattige og nå ødelagte landet kun gi EU enorme kostnader de ikke kan dekke uten å spre fattigdommen utover hele EU-sonen.

Frans Timmermans ledet EU-kommisjonens arbeid med den europeiske grønne given i perioden 2019-2023. Nå etterlyser han en «Green Deal 2.0» for EU. Foto: EU-kommisjonen

Fattigdommen skal bekjempes ved hjelp av den tradisjonelle omfordelingen. Med andre ord: De som faktisk skaper verdier og arbeidsplasser, skal flås. Boligprisene i Sveits vil trolig stige kraftig i tiden som kommer, for fornuftige og velstående investorer lar seg ikke rane ved høylys dag uten å gjøre motstand.

Dermed vil skattepresset bevege seg nedover, så middelklassen lever farlig, og arbeiderklassen ender i fattigdom på grunn av alle de regressive skattene i form av en endeløs rekke av avgifter.

Så kommer den vanlige drømmen om å utdanne folk, som om dette er enkelt med millioner av nyankomne analfabeter som ikke engang kan skrive på sitt eget språk.

Den europeiske grønne given handler tross alt ikke bare om omfordeling av inntekt og formue, men også om rettferdig fordeling av håp, muligheter og velferd.

Dette er så nær kommunisme at det er vanskelig å se forskjellen. Likheten er selvsagt at også i EUs klamme hender er alle like, men noen er likere enn andre.

Stadig færre lar seg lure av EUs bullshit.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.