«Jeg har vært mye inn og ut av Tyskland de siste månedene, og det er vanskelig å ikke få inntrykk av at samfunnet er i ferd med å falle fra hverandre.»

Dette skriver Katja Hoyer i The Spectator. Hun ser aggresive politiske møter og gateprotester overalt. Nyhetene er fulle av voldelige angrep på politikere og aktivister.

Frykten er at høyreekstreme holdninger skal blusse opp igjen, nesten åtte tiår etter naziregimets fall. Begrepet irrasjonell tysk angst har blitt litt av en klisjé med årene, men denne gangen føles truslene mot det sosiale samholdet svært reelle.

Fredag angrep en afghansk islamist en islam-kritisk markering med kniv. En politimann er død, flere andre skadet. Terroristen ble omsider skutt av politiet, men for sent til å redde livet til den 29 år gamle politibetjenten, som ble hogd i ansiktet midt på lyse dagen.

Dette skjedde midt på torget i den sørvestlige byen Mannheim.

Brutaliteten i angrepet midt i en tysk storby er nok til å forferde folk, men det kommer i kjølvannet av en bølge av angrep mot politikere og aktivister.

Allerede dagen etter opplevde Tyskland nok en voldsepisode, da i form av skyting på minst to steder i byen Hagen.  Flere mennesker ble skadet, hvorav én alvorlig.

Skyting på minst to steder i den tyske byen Hagen

I fjor ble det registrert 3.691 lovbrudd mot embetsmenn og partirepresentanter, hvorav 80 var voldelige. Tidlig i mai ble sosialdemokraten Matthias Ecke angrepet av fire menn i Dresden. Han fikk ansiktsskader som krevde operasjon.

Noen dager senere ble Berlins økonomisenator Franziska Giffey skadet da hun ble angrepet bakfra og slått i hodet og nakken med en «pose fylt med hardt innhold», ifølge politiet.

Denne serien av angrep på politikere og aktivister gir næring til en bredere frykt for tilstanden i Tysklands etterkrigsorden.

Den tyske stabiliteten er historie. Vest-Tyskland kom seg tilbake fra nazismen med lav kriminalitet, et «økonomisk mirakel» fra 1950-tallet og to store partier som tilsynelatende var i stand til å dekke de fleste velgernes behov. Til tross for proporsjonal representasjon delte sosialdemokratene (SPD) og kristeligdemokratene (CDU) over 70 prosent av stemmene fra 1953 til 2005.

Nå tyder meningsmålingene på at de to partiene er på vei mot et rekordlavt nivå på til sammen 46 prosent, og det høyreorienterte Alternative für Deutschland (AfD) er det nest mest populære partiet i mange målinger.

AfDs fremgang skaper panikk blant politikere, som kaller AfD «nazister» og frykter at 30-tallet vil gjenoppstå. Så når unge tyskere på fest synger Ausländer raus aus Deutschland für Deutsche, så er reaksjonene like sterke som panikken og hysteriet.

Ekstra skremmende er det at unge tyskere fra middel- og overklassen deltar, det er altså ikke bare de avskyelige som vil at utlendingene skal reise hjem. Flere politikere tar til orde for å forby AfD, landets nest største parti på meningsmålingene.

Uroen over at etterkrigstidens stabilitet og  konsensus er under press, ble tydelig da den tyske grunnloven feiret sin 75-årsdag i forrige uke.

Politikere og offentlige personer forsøkte å skape en feststemning med tanke på de frihetene grunnloven garanterte vesttyskerne fra 1949 og nå alle tyskere etter gjenforeningen i 1990.

Men det var mer tvil i luften enn optimisme. Det politiske magasinet Der Spiegel hadde til og med en forside der det tyske flagget var drapert over et hakekors under overskriften «Har vi ikke lært noe?».

Mediene bekymrer seg over at jødehatet er gjenoppstått, og skylder på såkalt høyreekstreme. Men alle kan se hvem som fyller opp gatene i Hamas-rus. Det er, som i hele Vest-Europa, muslimske innvandrere i ledtog med venstreradikale.

Den febrilske moralske panikken har utløst en rekke refleksive reaksjoner. Noen av festdeltakerne som sang Ausländer Raus har mistet jobben, og andre har opplevd at familiene deres har blitt angrepet. Sangen er bannlyst fra både Oktoberfesten og fotball-EM.

Men forbudskulturen fører kun til motreaksjon. Den forbudte sangen L’amour Toujours nådde førsteplassen på iTunes sist søndag. Velgere som har søkt seg til AfD, fordi de føler seg totalt ignorert av den politiske eliten, vil oppleve et forbud av partiet som en bekreftelse.

Selvsagt vil ikke muslimske terrorister la seg skremme av strengere straffer.

Å forby ting vil ikke stoppe denne sosiale erosjonen. Tyskland har gjennomgått drastiske sosiale endringer de siste årene, med masseinnvandring, covid og økonomisk usikkerhet som har tæret på landets skjøre følelse av stabilitet og samhold.

I tillegg stengte Merkel ned tysk kjernekraft og satset alt på russisk gass. Hennes rådgivere og allierte lo hånlig av Donald Trump da han advarte mot denne politikken.

Resultatet er en økonomi i motvind, og selv den solide tyske bilindustrien er under hardt press på grunn av det evige maset om satsing på batteribiler.

I stedet for å forsøke å forby symptomene på denne usikkerheten, bør politikerne tenke på årsakene. Det Tyskland trenger akkurat nå, er ikke moralsk indignasjon, men nøktern pragmatisme.

Spørsmålet er vel heller om tiden hvor pragmatisme fortsatt var en mulighet er passert for lenge siden. Arven etter Merkel & co kan bli verre og mer langvarig enn arven etter andre verdenskrig, når det gjelder økonomiske kostnader og sosial splittelse.

Det samme kan man si om Belgia, Nederland, Storbritannia, Frankrike og Sverige. Hakk i hæl følger Norge lydig etter.

Kjøp «Europas underlige død»!