Med forvirring skal den nye marxistiske, FN-styrte verdensordens framtidsdystopi bygges. Et folk uten begreper, som ikke stoler på egen persepsjon eller objektive sannheter er tannløse overfor maktapparatet. Dette visste åpenbart George Orwell da han skrev 1984. Gjennom narrativet skal den nye «rettferdige» og «inkluderende» virkeligheten konstrueres sier postmodernistene.
Og fakta er ikke fakta likevel hvis de er antagonistiske til narrativet sier de. Når du gir sannheten, som før var uten en moralsk ladning, en moralsk ladning, er du dømt til et liv i løgnen, fordi da kan du finne på å skamme deg over noe du ganske enkelt har funnet ut. Det er sånn relativismen virker.
Mediene har ikke lenger språket de trenger for å beskrive virkeligheten, for det er tabu. En essensiell brikke i totalitarismens struktur er skam. Gjennom skam får man folket selv til å holde folket på rekke. Blant annet skammen over å snakke sant. For en annen brikke i totalitarismen er propagandaens mange løgner. Både fascismen, kommunismen og sosialismen bruker totalitarismen som instrument i de kollektivistiske masseformasjonene. «Grisene» i George Orwells Kamerat Napoleon – eliten i den nye kommunistiske verdensorden – de som sier at vi alle er like, men noen er likere enn andre – hyklerne – bruker kritisk kjønnsteori, og kritisk raseteori som relativistiske og nihilistiske våpen som er nesten verre enn den biologiske krigføringen med «slow kill» mot folket (m-RNA-«vaksinen»).
Det er kulturell og psykologisk krigføring. Nå er det juni, og måneden for Pride. Da skal vi tvinges – gjennom skam og fare for å bli kansellert – til å feire at barna blir desillusjonert og at samfunnet råtner mens vi ser på. Det er det som er den psykologiske krigføringens perversitet, at den er så enorm at fienden får oss til å feire den.
Da mener jeg selvsagt ikke homofile og transseksuelle. De er like mye ofre som storsamfunnet, og blir framstilt som hyperseksualiserte klovner i paradene. Jeg mener arkitekturen bak postmodernismen og kritisk teori. De samme som reduserer befolkningen i dag gjennom tvangsmedisinering og grønne tiltak, som med sikkerhet vil føre til hungersnød, som vil føre til enda mer kaos, som vil legitimere et enda mer totalitært og autoritært, sentralt, «rettferdig» og «inkluderende» FN-styre.
Kun sannheten kan sette oss fri, blant annet fordi den kan avsløre maktens narrespill. La oss derfor terge maktens narrespill en smule ved å ikke feire løgnen i hele juni. Hvis du bruker litt av den tiden du hadde satt av til å feire Pride, til å lese Orwells 1984 en gang til om nødvendig, vil du forså hva Fri og Pride står for. Framtidsdystopiet.
