Erling Marthinsen 
Verdens helseforsamling, det årlige møtet for de 194 medlemslandene i WHO, vedtok 1. juni en historisk utvikling med en pakke med viktige endringer i Det internasjonale helsereglementet (2005) (IHR).
Samtidig forpliktet medlemslandene seg konkret til å sluttføre forhandlingene om en global pandemiavtale senest innen ett år.
Dette skriver Verdens helseorganisasjon (WHO) på sin hjemmeside. Dermed er det vedtatt at WHO overtar en god del av kontrollen over norsk helsepolitikk, akkurat det som tidligere helseminister Ingvild Kjerkol jobbet så intensivt for.
Kjerkol forsøker nok en gang å gi kontrollen over norsk helse til WHO
Morten Walløe Tvedt, førsteamanuensis i rettsvitenskap, Høyskolen Innlandet, har lenge vært kritisk til denne overnasjonale pandemiavtalen. Han kommenterer vedtaket på Facebook.
Nå starter diskusjonen om Stortinget må behandle om IHR skal bli bindende for Norge.
Det som overrasker meg størst med IHR, er at ingen synes at makten som ligger til generalsekretæren er for omfattende og at det er behov for en demokratiseringsrunde i WHO.
Tvedt summerer opp noe av hva endringene innebærer:
IHR 2024 innfører en helt ny kategori med faresituasjoner: Pandemi nødsituasjon (Art. 1). Makten til å avgjøre om det er en slik nødsituasjon legges til Generaldirektøren (Art. 12).
Én person, Tedros Ghebreyesus fra Etiopia, får altså en nesten ufattelig makt over helsepolitikk i store deler av verden. Han var tidligere aktiv i Tigray People’s Liberation Front, en etno-nasjonalistisk og venstrevridd paramilitær gruppe som ble klassifisert som en terrororganisasjon av myndighetene i Etiopia fra 2021 til 2023.
Pandemisk nødsituasjon brukes også som rettslig term i Pandemiavtalens tekst (minst 6 steder). Det betyr at for å skape enighet om Pandemiavtalen, trenger en ikke å forhandle om trigger-punktet for å aktualisere forpliktelser.
Generaldirektøren får også flere fullmakter i Art. 13.8, og delvis i 13.9.
Han reagerer på at IHR har etablert nye regler om «relevante helseprodukter». Helseprodukter betyr «de helseproduktene som er nødvendige for å reagere på folkehelsekriser av internasjonal betydning, herunder pandemiske kriser, som kan omfatte legemidler, vaksiner, diagnostikk, medisinsk utstyr, vektorbekjempelsesprodukter, personlig verneutstyr, dekontamineringsprodukter, hjelpemidler, motgifter, celle- og genbaserte terapier og annen helseteknologi». (Art. 1)
Denne definisjonen er vid. Særlig er det interessant å se at det omfatter celle- og gen-baserte produkter. Det er litt uspesifisert hva dette innebærer.
Avtalen innebærer at land ikke kan benytte andre helsesertifikater enn WHOs egne. Med andre ord: WHO kan innføre internasjonale vaksinepass. WHO ønsket først at alle slike pass skulle være digitale, men dette er nå endret slik at vaksinepass på papir fortsatt er mulig.
Selvsagt er det innført tiltak mot såkalt misinformasjon og desinformasjon. WHO mener nok ikke falsk informasjon de selv sender ut, med støtte fra myndighetene i medlemslandene. Det er ytringsfriheten til vanlige folk som skal forkastes. Samtidig vil dette utgjøre en trussel mot fri medisinsk forskning, mener Tvedt.
Hver statspart skal utvikle, styrke og opprettholde kjernekapasiteten for: […] (i) risikokommunikasjon, herunder håndtering av feilinformasjon og desinformasjon;
Avtalen medfører en voldsom inngripen i de enkelte lands helsepolitikk.
Landene må utpeke ett eller to forvaltningsorganer som er forpliktet til å gjennomføre IHR i landene (Art. 1 og 4). I Art. 4.2bis skal landene innføre lover som letter gjennomføringen av IHR 2024.
Dermed blir veien fra et vedtak i WHO til det blir bindende i nasjonal rett kortere og raskere. Så da er det vel bare å vente på neste pandemi.
Norges engasjement i utformingen og vedtaket av avtalen er belønnet med en plass i WHOs styre.
Les også:
Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!
