Antonio Canova (1757–1822), relieff av Sokrates fremfor dommerne, Canova-glyptoteket i Possagno, Italia. Foto: Google Arts & Culture via Wikimedia Commons.

Sokrates (470–399 f.Kr.) var Athens klokeste mann, men ble dømt til døden etter anklager om at han fordervet de unge og ikke anerkjente statens guder.

Lyder ikke dette som anklager hentet fra våre dager?

Staten har i alle fall mange guder i dag: klima, kjønn, flerkultur, vaksiner, krigføring…

Det er da også blitt blasfemi ikke å innta den rette læren i disse temaene, men man har gitt fordervelsen nye navn, som «hat», «desinformasjon», «konspirasjonsteorier» eller «antistatlig tankegods». Dødsdommen er ellers blitt sivil og digital snarere enn fysisk.

Når Document kommer med en nyutgivelse av Sokrates’ forsvarstale, en mer enn 2400 år gammel klassiker som har vært utgitt på norsk flere ganger før, er det kanskje rimelig hvis publikum forventer en forklaring.

Skjønt egentlig bør det være unødvendig: Klassikere er udødelige nettopp fordi de befatter seg med universelle menneskelige fenomener som beholder aktualiteten i alle tidsepoker.

Men saken er at Sokrates plutselig er blitt brennaktuell.

For mannen som innledet den greske filosofiens gullalder, var frekk nok til å undersøke om mektige mennesker egentlig var så kloke som de innbiller seg selv og andre. Han fant naturligvis at de ikke var kloke i det hele tatt, og han sa det rett ut – og skaffet seg dermed mektige fiender, som ryddet ham av veien med falske anklager.

Høres det kjent ut?

Sokrates’ store fortjeneste var at han lærte andre å tenke kritisk og selvstendig. Han gav sine etterfølgere en metode som lot dem legge et bedre grunnlag for egne ideer. I en tid da mytetenkningen fremdeles dominerte over den rasjonelle fornuften, og det ennå ikke fantes et formelt grunnlag for hverken logikken eller kategoriene, var det en verdenshistorisk prestasjon.

Slik øvet han avgjørende innflytelse på Platon og Aristoteles, som skrev banebrytende filosofiske verker som har preget tenkningens historie helt til i dag. Det intellektuelle grunnlaget for Vestens dominans innenfor vitenskap ble lagt her.

Men hvordan har samtiden skjøttet denne arven? Ikke særlig bra.

Den vestlige sivilisasjonen bygde på kristendom og gresk filosofi, og når den i dag er i ferd med å bli borte, skyldes det en tilbakegang for både troen og fornuften.

Den kristne kulturens sørgelige tilstand er åpenbar for enhver, men det står ikke noe bedre til med kulturen for rasjonell tenkning. Innbilte autoriteter som ikke er kloke, opphøyes til guddommer og omgir seg med skruppelløse maktapparater.

Resultatet er at samtiden er blitt et galehus. Alle kan se dette.

Sokrates’ forsvarstale tvinger oss til å innse at Vesten ikke lenger er Vesten. Vi har kastet vrak på livsviktige lærdommer som ble forstått for nesten to og et halvt tusen år siden. Vesten har returnert til et intellektuelt nivå der Sokrates ennå ikke har dukket opp.

Hvis den vestlige sivilisasjonen skal gjenoppbygges fra grunnen, må vi kort fortalt rykke tilbake til start igjen.

En av lærdommens fordeler er at den hjelper oss med å gi mening til det som skjer rundt oss, og det gjør at vi lever bedre – selv om det som skjer, er ubehagelig.

Om vi ser bort fra teknologien som har gitt oss et behageligere liv, har ikke menneskeheten gjort større intellektuelle fremskritt i vår levetid. Tenkningen som omgir oss, er stort sett dårlig.

Desto viktigere er det å stå på skuldrene til giganter, for å låne Newtons formulering. Og Sokrates er en av de største. Han lærte verden å tenke, men den har sluttet med det, og må derfor begynne på nytt. Da må man tilbake til kildene.

Makten kan ikke fordra tenkende mennesker. Den foretrekker indoktrinerte, manipulerbare, lallende og nytelsessyke idioter som den kan bruke og kaste etter eget forgodtbefinnende. Vi må gjøre vårt for at den ikke skal få det som den vil. Med denne andre utgivelsen i vår nye Logos-serie håper vi å gi et bidrag.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!