For maktmennesker som sitter på toppen av samfunnet, har demokratiet ingen fordeler. Den eneste veien er ned. Politikere i totalitære stater har ikke dette problemet. De kan bruke hele statsapparatet og media til å sementere sin egen makt uten hemninger, mens eliten i demokratier må finne andre og mer subtile måter å sikre sin posisjon på – for selvoppofrende individer som setter samfunnet foran egeninteresse, er nær sjanseløse i dagens parlamentarisme. Derfor er det verd å se litt på hvordan den politiske eliten utnytter demokratiet for å sikre sin udemokratiske posisjon. Alltid for å «redde demokratiet», naturligvis.

De fleste av Arbeiderpartiets medlemmer vil nok innrømme at Jonas Gahr Støre er en elendig leder – såfremt ingen partifeller lytter. Mannen har senket Arbeiderpartiets oppslutning til rekordlave nivåer og solgt ut hele arbeiderklassen til fordel for kompisene sine i næringslivet, EU, FN, WEF, vindkraftindustrien og andre fremmede maktstrukturer. Han har ingen langsiktig politikk ut over å sikre sin egen og sitt utvalgte følge plass på toppen, samt å sikre at fremmede makter som EU, FN og WEF får makt over Norge.

Det er partiledere som styrer partier, ikke medlemmene

Hvis man tror at Støres kollegium i regjeringen blir valgt ut fra kompetanse, så ser man for mye på NRK. Samtlige i kretsen rundt Støre blir valgt ut fra lojalitet til Støre – og det samme skjer med enhver som nærmer seg toppen av Ap’s valglister. Det er derfor Støre finner ministre som plutselig viser seg å drive med snusk og fanteri: De var nødløsninger, men tross alt dønn lojale. Det er derfor Giske er så farlig – og bekjempes med alle midler.

Ingen skal få ødelegge Støres maktapparat, som er bygget opp siden han var koffertbærer for Gro. Ingen skal få ødelegge globalist-linjen som er ført i 40 år. Det er nemlig partiledere som styrer partier for å beskytte seg selv og sine. Medlemmene er bare der for å gi arbeidskraft, legitimitet og tyngde.

Det står ikke noe bedre til i Høyre. Absolutt alle som kan utfordre Ernas makt eller politiske linje til fordel for kompisene i næringslivet, EU, FN, WEF, vindkraftindustrien og andre fremmede maktstrukturer, er rensket vekk. (Altså akkurat de samme kompisene som styrer Støre.) Bare tenk etter: Hvem i Høyres øvre sjikt kan tenkes å fremstå som en populær, folkelig og medie-elsket utfordrer til Erna? Ingen. Og hvem i Høyres partiorganisasjon kan tenkes å vri partiet vekk fra EU, FN, WEF og klimaindustriens korrupte maktmisbruk, og tilbake til Høyres konservative politikk for forsiktighet, næringsliv og mindre stat? Ingen. Bare lydige broilere med riktige meninger blir godkjent av Jern-Erna.

Partiene er til for partiledelsen, ikke for politikken eller landet 

Partier i Norge skryter av å være «demokratiske», men det er bare en fasade. I virkeligheten kontrollerer partitoppene både nominasjonskomiteer, redaksjonskomiteer og andre instanser, og slik sørger de for at ingen reelle kritikere blir nominert til valg, og at ingen nytenkende politikk kommer til votering på landsmøtet, så tidligere politiske beslutninger havner i vanry. Naturligvis kan man stille til kampvotering på årsmøter og landsmøter, men nesten alle slike voteringer er avgjort på forhånd gjennom lobbyisme, skjulte avtaler, lokkemidler, trusler og «alvorsprat» med delegatene.

Partiorganisasjonen har naturligvis også relativt god kontroll på hvem som blir valgt som delegat på årsmøter og landsmøter, så det ikke skal bryte ut ukontrollerte fraksjonsopprør – som for eksempel «strømopprøret» før Arbeiderpartiets landsmøte i mai 2023. Det fordampet sporløst som sprit på en solskinnsdag. Poff!

Partiorganisasjoner er kort og godt innrettet for å sementere makt, ikke fordele den eller innrømme feil og tenke ut ny politikk. Derfor er norsk politikk så utrolig statisk, hvor gale beslutninger forfølges og beskyttes i valg etter valg, og ingen politikere noensinne sier unnskyld til egne velgere de har sviktet. Dette virker rart, men ikke når man innser at partier er bygget etter en struktur oppfunnet av Lenin i 1917.

Partidemokrati? Glem det.

Partiorganisasjoner bruker langt mer tid på å kvele dissens, debatt, opprør og politiske gærninger enn å utforme ny politikk. Nye politiske stjerner blir utnevnt av partiledelsen over natten, og forbigår alle andre som ved magi. Tretti år med lojal vaffelsteking og lokalpolitisk innsats har null betydning når partiledelsen finner en broiler uten meritter som plutselig dukker opp i media i primetime. Det eneste som teller i et politisk parti, er at du er lojal og kan få partiledelsen til å skinne. Ryggslikkere har alle fordelene, men ja da – det finnes unntak.

Alle som har tjenestegjort i en partiorganisasjon, kan bekrefte dette – i hvert fall alle som tør å være ærlige. Og det farlige med dette er at middelmådigheter aldri vil jobbe med folk som er skarpere, flinkere og klokere enn dem selv. Det setter dårlige ledere i forlegenhet. Dårlige ledere ansetter utelukkende folk som er dårligere og dummere enn dem selv – enten det er næringsliv eller politikk. Og slik kan partimakta bli en rugekasse for økende inkompetanse og dumskap, slik jeg også har påpekt i boken «Godhetens Tanketomme Ondskap» fra 2017. Og nettopp derfor er Norge så vanstyrt, mens kursen mot skjærene bare fortsetter.

Partiene har handlingslammet Stortinget

Også ny politikk kommer fra toppen, etter innfallsmetoden – slik Merkel gjorde da hun la ned tysk kjernekraft i 2011 eller opphevet Schengen-grensene i 2015. Ny politikk kommer fra fremmede maktstrukturer som finner på noe som er viktig for dem personlig i lukkede rom: Pappsugerør, engangsbestikk av tre, bompenger, CO2-avgifter, sirkulærøkonomi, «Great Reset», massemigrasjon, flerkultur, endeløst med klimasubsidier … alt som er totalt uviktig for deg, men som du skal betale for. Folk har rett og slett ingen begrep om hvordan politikk utformes eller Norge styres:

Etter loven er det Stortinget som er øverste myndighet i Norge. Det er altså Stortinget som skal styre regjeringen. Formålet til politiske partier er å gjøre det omvendt:

Regjeringen skal styre Stortinget gjennom partiblokkene og avtaler mellom partiene. Det er derfor partiene forhandler og signerer avtaler – altså regjeringsplattformer – som binder dem til masta i fire år.

Dette gir partitoppene fripass for innfallspolitikk, gratis limousin og regjeringsmakt i fire år, i bytte for å svikte partiprogram og valgløfter – slik både Kristin Halvorsen (SV), Siv Jensen (FrP) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har gjort til en livskunst.

Bortforklaringene er det PR-apparatet som klekker ut, særlig når FrP setter rekord for innføring av bompenger, eller Senterpartiet raserer bøndenes energipriser. Det finnes alltid en unnskyldning for å svikte velgerne.

For å få til denne styringen av Stortinget, må partiene naturligvis ha full kontroll over stortingsrepresentantene. Ingen representanter har lov til å stemme etter valgløfter, politisk program eller egen samvittighet, for det kan gjøre at regjeringen mister det kunstige flertallet som regjeringsplattformene skaper. (Kunstig, for det som vedtas, har ingenting med folkevilje eller flertallet i folket å gjøre.) Det vil nemlig innebære mistillit til regjeringen, og det betyr at regjeringen må gå av.

Frykten for regjeringskrise er et verktøy for å sementere makt

At en dårlig regjering må gå av, fremstilles som et jordskjelv, men det har naturligvis null betydning for landet og folket. Man går ikke tom for regjeringer. Det er nok av dem. Dessuten klarte Belgia seg helt strålende uten regjering i hele 540 dager, og da fikk ingen politikere gjort noe galt. Derfor gjør det ingenting at regjeringer faller – tvert om er det et sunnhetstegn for demokratiet. Problemet er heller at partitoppene og vennene deres mister både jobben, lønna, makta og limousinen, og dét er katastrofen. Sånn kan vi ikke ha det!

Derfor er de som sitter på Stortinget, valgt ut som listetopper fordi de er dønn lojale mot partipisken. Og dette gjør representantene helt frivillig, for partiene har egentlig ingen rett til å tilrane seg slik makt: Stortingsrepresentanter er nemlig frie. De står ikke ansvarlig overfor noen andre enn velgerne, og har egentlig bare én jobb etter loven: å representere folket fra sitt eget distrikt og fylke på best mulig måte, og stemme deretter. I stedet sitter storingsrepresentantene og representerer partiledelsen på best mulig måte – selv når partiledelsen gjør katastrofale feil. De kaller det «stabilitet», men på lang sikt fører det til ustabilitet. Som vi ser.

Partiene har altså tilranet seg en makt de ikke har rett til, men dette systemet har blitt så innarbeidet at ingen lenger tenker over hvor feil det er. En politisk hverdag uten partier fremstår som utenkelig – men Stortinget var altså aldri ment å fungere på denne måten: I 70 år fungerte Stortinget med frie representanter før partiene og parlamentarismen snek seg inn i maktens korridorer. Likevel er loven fortsatt kildeklar: Stortingsrepresentanter står fritt. Ingen har rett til å diktere deres votering. De tør bare ikke følge samvittighet og fornuft, for da tar partiet grusom hevn, og karrieren deres er over.

Politikk gikk fra nøysom maktbruk til egoistisk selvutvikling

Maktbruk og maktmisbruk, råskap, kynisme og hensynsløshet har alltid eksistert i partipolitikken – men noe endret seg med Gro & co.: Norsk politikk tok en helt annen retning enn før, hvor nøysomme gamle nordmenn satt på Stortinget for å styre Norge til Norges og nordmenns beste, selv om det gikk ut over andre land og borgere. Jo da, disse mennene var maktmennesker ute etter makta, men ikke etter internasjonale priser, medaljer, jåleri og cash. Med Gro tok jålete akademikere fra Oslos vestkant over, og disse ville styre Norge etter helt nye prinsipper og helt nye og «større» prioriteringer: globalisme.

Alle andre land og folk, hele kloden, menneskehetens beste og angivelig miljøet – og ikke minst: «samarbeid» med fremmede maktstrukturer – ble viktigere enn folket. «Det store bildet» trumfet norske velgere, selv om alle andre land har politikere som styrer sine egne land og ikke trenger norske besserwissere eller «hvite mand» til å hjelpe «sorte mand» med å styre mot fremtiden. Men slik har det blitt, for globalister bryr seg ikke om den lille andedammen Norge. De tenker større og har større ambisjoner for seg selv og sine.

For hvis man er en liten, lukket nasjonal klubb av elitister som klør hverandre på ryggen, hjelper hverandre, støtter hverandre og sørger for at makt, penger og prestisje forblir i kretsen av venner, slektninger og lojale klakører – hvorfor ikke da bli med i en internasjonal klubb av det samme? Så alt blir større?

I neste artikkel skal vi se hvordan norske samfunnstoppers lukkede maktstruktur har spredd seg ut over norske grenser og inn i EU, FN, WEF og jobber for andre og fremmede maktstrukturer. For mye vil alltid ha mer.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.