Hver gang en amerikansk campus har en «okkupasjon» fordi studentene ønsker vetorett over utenlandske kriger, studerer verdensmediene deres handlinger med stor interesse.

Men hvis bønder eller lastebileiere klager over at de mister levebrødet sitt, blir de enten ignorert eller avvist som høyreekstreme.

Columbia University i New York har utmerket seg med spesielt ubehagelige scener. Siden Hamas angrep Israel i oktober i fjor, har Columbia gått amok, skriver Douglas Murray i The Spectator.

Studentene virket ivrige etter en god sak, og fant den i Hamas.

En student sa til en journalist at siden Columbia hadde «en massiv historie med protester», måtte han bare bli med, siden han kom fra en «førstegenerasjons lavinntektsbakgrunn». Derfor ville han være en del av eskaleringen.

En annen student som deltok, forklarte at det å delta i de tidlige protestene innebar at han «gikk glipp av en forelesning om litteratur og kampkulturer i Sør-Afrika».

Jødiske studenter blitt skjelt ut av demonstranter, de blir invitert til å være mål for Hamas’ neste angrep og møtt med tilrop som «Dra tilbake til Polen». Dette er som å si: «Dra tilbake til Auschwitz».

Det ropes «Ære være våre martyrer» og «Globaliser intifadaen».

Tilslutt måtte universitetsledelsen kalle inn politiet for rydde bort mobbens teltleire.

Det er noe spesielt ynkelig med dette, siden det koster så mye å studere på disse universitetene, mener Murray.

Hvis du håper å studere sørafrikansk kamplitteratur ved Columbia, betaler du i gjennomsnitt 66 000 dollar i året, noe som betyr at du kommer ut med et par hundre tusen dollar i gjeld. De mindre intelligente studentene ser ut til å tro at disse pengene går direkte til Israels krigsinnsats. Hvordan, forklarer de aldri.

Dessverre er det som regel de minst fornuftige og minst intelligente studentene som styrer showet, tett fulgt av like tvilsomme akademikere.

Årets avslutningsseremoni på Columbia ble avlyst. Dette er et eksempel på kollektiv avstraffelse, siden universitetets ledelse visste at enhver opptaksseremoni ville bli et mål for protester.

På Duke University forlot studentene sin egen opptaksseremoni i protest da den inviterte taleren viste seg å være Jerry Seinfeld, som er apolitisk, men jødisk.

Nylig ble Murray invitert til å tale på en alternativ seremoni for studenter og fakultet ved Columbia «som ikke var gale», og han takket ja.

Da jeg snakket med dem før og etter, la jeg merke til hvor mange av dem som var veteraner eller konservative, kristne eller jødiske.

En ung veteran fra amerikanske militæret hadde risikert livet og mistet venner. Da han kom til Columbia oppdaget han at det amerikanske flagget ble sett på som et hatsymbol.

Jeg lurte på hva jeg kunne fortelle disse studentene, og bestemte meg for å gå en konstruktiv vei. Jeg bestemte meg for å snakke om fire upopulære dyder som ville gi dem et godt utgangspunkt i livet.

Franske intellektuelle ødela Vesten

Den første var å respektere tradisjon og visdom

Mange unge tror de er den viktigste generasjonen av alle.

Jeg fortalte dem at selv om de kanskje vet noe, er det stor sjanse for at folk som er eldre enn dem, vet mer, og at de bør lytte til dem og respektere dem.

Jeg sa til dem at de burde prøve å innrette livet sitt etter mot

Man bør forkaste offerkulturen og heller dyrke mennesker som faktisk har gjort noe som fortjener beundring.

Hvis de allerede hadde lært seg å svømme mot strømmen av noen av sine mer giftige samtidige, ville de kanskje allerede være på riktig retning.

Jeg sa til dem at de aldri måtte slutte å være nysgjerrige

Folk som tror at universitetet er der man blir intellektuell tar feil. Disse årene er for de smarteste kun en videreføring av en prosess som allerede har startet. For de andre er det starten på en livslang prosess.

Her vil undertegnede legge til: At man er intellektuell betyr ikke at man er klok, eller bedre enn andre. Minst like ofte betyr det, i dagens situasjon, heller det stikk motsatte.

Teknologi

Murray snakket om alle de tekniske mulighetene vi har i dag, som gjør mange helt avsindige.

Men hvis vi bruker dem med omhu, har vi mulighet til å kommunisere, lære og løse problemer på måter som vår art aldri hadde drømt om.

Uansett hvor han reiser i verden, møter han unge mennesker som har «forstått greia».

Det betyr at konkurransen er større enn den noen gang har vært. Men mulighetene er også større.

Også Murray finner håp hos ungdommen. De avsindige, de vi ser i Hamas-demonstrasjonene, de representerer ikke alle, langt i fra.

Jeg syntes synd på disse studentene – at det var jeg som vinket dem ut i verden. Men de var fylt av høflighet, iver, intelligens og takknemlighet. Jeg kan vel si at vi endte opp med å oppmuntre hverandre.

Dette er en følelse flere av oss i Document også har.