Det Nye hadde lokket og lurt, men jeg sto imot helt til det bare gjensto timer av sistefristen. Jeg ville ikke i krigen. Jeg ville ikke fly med israelske flymaskiner (terrorist-kaprerne sto jo i kø for å lure seg om bord). Jeg ville ikke til Libanon. Der ventet Hizbollah og granater og israelsk panser og borgerkrig og flyktninger.

Det var da ikke et sted å være for en gammel speider som meg. Gamle speidere vil gjerne ha ro – og avstand til verdensdramaene. Men så tenkte jeg: Dra, ellers kommer du til å angre! Og så dro jeg.

Det har aldri vært vanskeligere å komme seg inn på et passasjerfly. Vi ble sjekket på kryss og tvers – særlig tvers – bagasjen sto på geledd utover halve flyplassen, og hver og én av oss måtte gå med rolige skritt og hendene synlige bort til sin koffert og peke på den, bestemt, men høflig og med hodet lavt.

Israelerne var kronisk mistenksomme og tydelig uvennlige lenge før vi hadde fått satt oss. Etter å ha fått et kollegialt journalistråd, ba jeg om å få slippe israelsk stempel i passet, da dette stemplet er usedvanlig upopulært i nabolandene. Folk som gnåler om at de ikke vil ha israelsk stempel i passet, er upålitelige mennesker med grumsete hensikter. Sånn ble jeg i hvert fall behandlet.

Israelerne mente at FN-styrkene var noen upålitelige pingler, og at pressefolk som skulle inn og skrive fra «den andre siden», var sten i skoen og bare til bry.

Rett over grensen traff vi (ja, for vi var en liten gjeng norske journalister) hyggelige karer fra Norbat, og ble bespist i en provisorisk kantine hvor jeg kom i skade for å utføre det gamle Tracey Ullman-trikset på en ung, lokal serveringsdame. Mine nye FN-venner fikk det svært travelt med å manøvrere meg hurtig ut av kafeteriaen og inn i en hvitmalt krigsjeep, som jeg kalte den, og av sted til Ebel es-Saqi, den norske kontingentens hovedkvarter. Man skulle ikke utsette unge lokale serveringsdamer for snabelskap-vitser, endog med en fysisk punchline, hvis pikens far befant seg ute på kjøkkenet. Så lærte jeg dét.

Dramatisk venting sammen med FN-gutta. Man ser hvordan journalisten begynner å bli en naturlig del av omgivelsene. Det kom riktignok damelyder fra ham når det smalt. Foto: Det Nye / Tommy Pettersen

(OBS! En utførlig versjon av Ullman-vitsen, fortalt av henne selv, kommer som bonus etter denne artikkelen!)

Det hersket en avslappet stemning i området, jeg klarte liksom ikke helt å tro at noe kunne bli farlig. En kveld hørte jeg et pistolskudd. Det var visst helt i orden.

– Var ikke det en 12.7, sa jeg med kjennermine og et godt grep i kaptein Kristiansens arm.

– Nei, gutt. Det var et lett håndvåpen.

Så ble jeg ikke oberst den kvelden heller.

Innimellom så man aktivitet på israelsk side av grensen. Stridsvognene var ute og tøffet seg. En gang avfyrte de salver over hodene på oss. Høyt over hodene. Vi ser dere nok, sa de, og vi driter i pressekort.

Det var god tilgang på brennevin i landsbyen, og jeg kom godt ut av det med majoren, som bare syntes det var festlig at jeg stjal luen til feltpresten. Jeg har den ennå.

Vignetten i Det Nyes artikkel-serie. Ja, jeg stjal feltprestens lue. Faksimile fra Det Nye

Etter en fuktig aften med drinker som kostet to lommerusk og en binders, slet jeg med morgenformen.

– Nå, gutt! Er vi litt trette til frokost?

Den irske obersten pattet flirende på pipen, mens jeg forsøkte å få lyst på pølsene som lå og fløt i fettet sitt. Jeg forklarte ham med feltsikkerhet at i dag skulle jeg til Tibrin, det norske verkstedkompaniets leir midt i hjertet av Irishbat, og jeg hadde planlagt å innhente tapt søvn på bussen.

Obersten lo hjertelig.

En time senere skjønte jeg hvorfor. I Sør-Libanon sov ikke grønnskollingene på bussen. De var sjøsyke og ville gjerne av. Veiene minnet om bilder fra månen; kratere og groper, kratere og groper. Og det var pass opp for veibommer, og hodet i taket og knærne i gulvet og hold deg fast i ett eller annet og au! som armer og rygg verket, og kunne noen få opp et vindu her?! Etter en time kunne du like gjerne ha nyrene i en bærepose.

Etter en natts søvn hos verkstedskompaniet våknet jeg i stram givakt og måtte innrømme at feltlivet nok likevel krever sin mann.

Turen videre foregikk feltmessig i panservogn. Et humpende dieselmareritt med noen små koøyer som det var umulig å se ut gjennom, og så lavt under pansertaket at pannebrasken ble mør og fin. Dette var liksom mer ekte, da. Maskingeværskytteren mysende der foran, og vi med splintvester (tunge som bly, men innmari tøffe) og flotte blå hjelmer.

Pressetalsmannen som reiste med oss fra Norge, virket veldig engstelig til soldat å være, og ganske pussig også. Han gikk med trysillue, sånn med lang, rett skygge, og da vi måtte ha på oss hjelm og splintvest under en jeep-tur i området, hadde presseoffiseren luen sin på – under hjelmen. Hjelm med trysilskygge. Han lurte også på om han kunne sitte på splintvesten da sjåføren fortalte at man risikerte å få blåst av seg hele snabelunderstellet hvis vi traff en mine. Det fikk han ikke lov til. Han satt urolig etter dette.

Han var nok en engstelig sjel i et skeptisk krigslegeme. En natt da jeg måtte lette blæren etter en kveld med gode historier, brennevin og major i toppform, oppdaget jeg at toalettet var opptatt. Der sto han, presseoffiseren, med buksene rundt anklene og hendene foldet bak nakken mens han lot det stå til så vannspeilet kokte. Mannen hadde overgitt seg. Han sa noe med lav stemme. Han var midt i sin egen film. Nå anga han sikkert oss alle sammen. Jeg listet meg fort tilbake til brisken min og ventet til jeg var sikker på at forræderen var sovnet.

Jan, en kollega fra NÅ, likte ikke at jeg lo så mye og gjorde Benny Hill-honnør til alle. Han levde i en parallell virkelighet og rapporterte hjem om dramatiske tildragelser og åndeløse minutter i livsfare mens kulene sneiet hjelmen. De samme kulene som hadde sust 100 meter over våre hoder. Jeg så artiklene da vi kom hjem. Gudene vet hva som foregikk i hodet hans. Der var vi altså, på samme sted og til samme tid. Jeg i stadige latteranfall (sammen med Henning, som var en mester til å imitere Filmavisen og kong Olav) og Jan i stadig livsfare.

Nå lærte jeg etter hvert Jan godt å kjenne. En av hans glans-reportasjer var fra vulkanutbruddet på Vestmannaøyene på Island i 1973. Dramaet skildret han på trykk med jevne mellomrom – hver gang man passerte et rundt tall. Ett år siden, fem år siden, ti år siden etc. Vignettfotoet var alltid det samme, Jan i lavaregnet iført hjelm, magert ansikt og alvorlige øyne – i sort/hvitt. I livsfare.

Men jo lenger unna dramaet man kom i tid, dess større ble stenene som regnet fra himmelen. Til slutt, 30 år etter utbruddet, da vi var inne i 2000-tallet og jobbet i Vi Menn, var stenene knyttnevestore og vel så det, og haglet mot hjelmen hans. Mirakuløst nok ble han aldri skadet.

Det nærmeste jeg kom livsfare i Libanon, var:

1) Da en forfyllet journalist trakk vinduet i minibussen vår til side i en Hizbollah-landsby og ropte «Shalom!» til en forbipasserende ung dame med nikab, og hamret i bussiden med flate hender og sikkel i munnviken. Det likte sjåføren vår veldig dårlig.

2) Da noen hyggelige lokale gutter i landsbyen tilbød seg å smugle meg til Beirut, på den tiden et farlig mål, da man der hadde stor glede av å holde vestlige journalister som gisler. Guttene, som kjørte en fin BMW, sa at jeg måtte ligge i bagasjerommet når de passerte kontrollpostene til FN. Det skulle gå så fint.

Lurer på hvor mye de ville fått for det varpet i Beirut. Ble litt snurt også. Tenk, trodde de jeg var så dum at jeg frivillig krøp inn i bagasjerommet for å bli kjørt til Beirut? Særlig!

Jeg lo anstrengt. De lo tilgjort. Blikkene var vanskelige å tyde. Det demret for meg at vestlige journalister nok ikke sto så veldig høyt i kurs på denne siden av grensen heller.

Mitt beste minne fra turen var lunsj hos en familie i den lokale landsbyen. Familien var stor og rettene mange.

– Forsiktig med den rå kjøttdeigen, hvisket en av de norske soldatene, men jeg lot det stå til og inntok alt hva det libanesiske lunsjbord kunne by på (med unntak av en sup av drikkemuggen som den tannløse oldemoren nettopp hadde drukket av og nå rakte meg).

Et ufattelig vellykket kulinarisk høydepunkt, som riktignok ble matchet et halvt år senere da Magne Furuholmen tok meg med på libanesisk restaurant i London.

Artikkelforfatteren etter en kulinarisk aften på libanesisk restaurant i London i november 1988. Etterpå ble det lystig nachspiel med tequila på atelieret til Mags. Foto: Magne Furuholmen

Uansett, jeg spiste alt de tilbød og tålte hver smule. Faktisk fikk det meg til å tro at jeg var impregnert, en verdens-buffetenes konge, noe jeg skulle erfare med smerte at ikke var tilfelle da jeg ble matforgiftet i Bangkok og havnet på Ullevål, hvor jeg svevet mellom liv og død i et døgn – og hanglet gjennom ettervirkningene i flere måneder.

Etter det har jeg alltid vært forsiktig.

Tel Aviv var mindre gøy. Alle virket sure. Av sikkerhetsårsaker fikk man ikke lov til å gå ned på stranden. Der nede svevde helikoptre med skarpe lyskastere. Mitt forsøk på å spøke med et par søte israelske kampsoldater falt aldeles på stengrunn. Jeg ante hat i øynene til den ene. Hun bare stirret på meg. Helt uttrykksløs. Det skrev jeg ikke i artikkelen.

En av flere artikler jeg skrev om oppholdet i Libanon og Israel. Faksimile fra Det Nye i juni 1988

Da Henning og jeg forsøkte å komme oss til Nasaret i leiebil, ble vi stanset i en israelsk kontrollpost. De vrimlet rundt oss, soldatene, tungt bevæpnet og med ansikter av sten. Hvor vi hadde tenkt oss? Til Nasaret, Jesus-byen og alt det der, sa vi. Leser dere ikke aviser?? Dere skal snu og kjøre tilbake.

De fleipet ikke, vi skjønte dét. En av soldatene tok seg bryet med å forklare hvorfor.

– Har dere hørt om Vestbredden? Vet dere ikke at dere kjører rundt på Vestbredden i en israelskregistrert bil? Rett rundt hjørnet der ligger en arabisk landsby. Er dere heldige, kommer dere igjennom, men sannsynligvis bombarderer de bilen med sten, og får de tak i dere, ligger dere tynt an. Kjør heller mot vest og kom dere over på tryggere grunn.

Så gjorde vi dét.

Tilbake til Tel Aviv. Og en trett senkveld i en ganske daff bar. Mitt lille opphold i Israel ga meg ingen lyst på retur. Jeg syntes folk var uvennlige og arrogante. Kanskje de trodde jeg var palestiner.

Som turist besøkte jeg Den hellige gravs kirke i Jerusalem, kristenhetens helligste sted på jord. Der var det trangt og tyst og lang, lang kø innover i mystikken. Stor var overraskelsen da jeg oppdaget at man hadde opprettet fartsfil for nonner. De svevet hurtig forbi som sorte hattifnatter, aldeles lydløst.

Been there, done that.

Løste jeg verdensproblemer på turen? Ingen.

Men det ble en del brennevin, sterk kaffe og gode historier.

Det mest dramatiske jeg opplevde, var å få en injeksjon rett i høyre skinke på lasarettet første dag i Libanon.

– Forebyggende, sa den skotske sanitetsoffiseren med et flir.

Det var ikke så mye commandosoldat over meg akkurat da. Det er aldri dét når leger begynner å vifte med sprøyter.

Og her, Tracey Ullman-vitsen:

Høstens høydepunkt i 1984 var møtet med Tracey Ullman i restauranten på SAS-hotellet i Oslo. En vanvittig sjarmerende dame. Hun snakker som en sprettball og mente bestemt at jeg lignet på Ian McCulloch (Echo & The Bunnymen). I hennes forrykte hode lignet Terje Engen på Marlon Brando. Så man måtte ta den unge damens observasjonsevne med en klype salt.

Uansett. Bortsett fra å gjøre alt hun kunne for å avspore meg, presterte hun å utsette meg for en practical joke som satte varige spor i mitt sarte sjelsliv. La meg sitere:

«Det var et ektepar som ikke hadde det så veldig bra sammen, bortsett fra på ett område: Sex. Der gikk det virkelig unna, skal jeg si deg!

Vel, en dag ble mannen drept i en bilulykke. Konen kommer til begravelsesbyrået og forteller forstanderen at vel, ekteskapet var ikke all verden, men på det seksuelle området hadde de det så utrolig at nå visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Vel, vel, sa forstanderen, dét er enkelt nok. Vi bare kapper av ham hans Willy …

Vi kaller den Willy, ikke sant.

Så kappet de den av, og konen fikk den med seg hjem. Forstanderen hadde forklart hva hun skulle gjøre når hun fikk lyst til å … ja, når hun ble … Hun skulle ta den sånn … se her!

Tracey grep min høyre hånd og plasserte kjernen av et sigarettfilter i den. (Hun hadde fjernet papiret på utsiden.)

Her er intervjuet jeg gjorde med Tracy Ullman i november 1984. Vitsen hun fortale meg, prøvde jeg på en lokal jente i kantinen. Da måtte jeg fraktes hurtig i sikkerhet. Man blir ikke verdensmann i en fei. Faksimile fra Det Nye i januar 1985.

– Lukk neven, og så kjører du den opp og ned. Sånn, ja. Men fortere! OK, sånn gjorde hun, men da hun åpnet hånden, fikk hun se … Ja, åpne opp hånden din, da!

Jeg gjorde det. Sigarettfilteret lå der som en puslete mark.

– Ja, og hver gang hun forsøkte det, var resultatet like dårlig.

Hun fikk meg til å gjøre flere slike pumpebevegelser, det internasjonale tegnet for ukritisk romstering i eget snabelskap. En eldre dame på nabobordet virket oppskaket og vinket på kelneren.

«Til slutt gikk hun tilbake til forstanderen og klaget. Å, men unnskyld!» sa han ulykkelig. «Jeg glemte jo å gi deg de magiske dråpene.»

Tracey grep hånden min igjen, helte en liten kork med neglelakkfjerner over sigarettfilteret, lukket hånden min om griseriet, og sa:

– Slik, sa hun. Nå kan du forsøke igjen. Opp og ned med hånden, Fortere! Hardere! Så det virkelig rister!

– Nei, vet De hva! kom det fra nabobordet.

– Sånn, ja! Nå kan du se.

Jeg åpnet hånden. Og avdekket noe som så umiskjennelig ut som en dose snabelsprut. Kelneren kom ilende. Tracey lo så bordet ristet. I det fjerne hørtes lyden av en sirene.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.

Kjøp «Europas underlige død»!

´