Politiet har rykket ut til Stovner videregående skole i Oslo etter meldinger om vold ved skolen den 23. oktober 2019. Foto: Terje Pedersen / NTB.

Oslo-skoler som rammes av vold og trusler, har store problemer med å håndtere hverdagen. Alvorlige voldssaker kommer på løpende bånd. Uroen og usikkerheten sprer seg i klasserom og på lærerværelset, og skolene bærer stadig mer preg av å være sosiale institusjoner fremfor et sted hvor barn og unge skal eller kan lære noe som helst.

Skolebyråd Julie Remen Midtgarden fra Høyre slår nå fast at byrådet i Oslo vil etablere et eget team som skal rykke ut og hjelpe skolene når det smeller. I revidert budsjett styrker byrådet satsingen på arbeidet mot vold og trusler i Oslo-skolen med 12 millioner kroner for å realisere to konkrete tiltak: Kursing av lærere og skoleansatte, samt et team som kan rykke ut og hjelpe de ansatte i skolene med arbeidet mot vold og trusler.

Til Dagsavisen sier skolebyråden:

– Ingen elever eller ansatte skal oppleve skolen som et utrygt sted å være. Vi må gjøre alt vi kan for å skape trygge skolemiljøer. Det pågår et omfattende arbeid fra kommunens side, men det fordrer også at politiets tilstede­værelse gjennom godt fore­byggende arbeid, sier skolebyråden.

Samtidig er en kraftig forsinket langtidsplan mot mobbing, vold og trusler under revisjon i Utdannings­etaten, med fristen er satt til før sommeren. Årsaken til forsinkelsene er kraftig kritikk av planen fra fagmiljøer, som er svært misfornøyde med innholdet fordi de foreslåtte tiltakene ikke holder mål overfor problemene de angivelig skal løse.

Dette er nemlig «komplekse utfordringer» – noe som er en omskriving av at ingen egentlig vil, kan eller har lov til påpeke hva problemet er: Importert ukultur og total mangel på disiplinære tiltak overfor bråkmakere og «slabbedasker», for å bruke Carl I. Hagens lingo.

Ikke en plass for læring lenger

Skolene våre er nemlig omgjort fra lærings­institusjon­er til sosiale oppbevarings­anstalt­er, og lærerne er i stor grad omgjort fra pedagoger til sosionomer. Og i hvilken grad dette er godtatt av fagmiljøene selv, kan man lese om i min artikkel «Rektor for en videregående barnehage» som jeg skrev i 2019 – uten at det utøste noen tanke­virksomhet i skoleverket. Det er nemlig ikke noe nytt at volds­problemene eskalerer:

For ti år siden hadde voldsproblemene vokst seg så store at Utdannings­etaten ropte varsko, og NRK informerte publikum om at vold og trusler var blitt dagligdags i Oslo-skolen. I 2014 ble ble fire skoleansatte i hovedstaden utsatt for vold eller trusler hver dag, og det ble rapportert inn 802 tilfeller av trussel- og volds­episoder gjennom hele året.

Dette utløste en hel rekke handlings­planer og tiltak – som er nøyaktig de samme som diskuteres i dag, fordi ingen kan eller vil påpeke hva som driver problemene. I stedet publiserte NRK denne perlen av en avlednings­manøver fra Einar Osnes, hoved­verne­ombud i Oslo-skolen:

– Det typiske eksemplet er en seks-sju år gammel gutt som ikke klarer å styre impulsene sine, og som slår, sparker og spytter. Det fører til uro i elevflokken, og det virker krenkende på de ansatte.

Dette vakte mye humor og latterlig­gjøring i sosiale media, for de fleste voksne lærere vil neppe føle seg særlig truet av en uregjerlig sjuåring på 20 kilo. De virkelige problemene skyldes veltrente innvandrer­gutter på 15 år og 70 kilo, og det blir straks litt farligere. Lærere flest hverken kan eller vil forsvare seg mot denslags.

Det skyldes også menn over 18 år som slett ikke er elever på skolen, men selger narkotika eller har noe uoppgjort med elever eller gjen­gmedlemmer i klasse­rommene – og de heter ikke Thomas, Iben eller Charlotte. Dette vet alle, men ingen vil si det høyt.

Ti år med omkvedet «vi kan ikke ha det sånn»

Einar Osnes sa i det samme intervjuet at «Vi kan ikke ha det slik at folk gruer seg til å gå på jobb», men nettopp slik har folk det, og slik har de hatt det i over ti år – og det eneste som er oppnådd, er en forverring. Og fortsatt sier skolebyråden nøyaktig det samme: «Vi kan ikke ha det sånn». Men det har vi, for skolene og politikerne har absolutt all fokus, sympati og tiltakslyst rettet mot pøblene som lager problemene, og absolutt null fokus rettet mot snille, flinke og lærevillige elver.

Dette gjør igjen at skikkelig oppdratte barn med foreldre som tar ansvar, havner nederst på prioriteringslisten og kastes under bussen. Og hvis du er «flink pike» i en av Oslos kaosklasser og havner midt i den daglige kryssilden mellom etnisiteter, andre lands konflikter, gangster­islam, drittunger og lærere som ikke vet sin arme råd – ja så er nok veien til psykiske problemer kort. For det øker også.

Men ingen ser sammenhengen, for da måtte man kritisere flerkultur-eksperimentet, og det er det samme som karriere­selvmord i skoleverket. Da er man på landets forsider før man vet ordet av det, presentert som det verste menneske­heten har å by på.

Derfor juger alle sammen og håper det går over. Det gjør det ikke.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»! Du kan også kjøpe den som ebok.