Riksmediene feilinformerer med overlegg når de omtaler mannen som drepte kjæresten i Porsgrunn i november, som «kvinne». Den drepte var en biologisk kvinne, men omtales som mann.
Kjæresteforholdet som endte i tragedie 26. november i fjor var mellom en transkvinne (18) og en transmann (22), altså en biologisk mann og en biologisk kvinne.
Både den antatte drapsmannen og offeret identifiserte seg i drapsøyeblikket som det motsatte av kjønnet de ble født som. Men begge var oppført i folkeregisteret med sine respektive, biologiske kjønn.
Det er Telemarksavisa som rapporterer disse detaljene, som ikke er blitt videreformidlet av riksmediene.
Den drepte kvinnen er identifisert med mannsnavnet Oliver Ravn Rønning. Den drapstiltalte ba tidlig politiet om å omtale ham som kvinne.
Politiadvokat Odd Skei Kostveit understreker overfor TA at de omtaler de to involverte slik de selv ønsket å bli tiltalt.
Ifølge Telemark tingrett tok tiltalte hormoner uten legetilsyn for å bli mer kvinnelig. Han fikk nei til å sitte i varetekt i kvinnefengsel.
[…] kriminalomsorgen forholder seg til juridisk kjønn. Det finnes per i dag ikke eget fengsel for transkjønnede, skriver retten i en fengslingskjennelse.
Politiadvokaten kunne dermed også ha avvist å imøtekomme 18-åringens «feilkjønning» av seg selv, kun ved å henvise til folkeregisteret.
Moren ble vitne
I går ble den 18 år gamle mannen, altså transkvinnen i forholdet, tiltalt for drap. Påtalemyndigheten mener 18-åringen slo 22-åringen gjentatte ganger i ansiktet og hodet med et balltre.
Ute i bilen satt 22-åringens mor og ventet mens det pressen omtaler som «sønnen» skulle inn for å hente tingene sine i leiligheten. Hun så deler av det som skjedde gjennom et vindu. 22-åringen ble kritisk skadet og døde senere i ambulansen.
VG har hele tiden fulgt politiets linje lojalt. De involvertes subjektive oppfatning av egne kjønn brukes uten at leserne får vite noe mer.
Den nå tiltalte kvinnen har erkjent voldsutøvelse, men nektet straffskyld. Hun har hevdet at hun handlet i selvforsvar.
Slagene må ha vært harde, for et vitne fortalte at han våknet av noe som hørtes ut som et skudd. Om pronomenet «han» betyr at vitnet er en biologisk mann kan vi på bakgrunn av VGs dekning ikke lenger si med sikkerhet.
Politiet gikk senere ut med at «drapsgjenstanden» ikke var et skytevåpen.*
Det var allerede to henlagte voldssaker mot den tiltalte transkvinnen før drapet. Begge gangene skal det ha gått ut over den nå avdøde 22-åringen. Paret hadde også en voldelig krangel noen timer før drapet skjedde og transkvinnen var da den som kontaktet politiet.
Den rettspsykiatriske vurderingen konkluderte med at 18-åringen ikke var psykotisk, men har en tvangslidelse.
Umulig å vite hva som er sant
Saken demonstrerer forvirringen som oppstår når juridisk kjønn skal legges til grunn for forståelsen av virkeligheten, i stedet for biologisk kjønn. Når du som avisleser ikke lenger kan stole på hva ordene mann og kvinne betyr, kan du heller ikke stole på statistikk, verdensrekorder i idrett, voldtektsanmeldelser, eller hva som helst annet hvor biologi og hormonnivåer har en relevans.
Det blir på samme nivå som «norsk statsborger» eller «Røros-mann» som beskrivelse av kriminelle med utenlandsk etnisitet.
Forsøket på å inkorporere bakventlandsk virkelighet i offentlig forvaltning er dømt til å bli katastrofalt, sett i historisk lys. Med Lov om endring av juridisk kjønn fra 2016 ble imaginært kjønn en del av det offentlige Norge. Loven definerer juridisk kjønn som «det kjønnet en person er registrert med i folkeregisteret».
Plutselig har man det gående med menn som bytter papirkjønn for å få studieplass, vinne tilbake foreldreretten til barn, eller sone i kvinnefengsel.
Ingen eksakt vitenskap
Kriminalomsorgen må nå, på helt subjektivt grunnlag, ta stilling til hvorvidt et personnummer stemmer overens med personens kjønnsuttrykk. Det er ikke eksakt vitenskap, for å si det forsiktig.
SSB må føre krimstatistikk for kategoriene menn og kvinne, uten at det lenger har betydning.
Til syvende og sist får vi politifolk som må rykke ut med rettelser av typen «vi trodde først det var to menn, men så viste det seg at den ene identifiserer seg som kvinne».
Og det var akkurat det som skjedde etter at 18-åringen med balltre hadde tatt livet av samboeren. VG skrev dagen etter:
Siktede ble først omtalt som mann, men identifiserer seg som kvinne, ifølge politiet.
Nettadressen viser hva den opprinnelige overskriften var: …/mann-paagrepet-og-mistenkt-for-drap-i-porsgrunn
Under artikkelen står dette:
Politiet skrev først at både siktede og avdøde var menn. Politiet har i etterkant korrigert dette og sier at de omtaler den siktede som kvinne, mens den avdøde omtales som mann. Rettelsen ble gjort 27.11.23 klokken 12.09.
Legg merke til at politiet klokelig unngår å si at siktede er kvinne eller at avdøde er mann.
NRK skriver at «en 18 år gammel kvinne er tiltalt for drap på en 22 år gammel mann i Porsgrunn i november i fjor.»
TV2 skriver at «den 18 år gamle samboeren til Oliver Ravn Rønning er siktet for drapet. Hun erkjenner å ha utøvd vold mot ham, men nekter straffskyld.»
NTB-saken Document publiserte før politiet kom med sin kjønnskorrigerende opplysning, hadde tittelen «Ung mann drept i Porsgrunn – siktet mann pågrepet».
VG rapporterte noen uker etter drapet at «den 18 år gamle kvinnen som er siktet for drap på sin kjæreste, Oliver Ravn Rønning (22), mener hun handlet i selvforsvar.»
Men spiller det noen rolle?
Ja, absolutt.
- Skal vi kunne orientere oss i samfunnet må vi ha en felles forståelse for hva som objektivt skjer.
- Vår formødre kjempet ikke for likestilling for at biologiske kvinner skulle lastes for biologiske menns medfødte anlegg for dødbringende vold.
- Det er en æressak å motarbeide at kvinner, som er ofre i nesten alle partnerdrapssaker, får skylden for partnerdrap de ikke står bak.
- Vi må kunne vite hvorvidt gårsdagens drapsdom mot en mann som drepte en kvinne i Lørenskog kan leses bokstavelig.
Vi må vite hvem som river ned det som bygges. Derfor må vi kreve og tåle å få vite nøyaktig hvem de er. Uansett hvem de er.
*) I stedet for et ord som ikke finnes i ordbøkene, hadde det vært like greit å bruke ordet som har blitt brukt i mannsaldre: drapsvåpen. Eufemistiske omskrivinger som «drapsgjenstand» føyer seg inn i rekken av ordgymnastiske øvelser som innføres etterhvert som postmodernistisk virkelighetsforståelse legger beslag på flere og flere kontorpulter i statsforvaltningen.