Foto: Darko Vojinovic / AP / NTB.

Et kjennetegn på totalitære samfunn er at de tvinger sine medlemmer til å leve med selvmotsigelser fordi de offisielle løgnene ikke samsvarer med virkeligheten. George Orwell tok dette på kornet i romanen «1984» med slagordet «Krig er fred, frihet er slaveri, uvitenhet er styrke».

Vår samtid er i hovedsak myktotalitær på en nokså raffinert og teknologisk avansert måte, men selvmotsigelsen vi må leve med idet Pride nærmer seg, er at splittelse er inkludering.

I Drammen skal det feires «mangfoldsuke» ved inngangen til årets Pride, som i det nye Norge er blitt en slags offisiell høytid, og kommunen pålegger alle skolene – og barnehagene! – å markere begivenheten ved å heise regnbueflagget den 28. mai.

Lærer Tormod Evensen i Drammen tar avstand fra dette i VG og forteller til avisen at han nekter å delta ved heising av regnbue­flagg­et på skolen fordi det handler om et politisk budskap som er omstridt og splittende, og noe mange elever og foreldre ikke støtter opp om.

Evensen mener det handler om manipulering og tvang:

– Regnbueflagget ble lagd av en sentral person i homobevegelsen og har stått som symbol for bevegelsens politiske og ideologiske kamp.

– Jeg mener at mange personer relativiserer budskapet til å kun handle om toleranse og menneskeverd, legger han til.

Det hele opplever han som en tvungen Pride-støtte, en bevegelse han ikke mener er synonym med mangfold.

– Du mener at det ikke hører hjemme i skolen?

– Pride hører ikke hjemme i skolen, nei. Begrepene kjønnsmangfold og seksualmangfold finnes ikke i læreplanen.

Flere familier vil holde barna hjemme for å spare dem for den pådyttede seremonien.

Siden dette er Drammen er det ikke vanskelig å tenke seg at endel av familiene det gjelder ikke har de dypeste slektsrøttene i Norge, men i land hvor det er livsfarlig for seksuelle minoriteter.

Men det er også mange norske som reagerer på at barn og lærere forventes å stille opp som pyntedukker i utfoldelsen av den enfoldige mangfoldsideologien.

Én av dem er Aril Schultzen.

– Jeg mener dette helt opplagt er politisk. Jeg er ukomfortabel med å sende barna våre i en situasjon hvor de er et fanget publikum i en politisk agenda, sier tobarnsfaren.

Schultzen mener ikke at feiring av mangfold er problematisk, men at regnbueflagget symboliserer langt mer enn at «alle kan elske alle».

– Kjærlighet og aksept er fint. Men det er ikke det Pride handler om for meg. Jeg er voksen og har ikke noe problem med å se tydelig seksualiserte temaer i Pridemarkeringer ellers.

De som er apparatsjiker i det nye Norge, har ikke noe annet svar på dette enn at splittelse er inkludering. En høyere skolebyråkrat i Drammen leverer varene:

Kommunalsjef for barnehage og skole i Drammen kommune, Thomas Larsen Sola, forklarer overfor VG at de mener reisingen av flagget er en viktig del av mangfoldsuken, som har fokus på at mangfold er en ressurs.

– Dette er viktig fordi vi ønsker å være en barnehage og skole for alle, uavhengig av hva som skiller oss.

Og da er det jo kjempeknall å markere det med noe som mange har fått langt opp i halsen, smarten.

Vil du ikke, så skal du – i alle fall hvis du har ditt levebrød i apparatet. Formaningen er fremsatt i et mildt språk, men man merker kloen:

Han sier at han tror, håper og forventer at ansatte i kommunen kan stille seg bak en slik markering.

– Vi skal ha stor takhøyde for ulike meninger i barnehagene og skolene i Drammen kommune. Men mangfold og inkludering er et av de prioriterte politiske satsingsområdene i kommunen, og det må vi som ansatte følge opp, mener han.

Uvitenhet er helt klart en styrke når man skal håndheve det nye Norges totalitære selvmotsigelser.

I essayet «Politics and the English Language» kommenterte Orwell hvordan språket forfaller i et system som driver med slikt.

Sola er ikke noe unntak. Hør på dette ubehjelpelige utfordrings-språket, som forresten også virker noe ubehjelpelig gjengitt av VG:

– Hva synes du om at en ansatt ikke møter opp til flaggheising?

– Jeg tenker at utfordringen ikke er at barnehagene og skolene flagger med regnbueflagget, men utfordring er at noe mener at de ikke kan stille seg bak verdiene som vi ønsker å synliggjøre med flaggingen.

Hvis man ikke har noe annet å si, bør man egentlig holde kjeft. Apparatsjikers jobb er imidlertid å forsvare det som ikke kan forsvares. Terje Aasland viser vei.

Men hvorfor slipper de unna med det? Bullshit er et moralsk problem, fastslo filosofen Harry G. Frankfurt. Det er på tide å fordømme umoralen.