Fredrik Söderholm. Foto: Jessica Gow / TT / NTB.
Nå er det ikke lenger nok å hate og henge ut artister som på en eller annen måte har uttrykt sin støtte til israeleres rett til å forsvare seg mot terror. Nå bør selv artistene som ikke har tatt et standpunkt for Palestina henges ut og svartelistes – i hvert fall hvis den såkalte «radioprofilen» Fredrik Söderholm får viljen sin.
Fredrik Söderholm er i «TikTok-generasjonen», det vil si knapt tørr bak ørene, og har gjort seg kjent for å være «grenseløs». Det er noe som er veldig hyggelig å være nå for tiden, og Fredrik Söderholm er ekstra hyggelig fordi han snakket åpent på radio både om sin dopavhengighet og sitt kjærlighetsforhold.
Tatt i betraktning at nesten hver eneste person snur privatlivet ut og inn i disse dager for å ta sin plass i offentlighetens lys, er det riktignok en høyst tvilsom prestasjon, men det er tydeligvis folk som synes det er superspennende å følge en liten fyrs vei inn og ut av dopavhengighet og kjærlighetsproblemer. Han har blitt berømt. Så kjent at han nå forberedes på en plass på Göteborgs-Postens kultursider for å kommentere Hamas’ krigserklæring mot Israel.
Som så ofte er tilfellet med den bortskjemte og hurtigscrollende TikTok-generasjonen, viser han tegn på ekte diktatormote. Fredrik Söderholm synes ikke det er nok å henge ut og slenge dritt om på artister og andre kjendiser som har valgt å opptre i Eurovision, eller de som har uttrykt sin støtte til Israel. Han ønsker å gå lenger enn det og også henge ut alle de som ikke aktivt har uttrykt støtte til Palestina, som i forlengelsen også betyr støtte til Hamas.
Fredrik Söderholm har selvfølgelig jobbet for public service, nærmere bestemt for Tankesmedjan i P3 – noe annet ville vært utenkelig tatt i betraktning det stolte verdigrunnlaget han besitter. Nå for tiden sender han imidlertid sin egen podkastradio fra Södermalm. Der, i et av Stockholms mest beskyttede nabolag, sitter han nå og tar til orde for et varslersamfunn i beste DDR-stil.
Ikke det at jeg et øyeblikk tror han vet hva DDR var, men det er likevel dit han går når han oppfordrer sine følgere til å hate og navngi folk som har «feil» oppfatning. Som så mange andre i hans generasjon innbiller han seg at hans mening er den eneste rette, og den som alle må følge.
Det er merkelig. Hvorfor er en ung mann som vokste opp i et demokrati, så raus og velvillig at han til og med kunne leve av å snakke om privatlivet sitt på radio, en så ivrig talsmann for meningsundertrykkelse og tvang?
Har han hatt det for mye moro? Er han blitt alt for bortskjemt?
Misunner han andre mennesker for å ha samme frihet til å tenke, tenke og uttrykke hva de vil?
Eller er han rett og slett dum?
Teksten ble opprinnelig publisert på Det Goda Samhället og er publisert på nytt her med skribentens tillatelse.
Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!
