Onsdag hadde Nyhetsmorgen som oppslag at turistrekorden fra 2019 ville bli slått: Billig valuta og vakker natur er uslåelig. Nå risikerer Norge å bli kjent for noe annet: Det mest Palestina-vennlige, les: antisemittiske, landet.

For som det fremgår av alle tweetene Elisabeth Rooney har samlet sammen: Reaksjonen er meget sterk ute i verden. De leser ikke inn i anerkjennelsen det Jonas Gahr Støre grunnga anerkjennelsen med: Nå må tostatsløsningen på sporet igjen. Nei, de leser den som en anerkjennelse av Hamas og «motstandskampen», det vil si 7. oktober.

At regjeringen og især UD ikke fikk med seg hvordan reaksjonen ville bli, sier noe om at regjeringen er autistisk. Den hører bare sin egen stemme. Den insisterer på at det den tror om virkeligheten, er det eneste sanne. Det er slik barn oppfatter verden; magical thinking.

Voksne som lever i en infantilisert verden.

Regjeringen har kunnet herse med nordmenn helt siden pandemien. Vi fant oss i alt. Nedlukning, forbud mot å ha gjester, samtidig med at strømprisene gikk til himmels, fordi Støre og Vedum kun er opptatt av å tilfredsstille Tyskland. Men de vil ikke ofre noe selv, de vil tjene på det. Nordmenn kan blø. Nordmenn skjønner ikke at de blir lurt.

Så kom «fullskalainvasjonen», og Norge tjente grassat med penger da EU skrudde igjen for russisk gass. Vi er blant de flinkeste i klassen når det gjelder krigen i Ukraina; har tatt imot mange ukrainske flyktninger og sender våpen og penger. Men denne aktivismen fungerer ikke på samme måte i Midtøsten. Det er her regjeringen har gått skoene av seg.

Espen Barth Eide markerte tidlig hvor han sto. Han så sin anledning til å markere Norge, som hadde lang erfaring i Midtøsten med diplomater som Hans Wilhelm Longva, Terje Rød Larsen og Tor Wennesland. What could go wrong?

Men UD tok aldri inn over seg at 7. oktober var et kvalitativt skifte, ikke bare for Israel, men for hele Midtøsten. For bak Hamas står Iran. Israel kjemper ikke bare mot Hamas, men Hizbollah, Syria, Iran og jihad-bevegelsen.

Man trenger ikke ha studert salafisme for å se at antisemittismen er kommet tilbake til Europa som jihad. Men det krever at du har en realistisk oppfatning av virkeligheten.

Dét har ikke Barth Eide og Støre. De insisterer på sin egen virkelighet: Deres hensikter trumfer andres, og siden duoen vil det gode, er det de som får sjansen. Hvis verden bare får høre deres ord, vil de andre la seg overbevise. Kanskje ikke med en gang, men over tid. Noen må jo si det magiske ordet: Anerkjennelse.

Hva er det regjeringen har anerkjent? Den gamle, korrupte presidenten på Vestbredden som har oversittet sin periode med mange år fordi han ikke tør utlyse valg, for da vinner Hamas, eller var det Hamas de anerkjente, som nå har kjempet i syv måneder mot erkefienden?

Hva har vært palestinernes kjennemerke siden opprettelsen av staten Israel i 1948? De fikk et tilbud om en stat den gang. De avviste den og angrep i stedet.

Da Yasir Arafat stiftet Fatah og PLO, var det med en hensikt. «Gjenerobring». Arafat fikk to tilbud om egen stat av henholdsvis Ehud Barak og Ehud Olmert, som var hele Vestbredden og Gaza, med ørsmå justeringer. Men Arafat turde ikke akseptere. Han forlangte right of return, dvs. at staten Israel måtte opphøre.

Hamas overtok stafettpinnen med stadige rakettbeskytninger, som ble til kriger med noen års mellomrom.

Den norske venstresiden fikk det for seg at fordi Israel er sterkt, var det Israels skyld. De skulle svare proporsjonalt. Dette ble et mantra som alle hisset seg opp over.

Det var et klart tegn på infantilisering: Samfunn som insisterte på sin egen virkelighetsoppfatning.

Israelerne ser noe annet enn oss: De ser en sivilisasjon i forfall. De vet hva importen av muslimer har betydd for Europa. De ser at vi har fått byer som minner om Ramallah og Jenin. Det var assosiasjonen israelske journalister fikk da de kom til Malmö før Eurovision. Israelske journalister kjenner igjen kulturen, stammementaliteten og jødehatet. De vet hva islamistene er i stand til.

Men ikke europeiske myndigheter. De vil ikke vite, og mediene er deres talerør. De har i årtier lagt lokk på og omskrevet brutaliseringen av våre samfunn. Innbyggerne må lide i stillhet. Jeg bruker ordet lide, for det er dekkende for forvandlingen av en gang homogene, fredelige lokalsamfunn til det ugjenkjennelige.

På et tidspunkt bestemte myndighetene seg for at de ikke skulle beskytte det som var fredelige lokalsamfunn, men utvanne befolkningen så mye at den aldri ville la seg rekonstruere. Denne politikken er ført over hele Europa. Irland er forandret til det ugjenkjennelige på bare noen få år.

Volden i den norske skolen er en klar indikator på hva vi har i vente. Det går seg ikke til! Nå er det magiske ordet «forebygging». Hvordan forebygge en hel kultur? Den norske eliten vil ikke snakke om seg selv og hva den har gjort feil.

Den velger heller å anerkjenne Palestina.

Norsk fredsdiplomati møter en krig, og norske politikere ser på seg selv som eksepsjonelle: Vi har tett kontakt med Saudi-Arabia, sier Barth Eide. Den norske regjeringen har grandiose planer, større enn Oslo-prosessen.

Jeg husker Madrid-konferanen etter Libanon-krigen i 1982, da Yitzhak Shamir var statsminister. Det er noe lignenende regjeringen ser for seg. Noe stort.

Men den vil ikke forstå moderne jihad, at jihad foregår også i våre gater.

Nylig ble sideruten på undertegnedes personbil knust. Bilen sto parkert midt i Oslo. Det var mange andre parkert på rekke, så hvorfor akkurat denne? Ingenting var borte. Inntil vi husket at det hang et synlig kors i frontruten. Dét var grunnen. Noen som gikk forbi, ble forarget over å se et kors.

Hvordan vil fremtiden se ut? Vi har allerede tilpasset oss: Vi gjemmer hvem vi er, går omveier og snakker ikke om «problemene».

Vi vet at det bare er en utsettelse. At problemene vokser, dag for dag.

Det er  denne prosessen regjeringen har grepet inn i og akselerert med sin anerkjennelse. De har gitt grønt lys for kreftene som hater både davidsstjernen og korset.

De tror at de kan besverge virkeligheten, men virkeligheten er sterkere. Det er bare å se på Gaza-demonstrasjonene. Den norske venstre-idealismen er koblet til et destruktivt tog. Fagforbund som Sykepleierforbundet og LO som sådan påtar seg et stort ansvar ved å gå inn for Palestina.

Ute i verden er man ikke i tvil om hva anerkjennelsen betyr: Det er støtte til og anerkjennelse av motstandskampen, les: Hamas.

Norge kommer til å bli kjent som et antisemittisk land. Det er bare å forberede seg på å forklare omverdenen hva som har skjedd. Du kommer til å få høre det.

Hvis du ikke tilhører de troende på venstresiden, vil du bli forvirret og kanskje provosert. Vi mener da bare godt!

Gjør vi dét? Vi som skryter av at vi er blant de flinkeste i krigen i Ukraina. Dr. Jekyll & Mr. Hyde? Samaritan i Gaza og kriger mot Russland? Det henger ikke i hop.

Den norske eliten oppfattet seg selv som palestinernes venn. De er i selskap med Spania og Irland. De vil være i front. De beste.

Men andre ser noe annet. Israelerne vet mye om oss. De betaler en høy pris for at palestinerne er blitt behandlet annerledes enn noen annen folkegruppe, favorisert av FN og verdenssamfunnet. Nå kjemper israelerne en krig på liv og død. Nordmenn som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen må gjerne si at vi må slutte å anse Israels som en venn og alliert. Israel kommer ikke til å slutte å forsvare seg av den grunn.

For motsatt av hva Diesen og regjeringen insisterer på: Gaza-krigen er fortsatt en forsvarskrig.

Gjennom hele konflikten har «verdenssamfunnet» grepet inn og forsøkt å gi den beseirede seieren. Opp gjennom historien har det aldri før skjedd at den tapende part blir utnevnt til vinner. Israel har spilt med, halvhjertet, men fortsatt med å bygge bosetninger.

Å tro at du kan utnevne palestinere til seierherrer etter 7. oktober, er den ultimate diplomatiske bommert.

Det er Biden-politikk: Stryk jihadistene med hårene og gi våpen til Israel. Du får navnet Genocide Joe, og når du skjønner at du vil tape valget, stanser du en våpenlast og spiller tøff. Du ender med å skyte deg selv i hodet.

Norge har ikke en tilsvarende mektig rolle. Men vi er i egne øyne en moralsk supermakt, og vi har gjort det samme som Biden: skutt oss selv i hodet.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!