Foto: Abir Sultan / Pool via AP / NTB.

Med anklagen som setter likhetstegn mellom Netanyahu og Sinwar, staten Israel og Hamas, utvider Den internasjonale straffedomstolen (ICC) det bruddet som nå i årevis har blitt åpnet i dekonstruksjonen av samfunnet basert på prinsippene om å forsvare menneskerettigheter og demokrati.

Det er et fint bidrag til dekonstruksjonen av FN, som ICC er et barn av, og av EU, som den er en slektning av.

Hvem er det blant folk med sunn fornuft som igjen noensinne vil tro på legitimiteten til en institusjon som setter en ekvivalens mellom folkemordet på kvinner og barn den 7. oktober og det uunnværlige forsvaret av eget folk ved å føre en vanskelig krig med forsiktighet og omfattende humanitær hjelp?

På den ene siden har man Hamas, et monster som dominerer et samfunn som er underlagt terrorens lov og har programfestet folkemord på jøder av religiøse grunner.

På den andre siden har man arvingen til kulturen som – sammen med den kristne – grunnla respekten for seksuelle, religiøse, etniske og kulturelle forskjeller samt forsvaret av minoriteter gjennom 75 år, og som reiste seg fra Holocaust mot alle odds og bygget et samfunn som beriker verden med medisin, teknologi og litteratur.

ICCs likestilling skjedde bare timer etter at en av Gaza-monsterets største støttespillere, Irans president Raisi, døde. Dermed fikk vi en dobbel internasjonal forestilling, en film om fremtiden. Et skred av følelsesladde kondolanseerklæringer til Teherans bøddel, som drepte, torturerte og forfulgte titusener av iranske kvinner, dissidenter og homoseksuelle. I dette fraværet av demokratisk logikk og sunn fornuft rettferdiggjorde EUs utenrikspolitiske talsmann Peter Stano utenrikssjef Borrells varme kondolanser…

Svenske og tyske parlamentarikere protesterte, mens Russland, Kina, Pakistan, Libanon (tre dagers landesorg!) og Hamas alle erklærte sin sorg. Dette kartet er veldig uttrykksfullt, sammen med Karim Khans motbydelige holdning. Kina oppfordrer ICC til å forbli trofast mot sin oppgave. Spania, som hater Israel, Belgia, som alltid er veldig påvirket av sin muslimske befolkning, Frankrike, som elsker å innta posisjoner som gjør det til en ideologisk makt i motsetning til USA som på Sovjetunionens tid, står sammen med domstolen, mens Biden, heldigvis, anser det hele som som skandaløst.

Det er det samme adjektivet som Netanyahu bruker: Å sette den angrepne og angriperen, offeret og forfølgeren, på samme nivå er ikke mulig, sier Biden, som lover våpen. Blinken sa også at det er en skam. Italia oppførte seg bra sammen med England. Rishi Sunak sa at sammenligningen er umulig, Italias utenriksminister Tajani at «det er helt uakseptabelt at Hamas og Israel blir satt på samme nivå», Tyskland at forespørselen gir «et falskt inntrykk av ekvivalens».

Men Borrell, i sin klassiske stil, sa at alle stater som har undertegnet Roma-charteret, er bundet av ICCs instrukser: De må arrestere Netanyahu hvis dette går gjennom. Det vil han gjerne.

Israels statsminister er ikke likt av venstresiden, de liker ikke at han alltid vinner valg, at han nå ønsker å vinne krigen mot Hamas, at han fortsetter å kjempe til tross for så mye kritikk. Han er Netanyahu, han er veldig israelsk, hans bror Yoni døde heltemodig i Entebbe. Han er Bibi, han har sin egen karakter og historie, noen liker ham og noen liker ham ikke, og det er legitimt. Men han har alltid kjempet krigen for å forsvare et beleiret og heroisk folk, han lever som lekmann i den kulturelle tradisjonen til et demokratisk folk som har tre tusen år med minner og en stat som kontinuerlig bygges.

Derimot er Sinwar en drapslysten, barnemorderisk terrorist, en voldtektsmann av kvinner og undertrykker av sitt folk. Å blande dem sammen er som å si at de britiske og amerikanske luftstyrkene som bombet Europa for å vinne andre verdenskrig, ble ledet av mordere, at de ble at deres hensikt mot Tyskland var folkemord. Vi er nå blitt hvite rasister, kolonialister, rasister, undertrykkere…

Netanyahu er derfor i dag offerlammet for brenningen av menneskerettighetene som utføres med antisemittismens ildrake. Netanyahu i dag er Dreyfus i går, men heldigvis har folket hans en hær.

Opprinnelig i Il Giornale.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!