Dagens ord handler om sommeren 1966. En sommer av de jevne, om det ikke var for den praktfulle rekken single-plater som ble sluppet ut i løpet av månedene mai, juni, juli og august – og som dannet lydsporet for alle som var oppsatt med transistorradio innstilt på wonderful Radio London – eller hadde foreldre med stinne lommebøker.

Vi som vokste opp i 60-årene, smilte mye og bredt i 1966. Også i Norge hvor vi ble utsatt for noe så deilig som saftisen Lollipop, innføringen av fransk tegneseriekunst med fortsettelse neste uke-bladet Tempo (tegneserienes svar på heroin), Lynvingen på svensk TV (og på norsk i eget tegneserie-blad) og pop-ukeavisen POP-revyen, som er legendarisk den dag i dag, og som kostet 35 øre da den ble introdusert. Dessuten hadde vi The Pussycats, verdens beste norske band.

Gitaristen og hans menn: Hep Stars slik de presenteres på single-omslaget til «Wedding». Gitaristen i Hep Stars øverst til venstre. Bildet er ikke fra Bekkestua. Cover: Olga Records

Vi var også svake for svensk populærmusikk. Sverige var jo nær, og popstjernene deres var stort sett kulere og bedre og mer tallrike enn hva Norge hadde å skilte med – med unntak av Pussycats. Svensk TV viste dessuten popmusikk ganske hyppig.

Øverst av svenskene tronet Hep Stars. De leverte hits på Arbeiderbladets 20-toppen med like stor selvfølge som Stones og Kinks gjorde det. Jeg kunne ikke navnene på alle i Hep Stars. Benny Andersson og Svenne Hedlund var jo bankers, men de tre andre, som hadde så barnslige tilnavn som Crille, Janne og Lelle, husket jeg bare som f.eks. trommeslageren, gitaristen og «han siste» i Hep Stars.

Jeg hadde ennå til gode å se en popstjerne i levende live sommeren 1966. Popstjernene var uoppnåelige, mytiske figurer som man så på platecovere og leste om i Fabulous, Popnytt og snart POP-revyen. Men min tid skulle selvfølgelig komme.

Øyeblikket kom tidlig i august 1966, like før jeg begynte i 1. klasse på Nadderud realskole og gymnas. Jeg befant meg på biblioteket på Bekkestua, antagelig på leting etter spøkelsesbøker. Jeg slukte dem («Apehånden» og «Edderkoppen» er mine skremselsfavoritter) og bøkene til Alistair MacLean («Åtte glass» var vel hans nyeste i Norge i 1966). Jeg sto der og bladde da min tre år yngre bror Jakob kom styrtende: «Yan, Yan! Gitaristen i Hep Stars står nede på stasjonen!»

Mens bibliotekaren utsatte ham for refs og hvesende hysjing, pekte Jakob ut en røslig, langhåret figur nede på perrongen retning sentrum. Han studerte magasiner i Narvesen-kioskens vinduer. Jeg ba bibliotekaren pent om penn og papir og småsprang over broen og ned til perrongen.

«Er du han i Hep Stars?», spurte jeg sjenert og forsiktig. Han satte et par blå, vennlige øyne i meg og nikket hemmelighetsfullt. Jeg rakte ham penn og papir: «Kan jeg få autografen din, vær så snill?» Han nikket igjen og skriblet ned noe uleselig popstjerneaktig på lappen. Jeg takket ham opprømt i det trikken kom skramlende. Han vinket vennlig tilbake og forsvant mot Oslo sentrum. Jeg studerte papirlappen, tørr i munnen. Tenk, gitaristen i Hep Stars! En ekte popstjerne. Og så her på Bekkestua! Hvilket mirakel.

Bekkestua stasjon: Gitaristen i Hep Stars studerte bladene i kioskvinduet. Jeg kom springende på forte ben. I bakgrunnen sveitservillaen som var Lefdals hovedkvarter. Mer om den en annen gang. Foto: Bærum bibliotek

Det var vanskelig å tyde kråketærne, men med godvilje kunne de forestille Janne Frisk. Erik Otto mente det sto Esle Mrøske, men han var bare misunnelig.

Noen uker senere møtte jeg opp til første skoledag på Nadderud. Tungt grepet av stundens alvor. De spilte «Eleanor Rigby» over skolens høyttaleranlegg. Jeg var realskoleelev, jeg var blant de store gutta.

Idet jeg skulle svinge inn i klasserommet, oppdaget jeg plutselig et kjent ansikt lenger nede i korridoren.

Gitaristen i Hep Stars. Han gikk på Nadderud i klassen over meg.

På listen over mine flaueste øyeblikk ligger dette godt inne på Topp 10. Helt der oppe sammen med den gangen i 1964 da på min første (og siste) turntime i Nordstrandshallen, uten å kjenne en kjeft hverken av jentene eller guttene, mistet treningsbuksen mens jeg hang i ringene og ikke turte slippe fordi det var så langt ned. En ny Åge Storhaug gikk tapt i monumental krampegråt og evig skam.

Men dette var slutten på sommeren. Høysommer var ikke så veldig mye bedre.

Skru klokken til juni. Jeg hadde pengene klare og skulle kjøpe den nye Beatles-singlen, «Paperback Writer», men familien var på spranget. Tidlig sommerferie. Rett fra vitnemål-utdeling etter endt folkeskole. Biltur ned i Europa. Til Tyskland og Holland.

Og skjønt jeg smatt av sted og stormsyklet fra Avløs til Bekkestua for å sikre meg godbiten, var nederlaget desto tyngre å bære. For jeg fikk ikke spille den. Bilen var pakket. Alle rasende over mitt forsvinningsnummer. Platen måtte legges på rommet i Vallerveien 69 F, uspilt. Jeg fikk ikke hørt den. Ikke før vi var tilbake, et stykke inn i juli. Og nei, jeg hadde ikke transistorradio sommeren 1966, den fikk jeg ikke før i august.

Spesiell teknikk: Lollipop skal spises på en helt spesiell måte. Ellers gjelds det ikke. Foto: Diplom-Is

Jeg hadde ventet fælt. Jeg hadde fulgt med i popbladene. Jeg hadde sett den stilige annonsen. Jeg var så fryktelig klar. Senest dagen før hadde jeg hengt utenfor Narvesen-kiosken og nistirret på popbladene i vinduet mens jeg nøt en Lollipop.

Fruktis. Den beste. Så kald at solen får det til å dugge på sjokoladekappen. Den måtte spises på en helt spesiell måte.

Jeg lot frostens møte med stekvarmen arbeide litt, slik at sjokoladehinnen langsomt glapp taket og lot seg skli av. Gnagde på det røde, nederste og minst attraktive partiet. Det smakte litt kunstig, men det var kaldt, iskrystall-kaldt og porøst, og smeltet deilig frossent i munnen. Jeg spiste isen nedenfra. Man måtte være forsiktig på slike varme soldager, for saftis kan kalve, som isfjell, og da deiser godbiten, det gule, rett i asfalten og alt er tapt. Det var en balansegang.

Sjokoladekappen gled fort av og smeltet i munnen. Og så kunne man nyte fruktisens svar på det gule på skolebrødet, tuppen, den gule, fuktige, porøse, fortsatt iskalde tuppen som smakte sterkt av appelsin. Ren barnenarkotika. Jeg avsluttet med å knekke trepinnen mellom tennene. Mitt faste ritual. Jeg gjør det fortsatt den dag i dag.

Og så. Ferdig med Folkeskolen for evig og alltid. Vitnesbyrd utdelt. Klar for «Paperback Writer».

Jeg hadde unngått platen for alt i livet, ville ikke høre den før den var min. Nå lå den på skrivebordet mitt. Uspilt.

Og avstanden mellom «Paperback Writer» og meg ble en uendelig flod av asfalt og bitterhet. Uspilt. Uspilt. Jeg hadde kjøpt den nye Beatles-singlen, men fikk ikke høre den. Jeg tror ikke jeg snakket til mine foreldre før etter Strømstad. Og da bare med enstavelsesord. Dessuten var jeg kvalm. For de røkte i bilen. Tett.

Forventninger: Jeg gledet vettet av meg til denne. Her annonsen i New Musical Express uken før platen kom. Faksimile fra New Musical Express, 3. juni 1966

Den forsmedelige sommerferien 1966. «Paperback Writer» på toppen av alle hitlister. Det skulle gå uker før jeg var tilbake igjen og kunne legge Parlophone-platen på grammofonen, holde pusten og vente på den første lyden fra den nyeste Beatles-platen for første gang. Et hellig og magisk øyeblikk.

Men først altså, denne fordømte familieferien med bil og camping i Danmark, Tyskland og Nederland. Kjederøkende foreldre i forsetet. Tre gutter i baksetet. Min plass på høyre side, og slik satt jeg, lent mot vinduet og så ut på Sommer-Europa som suste forbi.

Jeg holdt en imaginær kjempekniv vannrett ut fra bilen i en halv meters høyde. Den kuttet tvers igjennom trær og busker og bena på en og annen utlending. Her kom vi. Nådeløse. Rasende. Bitre. Mens jeg forsøkte å finne på melodier til tittelen, «Paperback Writer». «Rain» var for kort, bare et enstavelsesord, så der var det ikke plass til noen melodi å fantasere frem.

Slik var det i gamle dager, uten Internett og smartphones, Ja, vi hadde ikke bilradio engang. Bare en brun Saab med tøff grill. I Tyskland kjøpte de Bravo til meg, med Beatles-artikkel. Det hjalp. Litt.

Mens vi reiste nedover i Europa, to røkende voksne i forsetet, og tre kvalme gutter på 7, 10 og snart 14 i baksetet, sistnevnte også pottesur, spilte England sin første kamp i VM og greide bare 0-0 mot Venezuela. Ikke engang det fikk jeg vite da ingen, unntatt (snart) 14-åringen, var interessert i fotball.

Bortsett fra utgaven av Bravo med George Harrison på forsiden mot gullbakgrunn, har jeg ingen gode minner fra den sommerferien. Bare dårlige. Regnværet i Amsterdam, så pøsende at campingplassen lå under vann, og vi ble nødt til å søke losji – hvilket gjorde foreldrene enda mer gretne, da reisekassen var gjerrig nok allerede. «Help!» gikk på en av byens kinoer som vi passerte, men mitt rop fant ingen empatiske ører.

Jeg husker det pinlige øyeblikket da vi satt rundt kjøkkenbordet til min mors kusine, og ble fortalt at de nok ikke hadde plass til å la oss overnatte – alt mens regnet tordnet mot rutene og vi lot som om vi var mette etter én brødskive. De ville jo bare ha oss ut, det kunne alle føle.

Været bedret seg da vi var i Groningen, og vi besøkte et badeanlegg med stupetårn. Der sto jeg mutters alene mange hundre meter over vannflaten, blå og lumsk der nede, holdt pusten og tok spranget. Akk hvor det svimlet i maven, og hvor vannet kom susende mot meg med lysets hastighet. Jeg var livredd for å tippe over, men nedslaget var merkelig smertefritt. Jeg fikk vann i nesen, but so what. Jeg hadde hoppet. Jeg hadde turt.

I alle år siden har jeg trodd at jeg hoppet fra 7,5 meter. Men fantes 7-og-en-halv-metere? Det er jeg sannelig ikke sikker på. Kanskje var det bare fem. Kanskje jeg bare måtte overgå dem i venneflokken som jeg visste hoppet fra 5’ern. Jeg tror jeg hoppet fra 5’ern på Frognerbadet én gang. Men aldri mer. Bedre med 3’ern. Om den fantes. Jeg tror den gjorde. Den hadde litt svikt, som var vrient å takle.

VM i fotball: Legendarisk. England blir verdensmestre. De har aldri klart å gjenta bedriften. Det plager dem. Faksimile fra Evening Standard 1. august 1966

Fortsatt helt uvitende om hva som foregikk i England. At de hadde slått både Mexico og Frankrike 2-0 og var videre. 23. juli slo de ut Argentina 1-0, og tre dager senere Portugal (med den fryktede Eusebio) 2-1. England var i finalen! Og det fikk jeg først vite da vi kom hjem. I tide.

Og for en hjemkomst! «Paperback Writer», endelig. Og England mot Tyskland (4-2) til dessert. Selvfølgelig var ballen inne. Jeg var aldri i tvil om det. Ikke mye i hvert fall.

Dagen etter dro jeg på speiderleir på Norderhov. Vi snublet inn i august, med skiftende vær, Nøtte på maten (kneipp) og brent risengrynsgrøt – og snart duket for «Revolver» og realskole og en helt ny tilværelse.

Høsten ble bedre. Snart flyttet vi til enebolig også. Og hvis du trodde at jeg skulle lure inn noen ord om Beatles-albumet «Revolver» som preget sensommeren og høsten 1966, så tar du feil. Jeg sniker heller inn noen ord om et annet album som betydde og fortsatt betyr mye for meg, The Kinks’ «Face To Face».

Her åpnet The Kinks kontoen som LP-band, helt uten plateselskapet PYEs hjelp (de så helst at Kinks bare ga ut singler). Ray Davies var en kreativ fontene. Ideene flommet ut av ham.

Swinging London var hans lekeplass og satiren hans våpen. Ingen slapp unna, og Rays ironi kunne være direkte dødelig. Det var ikke bare den dekadente overklassen av bohemer, pappagutter og pilleknaskende moteløver han var ute etter, men også den dølle besteborger og moralistene. De eneste som slapp unna, var vel arbeiderklassen, som Ray berørte med en viss affeksjon og forståelse, han kom jo derfra selv.

Man hadde fått smakebiter på denne siden av Ray allerede, aller mest i fenomenale «A Well Respected Man» fra høsten 1965 og i den sylskarpe smedevisen «Dedicated Follower Of Fashion» som herjet hitlistene våren 1966. Dette var en ny type poptekster, elegant formulerte og svært presise observasjoner, levert med et lekende, og ikke sjelden ondt, glimt i øyet.

I 1966 var han godt på vei til å fylle fire hele platesider med disse unike skapningene. «Face To Face» skulle være en dobbelt-LP, og man kunne følge verkets tilblivelse på nyhetssidene i bl.a. New Musical Express, nærmest fra uke til uke.

Etter hvert ble det åpenbart at PYE motsatte seg dobbel-formatet, for dem var Kinks bare et single-band, og albumet ble strippet gradvis ned til 16 låter, og til slutt 14.

Begavelse: Ray Davies, en av popens mest begavede kunstnere. Her i spisesalen på hotellet i Bergen i juni 1966. Foto: Det Nye

I denne perioden slet gruppen med interne problemer også. Ray hadde et nervøst sammenbrudd i februar 1966 – en stund turnerte The Kinks med en erstatnings-gitarist/vokalist, Mick Grace fra The Cockneys (ja, Kinks uten Ray og med en ukjent erstatningsvokalist i hans sted!!!), og senere ble Pete Quaife skadet i en bilulykke, og sluttet midlertidig i bandet. Da de kom til Norge (Oslo og Bergen) i juni, var John Dalton vikar for Quaife.

Ray la ikke skjule på sin bitterhet da albumets utgivelse endelig nærmet seg i oktober 1966, mange måneder forsinket. Han kalte coverbildet upassende og beskyldte plateselskapet for å ha designet den usmakelige dritten bak hans rygg. I intervjuer tidligere i 1966 beskrev han imidlertid dette coveret i detalj, da i en begeistret tone, og det fremkom at han hadde stått for hele designet selv.

Ray kunne allerede som 22-åring (han fylte 22 i juni 1966) oppføre seg som en svært gretten, gammel gubbe (eller en furten guttunge – det går ut på det samme), og da måtte (og må) man ta ham med en klype salt. Nå likte han plutselig ikke sitt eget cover, og så ga han plateselskapet skylden og var plutselig 7 år gammel.

Jeg anbefaler at man skaffer seg mono-versjonen av «Face To Face». Det er bare lydeffektene som er mikset for to kanaler på stereo-utgaven, et etterheng fra dobbelt-LP-planen da alle låtene skulle knyttes sammen med lydopptak av sjø, regn, torden, telefonoppringninger etc. To år før storverket «Village Green Preservation Society» og tre år før The Whos «Tommy», var Ray Davies allerede på ballen, skissen til rock-operaen heter «Face To Face».

Favoritt: Et av verdens beste album, og forløperen til tematiske klassikere som «Village Green» og «Tommy».

Det er første store Kinks-albumet. Mange (blant annet ofte jeg) mener endog at det er det største. Ray tenkte stort format fra første stund, og det er såpass mange låter som har et felles grunnmotiv, at man godt kan kalle det tidenes første tematiske pop-album (concept-album på utenlandsk).

Albumet fanger Swinging London i full blomst og leverer kostelig sosial satire av ypperste klasse. Vi får endog en gjennomgangsfigur i den dekadente, selvmedlidende, bortskjemte rikmannsgutten som man ble introdusert for i «Sunny Afternoon» (som er inkludert).

The tax man’s taken all my dough
And left me in my stately home
Lazing on a sunny afternoon
And I can’t sail my yacht
He’s taken everything I’ve got
All I’ve got’s this sunny afternoon

Man gjenkjenner fotsporene hans i «House In The Country»,

And he’s oh so smug, oh yeah
He’s got everything he needs
‘Cause he’s got a house in the country
And a big sports car

I «Holiday In Waikiki» (en besynderlig, drivende låt hvor vokalen skygges av en insisterende gitar med sitarklang) og ikke minst i den sørgmodig klagende «Most Exclusive Residence For Sale».

He went and spent all the money that he had (Ba, ba-ba, ba)
He had a heart and not a head (Ba, ba-ba, ba)
He spent it all on girls and fancy jewelry (Ba, ba-ba, ba)
Then he found himself in front of a judge and jury (Ba, ba-ba, ba)

And the judge said to pay up, or you must sell out
Most exclusive residence for sale

Nådeløs: Ray Davies sparte ikke på konfekten når han disset overklassen. Og likevel smaker denne Kinks-platen vidunderlig av sommer. Cover: PYE

Pappagutten gjenoppstår på neste LP i «End Of The Season» (en låt som skulle vært med, men som det ikke ble plass til på «Face To Face»).

You’re on a yacht near an island in Greece
Though you are hot, forget me not
I will keep waiting until your return
Now you are gone, end of the season
Winter will come any day
Back in the scrum on a wet afternoon
Down in the mud, dreaming of flowers in June

«Face To Face» er et overskuddsfenomen, rik på ideer og musikalske løsninger, slentrende, melankolsk, med litt av Hamsuns «August» i seg. Og tekstene er simpelthen i en egen liga, særlig i forhold til sin samtid.

Aller best liker jeg den animistiske naturskildringen i «Rainy Day In June», skjønnhet og horror så hårene reiser seg på hodet, en sommerlig dommedag (finn den og spill den på Spotify eller Tidal mens du leser teksten):

A misty shadow spread its wings
And covered all the ground
And even though the sun was out
The rain came pouring down

And all the light had disappeared
And faded in the gloom
There was no hope, no reasoning
This rainy day in June

The eagle spread its mighty wings
And pounced upon its pray
And all the skies, so brilliant blue
Turned suddenly to grey

The cherished things are perishing
And buried in their tomb
There is no hope, no reasoning
This rainy day in June

And everybody felt the rain
Everybody felt the rain
Everybody felt the rain
Everybody felt the rain

Ante ingen ting: 17. mai 1966, hos mormor og morfar på Mosseveien. Til venstre Mikkel, til høyre Jakob. Jeg ante ingenting om nedturene som ventet denne sommeren. Foto: Privat

The demon stretched its crinkled hand
And snatched a butterfly
The elves and gnomes were hunched in fear
Too terrified to cry

The reckoning was beckoning
They’re living to their doom
There was no hope, no reasoning
This rainy day in June

And everybody felt the rain
Everybody felt the rain
Everybody felt the rain
Everybody felt the rain

Hvem forventet poesi som dette på et popalbum i 1966? Teksten fremstår som en rømling fra «Ringenes Herre». Si hei til Tolkien.

«Face To Face» er et album du aldri slipper unna hvis det først har satt tennene i deg. Og ja, «Sunny Afternoon» er her. Og «Dandy». Og «Party Line». Det er bare å bestille.

Man kan ikke koke 1966 ned til en håndfull LP-klassikere («Blonde On Blonde», «Pet Sounds», «Aftermath», «Revolver», «Sunshine Superman») uten å inkludere «Face To Face» som mer enn matcher dem alle sammen.

Og hvis du lurer på om 1966 hadde flere ess i ermet da det led mot senhøst, sier jeg bare «Good Vibrations».

Takk for i dag.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!