For studenter med keffiyeh-skjerf har Palestina-saken mest med samhørighet og konformitet å gjøre, snarere enn et modig opprør mot myndighetene og ektefølt empati, skriver sosiolog og forfatter Frank Furedi. Mens kommentatorer setter Palestina-aktivister i en tradisjon med tidligere tiders freds­aktivister som risikerte noe ved å protestere, er det i virkelig­heten de som forsvarer Israel, som tar en høy personlig risiko.

«Gjennom å være med på å synge ‘From the River to the Sea’ håper de å vaske bort følelsene av ‘hvit skyld’. Hos de ikke-muslimske demonstrantene er det impulsen til å være konform, heller enn skjebnen til menneskene i Gaza som driver den pro-palestinske bevegelsen. Når denne bevegelsen har brent ut, vil den neste generasjonen med infantiliserte aktivister spontant bevege seg til den neste bevegelsen som proklamerer en anti-vestlig sak», skriver Furedi i sin nyeste artikkel.

Furedi beskriver hvordan universitetene ser helt annerledes ut nå enn de gjorde for 50 år siden. De som er studenter nå, er ikke selvstendige voksne, men infantiliserte mennesker hvis foreldre fortsatt passer på dem selv om de er godt over 18 år, og som ønsker at universitetene tar over den rollen de har hatt nå som de ikke bor hjemme lengre. Derfor er universitetene blitt arnesteder for terapi­samfunnet – som Furedi beskriver i sin bok What’s Happened to the University?: A sociological exploration of its infantilisation.

Siden 60-70-tallet har vi «massifisert» og industrialisert høyere utdanning. Dette har forandret forholdet mellom akademikere og studenter. Mens studenter pleide å bli behandlet som voksne, er universitetene blitt en forlenget arm av skolen, skriver Furedi. Universitetene tilbyr et hav av ressurser for mental helse, og tilbyr «safe spaces» – trygge rom – der studenter kan unngå å for eksempel møte mennesker med en annen hudfarge enn dem selv (med mindre de er hvite).

In loco parentis

Akademikere var ikke bestandig in loco parentis, likevel var det den beskyldningen de fikk av student­opprørerne på 60- og 70-tallet. De mente at universitetet ikke skulle blande seg opp i deres liv, og at de var menn og kvinner, ikke barn. Nå arrangeres det åpne dager der foreldre og (voksne) barn kan besøke universitetene og universitetene på sin side gjør alt de kan for å overbevise foreldrene om at barna deres blir godt ivaretatt på campus.

Dette er en infantilisering av universitetet, og det er derfor ingen overraskelse at nettopp Palestina-saken har blitt så populær. For dagens studenter er konforme, mener Furedi. De tør ikke diskutere fordi de frykter kansellerings­kultur, eller er en del av mobben selv. Den dominerende holdningen på den woke venstresiden er overveldende pro-palestinsk, og ikke minst gjelder dette i akademia. Studentene følger bare sine forelesere og andre autoritets­figurer og ender opp med å bli Israel-hatende nikkedukker som går i takt. Slik er de en del av eliten, ikke noble opprørere, mener Furedi.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!