Barnetoget passerer foran Slottet i Oslo den 17. mai 2002. Foto: Berit Keilen / NTB.

Med sitt unike folkloristiske skue og mulighetene til felles hygge er 17. mai utvilsomt en spesiell dag fremdeles, men den nå 210 år gamle Grunnloven som er opphavet til folkefesten, gjelder dessverre ikke lenger.

Det er ikke nødvendig å lese langt i Grunnloven for å konstatere at bursdags­barnet som er opphavet til den heidundrende feiringen, er gått heden.

§ 1. Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjerings­form er innskrenket og arvelig monarkisk.

Dette med monarkisk skal i våre dager naturligvis tas med en klype salt fordi monarken med tiden er blitt et maktesløst symbol på regjeringen som utøver makten. Problemet er at det ikke er noen substans over resten av paragrafen heller.

Med «innskrenket» menes for eksempel at kongens/regjeringens makt begrenses av Grunnloven, og det var en høyst relevant problem­stilling i 1814, da Danmark–Norge var et kongelig enevelde, som for Danmarks vedkommende vedvarte til 1849. Kolonien Norge skiftet i 1814 eier til Sverige, der kongemakten allerede stod langt svakere enn i Danmark. Men med det moderne norske monarkiet i støpe­skjeen var det uansett en ryddig presisering: Det skulle i alle fall ikke være noe enevelde i Norge.

Spol frem til i dag, og det er lett å se at vi har nye overherrer, og deres makt lar seg ikke innskrenke av den norske Grunnloven. Tvert imot, må man nok si. Makteliten i Brussel har i det norske stats­apparat­et funnet lydige tjenere som langsomt men sikkert har uthulet Norges konstitusjonelle grunnlag i de tredve årene som er gått siden et flertall av velgerne stemte nei til EU, men likevel ble lurt inn i EUs hundehus gjennom EØS-avtalen. Dagens regjering er derfor langt på vei et slags administrasjonsråd for EU.

I dag er Norge derfor hverken fritt eller selvstendig. Vi er igjen blitt en koloni, og koloniherren driver grov utbytting, ikke minst av vår naturgitte energirikdom. Ei heller er riket spesielt uavhendelig, all den tid det hver eneste dag avhendes bit for bit til nye inntrengere.

Dokumentets paragraf én er altså en død og maktesløs erklæring.

Men det står ikke så mye bedre til med paragraf to.

§ 2. Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, retts­staten og menneske­rettig­hetene.

Den kristne arven er ikke lenger noe verdi­grunnlag, ikke minst fordi den «evangelisk-lutherske» kirken som i henhold til dokumentets paragraf seksten er Norges «folkekirke», selv er blant de fremste til å vanskjøtte den. Arvingene er blitt noen slags dvaske livssyns­pluralist­er som selv ikke står for noen ting, og konkurrerende verdi­grunnlag av skrekkelig mye lavere verdi trenger seg på uten å møte annet enn logrende under­kastelse.

Hva demokratiet angår, så betyr ordet folkestyre. Til det trenger man et folk, men befolkningen i Norge består i disse dager av mange folkeslag, der nordmennene ganske enkelt er det største av dem – i alle fall tallmessig, men den største selvtilliten eller fremtidstroen har de ikke.

«Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet», heter det i Artikkel 21 i menneske­retts­erklæring­en som Grunnloven angivelig skal sikre. Det vi ser, er snarere at folkeviljen ikke betyr en pøkk.

17. mai-feiringen blir derfor litt å sammenligne med ateisters feiring av kristne høytider. Det kan sikkert være en kilde til nytelse, men det finnes ingen forbindelse til feiringens opphav.

Det er jo uskyldig nok i seg selv. Men hvis man i fullt alvor forlater sitt hjem for å feire Grunnloven i dag, handler det om et selvbedrag som dertil er bekvemt for en maktelite som helst ikke vil at folk skal forstå at landet ikke lenger er deres eget.

Man kan gjøre gode miner til slett spill på en festdag, og glede seg over våren, barne­togene og gjensyn med folk man ikke har sett på en stund. Men kanskje man skulle slutte å spille teater på årets resterende dager. Ta 17. mai tilbake, liksom.

Kjøp Halvor Foslis bok her!