J.C. Dahl: Bjerk i storm (1848)

17. mai har en egen stemning, det kan de ikke ta fra oss. Våren kommer, fuglene spiller. Det kan de heller ikke ta fra oss. Heller ikke at gresset og bladene er irrgrønne. Ingenting er som Norden om våren.

Men dette er en 17. mai «på tross av». Ola Borten Moe ber oss tenke på jødene på 17. mai. Han nevner razziaene og utsendelsen under krigen og dagens demonstrasjoner. Men det han burde nevnt, er at antisemittismen i dag sitter i midten av det norske establishment. Det er ingen overdrivelse. Magdi er hovedtaler ved Eidsvolls­bygningen, det er en symbolsk handling å invitere en artist og samfunns­debattant som har har villet definere hvem som er jøde, israeler og sionist. Det er dette: at jøder ser at det dukker opp fenomener de kjenner igjen, som er godkjent av Aftenpostens redaksjon, NRK og Eidsvoll 1814, som virkelig skremmer. Demonstrantene er skremmende, men velkjente. Men at det norske establishment har vendt seg mot jødene, skremmer på en måte vi ikke kan forestille oss.

Det hjelper ikke å huske og minnes hvis du ikke forstår. Da blir husking bare en pliktøvelse. Hvis du ikke klarer å omsette det i erkjennelse av dagens verden, er det lite verdt. Det kan tvert imot fungere som en tildekking av forræderi.

Det finnes ikke noe annet ord for det: Igjen! Sviket mot jødene henger intimt sammen med sviket mot det norske folk. Det er eliten som sviker folket, og de har gjort det lenge. De avnasjonaliserer Norge aktivt og har holdt på med det i mange år. De tar tak i barna fra de går i barnehage og indoktrinerer dem, slik man gjorde i det gamle Sovjet.

Rebekka Koeffler heter en russisk kvinne som emigrerte til USA og er blitt en anerkjent Russlands-ekspert. Hun har skrevet boken «Putin’s playbook». Nylig sa hun til Fox News at USA begynner å minne mer og mer om Sovjetunionen. Ikke Russland, men Sovjetunionen.

Documents lesere vil forstå hva hun mener. Men det vil ikke det store gross. De har ingen holdepunkter fra norske medier. Tvert imot. Norske medier drar paralleller til Europas sorte historie. De forsøker å lage en kobling mellom Trump, Le Pen, AfD og Putin. Dette har pågått i mange år, og mediene er helt uimottagelige for motforestillinger.

Da Slovakias statsminister Robert Fico ble rammet av fem skudd og såvidt overlevde, forsøkte de å gjøre også dét til et våpen mot ham selv og hans egen politikk: Han var Putin-vennlig.

Dette er en legitimering av politisk vold som jeg ikke har opplevd i min levetid, dvs. siden krigen. Det er uhyggelig. Se på øynene til Donald Tusk. Han var en litt flåsete lettvinthet av en EU-president. Nå er han ikke til å kjenne igjen og snakker uavlatelig om krig. Disse menneskene kan styrte oss ut i en katastrofe.

Mediene og politikerne har hensatt hverandre i noe som minner om en besettelse: Krig og Trump.

Dagen før 17. mai gir lederen av kontroll- og konstitusjons­komiteen, Peter Frølich (H), et intervju til VG der han forteller at Stortinget forandrer Grunnloven slik at ikke «opportunister og populister» kan endre domstolenes rolle og betydning. Ordet kupp brukes, også av Frølich. VG nevner Trump, og bildet er fra 6. januar. Er det noenting i vårt landskap som tilsier at Norge er truet av et kupp? Av hvem? Dette er bare egnet til å bidra til frykt.

På Eidsvoll opprettes det et demokrati­senter som skal være nok et tannhjul i den maskinen de bygger. De hevder at demokratiet er truet, men det er de som er trusselen. De avslører seg ved å bruke sensur og overvåking. Stortinget har innført flere lover som forvandler Norge til et overvåkings­samfunn.

Demokratene er i ferd med å forvandle USA til et totalitært samfunn. Rettsstaten er det første som ryker. Selv mennesker som ikke liker Trump, sier nå at det er på tide å våkne. Men jeg har ikke sett en journalist si at oppslutningen om Trump har noe med Demokratenes politikk å gjøre: Invasjonen av landet, inflasjonen, energi­politikken, renten og kriminaliteten.

Den norske eliten ser ut til å være en av de mest lojale, lydhøre følgere av det som i virkelig­heten er et kupp: overtakelsen av USA innenfra. Er det derfor de må forandre Grunnloven? Forberedes det ting i Norge som vi ikke vet om og forstår?

I denne kampen er ytrings- og presse­frihet et umistelig våpen. Mer enn noen gang gjelder det å forsvare ytrings­friheten. De vil ta den fra oss. De kan bygge så mange demokrati­sentre de vil. Vi kjenner lusa på gangen.

Ett lyspunkt er oppslutningen om Documents lokallag. Det ligger nå inne 13 «søknader» om å få opprette lokallag. 5. juni er det Lillestrøm, så følger Vefsn. Over det ganske land er det lokallag.

Lokallagene har sprengt rammene og er noe langt mer enn støtte­grupper for et mediehus. Det er uttrykk for et ønske om å forsvare det sanne demokratiet. En gjenfødelse. Dette er det sanne Eidsvoll 1814.

Vi må begynne helt fra begynnelsen igjen. Bygge nedenfra. Borgerne må finne hverandre, skape tillit. Her har Document satt i gang noe som minner om en bevegelse. Det er «Maga» på norsk.

Det er samme fenomen: Vi elsker landet vårt. Vi har ikke tenkt å gi det bort. Vi vil forsvare det. På den norske måten. Smålåtent, frittalende, åpent.

Når det kniper, kan nordmenn hente frem skjulte krefter.

Noe er i ferd med å skje. Det skjer noe ute blant folk, også ungdommen.

Det hviler et stort ansvar på oss som har dratt i gang dette og påtatt oss å lede. For denne bevegelsen trenger ledere. Når vi møter ungdom som søker seg til Document, blir vi beveget. Det er håp! Norge lever.

I våre hjerter.

Trues Norge av kupp? Stortinget endrer grunnloven