www.rarehistoricalphotos.com: Utsikt fra Moria-fjellet mot Nasareth

Det finnes omkring 6500 grupper i verden av mennesker som oppfatter seg selv som en nasjon eller et folk. De mener de har krav på selvbestemmelse, gjerne i form av en egen stat. De fleste er i Asia. Det finnes bare 200 stater i verden. Det er et allment politisk problem hvordan man skal løse spenninger og konflikter når folkegrupper innenfor en stat ønsker å danne sin egen stat.

Det er flere synspunkt på hva som er den riktig måte å løse dette spørsmålet på. Uansett hvilket synspunkt man velger, er det imidlertid et etisk krav at man må være konsistent. En regjering kan ikke arbeide for én type løsning ett sted i verden og velge en helt annen type løsning for problemer som ligger dem selv nærmere. En slik inkonsistens reiser øyeblikkelig spørsmålet om hvorvidt det kan foreligge uredelige motiver.

Fra 1989 har Norge anerkjent samene som et eget folk. Den norske stat avgir imidlertid ingen landområder i Norge til samene hvor samene kan danne sin egen stat. Samtidig kjører Norges politiske ledelse en kampanje for at Israel skal avgi landområder på områder som etter folkeretten er tildelt det jødiske folk, for at palestinerne kan danne sin egen stat.

Israels folkerettslige grunnlag til land vest for Jordanelven

Folkeretten etablerte allerede i 1922 at jødene har legitim rett til alt land vest for Jordanelven. Denne rett er forankret i de samme dokumenter som gir landet Jordan folkerettslig anerkjennelse.

FNs generalforsamlings resolusjon 181 fra 1948 var en ren anbefaling og har i seg selv ingen folkerettslig virkning. Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 fra 1967 og 338 fra 1973 handler begge om forholdet mellom Israel og arabiske naboland. Her fins det ingen henvisning til et palestinsk folk. Derimot er det en konkret henvisning til å løse et flyktningproblem i resolusjonen fra 1967.

Jordan okkuperte og annekterte Vestbredden fra 1948 til 1967 uten folkerettslig legitimitet. Annekteringen ble bare akseptert av UK, Irak og Pakistan. Det har derfor ingen folkerettslig basis når Jordan overgir Vestbredden til PLO i 1988. Ingen land kan avhende et område de selv ikke har legitim disposisjonsrett over.

Kapittel XII i FN-charteret fra 1946 gir regler for hvordan FN skulle håndtere det som ble kalt «the Trusteeship system». Artikkel 77 definerer dette til også å inkludere «territories now held under mandate», slik som Palestinamandatet.

Artikkel 80 presiserer: nothing in this Chapter shall be construed in or of itself to alter in any manner the rights whatsoever of any states or any peoples or the terms of existing international instruments to which Members of the United Nations may respectively be parties”.

Dermed er FN forpliktet til å opprettholde de folkerettslige avtaler som medlemmene i FN er bundet av. Konkret betyr dette at forpliktelsene England hadde overfor det jødiske folk etter folkeretten fra 1922, er forankret i FNs eget charter.

Når den norske regjering anklager Israel for å ha okkupert palestinsk land, har dette følgelig ikke grunnlag i folkeretten, men er en ren politisk ytring.

Norges forskjellsbehandling av samene og palestinerne

Hvis den norske regjering vil være konsistent, må man spørre hvorfor regjeringen ikke har avgitt deler av Norges territorium til den samiske befolkning.

I stedet for å gi samene en del av norsk territorium, har den norske regjering tatt i bruk et konsept som heter Non-Territorial Autonomy (ikke-territoriell autonomi). Dvs. at samene har fått selvstyre over en del kulturelle tema, men de får ingen territorielle rettigheter til «selvbestemmelse».

Samene kan med større rett enn palestina-araberne argumentere for at de er et eget folk.

Rashid Khalidi har en interessant drøfting fra 1997 av fremveksten av palestina-arabisk identitet, først blant en liten elite, og senere i bredere lag av befolkningen. Han trekker flere linjer knyttet til religion, lokal-patriotisme, pan-arabisme, forhold til sionismen og annet. Men konklusjonen er klar: «–the sense of self of the Arab population of Palestine, which began during the years immediately before World War I and intensified immediately after it, resulted in the emergence of a Palestinian national identity where a few decades before no such thing had existed.” (side 150)

I dag kan man argumentere for at det er islamismen som er den dominerende identitet blant palestina-arabere, og ikke en lokal nasjonalistisk identitet, slik det f.eks. kommer til uttrykk i den dominerende støtte til Hamas. Dette gjør det vanskelig for Israel å akseptere en islamistisk stat på deres eget kjerneområde.

Konklusjon

Den norske regjering understreker ofte at folkeretten er et sentralt anliggende i Norges utenrikspolitiske relasjoner. Dét er ikke tilfellet når regjeringen arbeider for at Israel skal avgi land til en palestinsk stat i et område Israel er tildelt etter folkeretten. Dette engasjementet står ytterligere i strid med menneskerettigheter og folkerett når man vet at en mulig palestinsk stat vil bli dominert av islamister.

Samene har større historisk legitimitet som et folk enn palestina-araberne har. Likevel blokkerer den norske regjering enhver tildeling av norsk territorium til en mulig samisk stat.

Disse to forskjellige måter å løse et analogt problem på, lar seg ikke forsvare fra et etisk og redelig politisk synspunkt. Det inviterer derfor til å lete etter andre, underliggende begrunnelser.

 

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.