Hans Rustad 
Den eneste måten rektor Roseline Ceragui Louis klarer å roe elevene på, er å få dem til å ligge på gulvet i klasserommet mens hun synger mykt for dem.
– Det er ikke mulig å arbeide i slike omgivelser. Det er en katastrofe. Elevene er traumatiserte, sier Ceragui Louis til nyhetsbyrået AP.
Vil bryte gamle tabuerKriminelle gjenger kontrollerer nå mesteparten av den haitiske hovedstaden. Siden uroen startet 29. februar, er mer enn 2500 mennesker drept. I et forsøk på å redde den yngste generasjonen, forsøker Haiti nå å bryte langvarige tabuer mot å oppsøke terapi og snakke om mental helse.
Et organisert angrep på flyplassen, flere politistasjoner og to store fengsler var utløsende for den nye omfattende volden. Mer enn 4000 fanger ble satt fri, og Haitis største flypass har vært stengt siden angrepet 29. februar. I tillegg er rundt 900 skoler stengt. Det rammer 200.000 elever.
Uten beskyttelseUnicef opplyser at minst 360.000 mennesker har forlatt sine hjem som følge av volden. De fleste er kvinner og barn. I tillegg utgjør barn minst en tredel av de anslagsvis 10.000 ofrene for seksuell vold.
– Barna er overlatt til seg selv. De er uten hjelp og uten beskyttelse. Mer enn 80 barn er drept eller skadd i årets tre første måneder. Det er den mest voldelige perioden vi har registrert, sier Unicefs representant i Haiti, Bruno Maes.
Blant de mange ofrene finner vi to gutter ble slått i hodet på vei til skolen og en åtteåring som ble skutt i magen mens hun lekte hjemme.
Elevene ser at jeg smilerRektor Roseline Ceragui Louis forteller at hennes 10 år gamle sønn hver dag sier til henne at hun kommer til å dø. Sønnen klarer ikke å spise eller sove, men rektoren vet at hun må være sterk for sønnen og elevene sine.
– Hjertet mitt er knust, men elevene ser at jeg smiler hver eneste dag, sier hun.
Men det er mange elever som sovner i klassen, uten evne til å fokusere etter søvnløse netter med lyden av skuddvekslinger. Mange har viktigere ting å tenke på enn nattesøvnen.
– Det er vanskelig å konsentrere seg om skolen eller lek når resten av kroppen bekymrer seg om hvorvidt mamma og pappa er i live når du kommer hjem fra skolen, sier Steve Grossom. Han er grunnlegger av den amerikanske frivillige organisasjonen Life is Gèrye Playmaker Project.
En av grunnleggerne av Gèrye Jwa Playmakers, Jean Guerson Sanon, understreker hvor viktig det er at foreldre samhandler med barna sine for å bedre deres mentale helse.
– Noen ganger er det alt vi har. Samtaler om mental helse er fortsatt tabubelagt. Hvis du går til en psykolog, er det fordi du er gal. Gale mennesker blir diskriminert i Haiti, sier Jean Guerson Sanon til AP.
Gjengmedlemskap ga pengerMed flere hundre skoler stengt, stor fattigdom og traumatiske hverdagsopplevelser blir barna også et lett bytte for de kriminelle gjengene. Unicef anslår at barn utgjør opp mot halvparten av de væpnede gjengene.
En 24 år gammel mann forteller at han var i en gjeng i fem år. Av sikkerhetsgrunner vil han bare oppgi sitt etternavn, Nornile. For ham handlet det om at gjengen ga ham de pengene han trengte for å skaffe mer mat til sin familie.
Om kvelden kunne han jobbe som sikkerhetsvakt for gjenglederen. På dagtid gikk han ærender. Han følte seg stolt over tilliten, men bestemte seg for å slutte da broren ble drept av gjenger i 2022.
– I gettoen kjemper de ikke for utdanning eller sykehus. Gjengmedlemmene kjemper for territorium. De tenker bare på seg selv, sier Nornile.
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.
Mens vestlige medier ikke snakker om annet enn Gaza, skjer det en oppløsning av samfunn flere steder. Haiti, Ny Caledonia, Sudan og Kongo er stater som ikke lenger er stater fordi et fungerende samfunn ikke lenger er til stede.
Verden er fast bestemt på å redde Gaza, men de myndighetene og NGO-ene, med FN i spissen, som har gjort Gaza til førsteprioritet, er de samme som oversvømmer en gang velfungerende vestlige samfunn med utenomeuropeiske migranter. Det har skjedd i et tempo som gjør at våre samfunn ikke lenger er velfungerende. Det gjelder ikke bare på gatenivå, men også på systemnivå.
Les Atle Hanssons artikkel om behandlingen av asylsøkere som nekter å forlate Norge:
Konklusjonen er klar: Staten har gitt opp fordi den prioriterer hensynet til den fremmede høyere enn til seg selv og landets egne borgere. Staten har en rekke tvangsmidler den kunne brukt, men den avstår fra å bruke dem, og den har utelukket dem i lovs form. Staten er dermed på en kurs som vil ende i lovløshet.
Det virkelig alvorlige er at både EU og USA har vedtatt en slik politikk i lovs form: Biden har totalt åpnet grensene og vil skifte ut befolkningen. Det er nesten uforståelig at myndigheter man en gang stolte på, velger å gå til krig mot landet de skulle styre, og innføre et helt nytt system. Demokratene har gjort dette til offisielt program: Fra defund the police til oversvømmelse av storbyene, sprengning av helsevesenet, skoler og boligmarkedet. Invasjonen skaper vekst, men det er en vekst som tilsvarer å brenne ned boliger for å gi bygningsbransjen vekst.
Hvis vi hadde normale medier, ville denne katastrofale kursen vært tema hver eneste dag. Det ville tvunget frem et maktskifte og en kursendring. I stedet opplever vi at mediene aktivt unngår å ta opp utviklingen.
Det er nå så mange knivstikkinger, som i Sveits onsdag, eller befrielsen av en farlig fange i Frankrike, at vi ser tegn til oppløsning.
Vi er på vei mot haitiske tilstander. La det ikke være noen tvil: Grunnen er at staten har avskåret seg selv fra å gjøre noe med problemene. Den kan være tøff mot egen befolkning, og det er ikke grenser for hva majoritetsbefolkningen kan pålegges. Men myndighetene vil ikke gjøre noe med befolkningsutskiftningen og nedleggelsen av nasjonalstaten.
Nasjonalstaten har som forutsetning at suvereniteten ligger hos folket, og at det er folket, og folket alene, som skal bestemme hvordan man best ivaretar dets interesser.
Folket ble umyndiggjort for lenge siden, og inntil folket oppdager dette og tar tilbake makten, vil oppløsningen bare fortsette.
Haiti er et blikk inn i fremtiden.
Når skytingen starter utenfor skolen i Port-au-Prince, reagerer elevene ofte med å kaste opp og gjøre i buksa.
