Før Mahmoud Farahmand gikk inn i politikken, hadde han en lang karriere i Forsvaret. Men det er som islamkritiker, sekularist og tidligere styreleder i LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold) at han har gjort seg mest bemerket.

44-åringen har vært representant for Høyre i Finanskomiteen siden 2021, har refset norsk integreringspolitikk for å være naiv, og advart mot konservative, islamske miljøer, skriver Vårt Land.

Han syns hijab er en uting og vil forby det på barn. Egentlig syns han religion hører privatlivet til, og at den ikke bør ha noen plass i offentligheten i det hele tatt.

Særlig er han bekymret for at Norge skal miste en felles identitet.

– Min kritikk av konservativ islam handler aller mest om hvordan den påvirker samfunnet.

Han mener visse praksiser og holdninger skaper splittelse og bidrar til utenforskap.

Totalitær tankegang vokser

–Barnehijab for eksempel, er ikke religiøst pålagt, ei heller er det et forbud mot å håndhilse på motsatt kjønn. Men begge deler gjøres likevel. Disse handlingene blir en slags identitetsmarkør, som i seg selv bidrar til å skape distanse og kan legge til rette for sosial kontroll, sier Farahmand til avisen.

Meningene hans har ført til at han har blitt kalt islamofob, men Høyre-politikeren har aldri forlatt islam.

– Jeg er muslim. Jeg har aldri forlatt islam, selv om det er det mange tror, sier han.

Farahmand påpeker at han ikke går i moskeen, og heller ikke feirer Ramadan. Tvert imot så er barna hans døpt i norske kirker. For Farahmand er islam en kulturell identitet som er innvevd i hans egen livshistorie.

– Jeg er muslim på samme måte som mange nordmenn er kulturkristne. Det må det også være rom for blant muslimer, sier han.

I dag kaller Farahmand seg for en norsk patriot. Han er vanvittig glad i Norge og sier han «kunne gjort ganske mye for dette landet».

– Jeg bærer uniformen min med stolthet, og feirer 17. mai med glede. Den massesuggesjonen jeg advarer mot, er noe helt annet, sier Høyre-politikeren, og viser til den ikoniske og surrealistiske musikkfilmen «The Wall» med Pink Floyd.

Over skjermen marsjerte animerte sorte og røde hamre i taktfast marsj gjennom et øde landskap.

– Det er rart å tenke på. For den filmen, det var jo det livet vi levde i Iran. Hjernevaskingen… Vi var hammerne som marsjerte, avslutter Farahmand.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.