Eurovisions tydelige slagside mot Israel innen de skandinaviske land har et motstykke i Pride-bevegelsen, som også er pro-Palestina. Men i Danmark slo det kraftig tilbake da Pride-organisatorene forlangte at donorene skulle gjøre regnskap for sitt forhold til Israel.

LHBTQ hadde fått støtte fra de største danske selskaper, men da de ba dem avklare sitt syn på Israel/Palestina, kom det et backlash de nok ikke var forberedt på. Asger Aamund har historien: Hovmod står for fald.

Regnbuebevegelsen triumferte i fjor med over 60 sponsorater til Copenhagen Pride, finansiert av noen av våre største selskaper og tiljublet av pressen, Christiansborg og de kongelige.

Når man blir arrogant og overmodig, ser man ikke skriften på veggen. Derfor var det ingen i ledelsen i lbgt+ som la merke til den danske ingrediensprodusenten Chr. Hansens ydmykende retrett da store amerikanske kunder truet med å avslutte samarbeidet hvis ikke selskapet trakk seg ut av sin «rosa vask», eller åpenlyse lefling med seksuelle minoriteter. Det ga heller ikke den danske homobevegelsen noe å tenke på da Budweiser mistet sin ledende posisjon på det amerikanske markedet da en transkvinne (mann i kvinneklær) dukket opp i ølreklamene, eller da lavpriskjeden Target mistet tusenvis av kunder fordi de viste klær for transseksuelle.

Regnbuefolket krevde derfor at sponsorene deres skulle opplyse om sine kommersielle forbindelser med Israel. Så ikke bare måtte de glade giverne pøse millioner ned i regnbuekassen. De måtte også stå til ansvar overfor Priden og forklare sine pinlige forbindelser til det folkemorderiske Israel.

Undersøkelsen resulterte i en mer edruelig stemning i styrerommene, der lederne nå stilte seg det naturlige spørsmålet: Hvorfor skal vi som selskap finansiere en gatefest for seksuelle minoriteter der menn kun iført leppestift, gulltruser og fjærboaer danser kvitrende gjennom byen? Lederne stakk hodene sammen, og resultatet ble at A.P. Møller-Mærsk, Novo Nordisk, KPMG, DFDS, Nykredit og Dansk Industri har trukket seg som sponsorer av Copenhagen Pride. Det vil komme flere, og Priden må være forberedt på at fremtidige festligheter vil bli betalt av private midler uten betydelig støtte fra næringslivet.

Dette er i sannhet tankevekkende. Det finnes altså en normalitet der ute, og når minoriteter strekker strikken for langt, ryker den.

Relevansen for Eurovision og NRK er innlysende. Men også for Etikkrådet i Oljefondet, som signaliserer at de vil trekke seg ut av virksomheter som har business på «okkuperte områder».

Cecilie Hellestveit signaliserte nettopp den politiske korrekthet da hun ble intervjuet i Politisk kvarter, som har en rekke punkt man må oppfylle hvor Palestina-vennlighet og LHBTQ ikke utløser noen kognitiv dissonans. Det store «man» sier det skal være slik, og det diskuterer man ikke med.

Samme mentalitet når Rødt, SV og Palestinakomiteen vil ha opphevet kontrakten om innkjøp av 20 T-banevognsett fra den baskiske produsenten Caf fordi samme selskap har en storkontrakt i Jerusalem.

De samme journalistene driver kampanje mot Israel fra NTB, i Aftenposten og i NRK.

De ser ingen motsetning mellom Palestina-vennlighet og LHBTQ-promotering. En underlig koalisjon når du så demonstrantene utenfor Malmö Arena.

Men galskapen har sine grenser. Det viser historien om de danske selskapene som sa nei: Klar dere selv!

LHBTQ har totalitære trekk: De forlanger full underkastelse. Dette er hva de også lærer ungene våre opp til helt fra barnehagen: Ramadan og LHBTQ.