www.rarehistoricalphotos.com
I januar 2023 mottok Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ, en anmodning fra FNs Hovedforsamling om å gi en rådgivende uttalelse om juridiske konsekvenser som følge av Israels politikk og praksis i det okkuperte palestinske territoriet, inkludert Øst-Jerusalem.
ICJ åpnet mandag 19. februar 2024 offentlige høringer om disse spørsmålene i Haag, med 52 stater og tre internasjonale organisasjoner som deltakere.
Saken bygger på et forslag til vedtak i Hovedforsamlingen som ble utarbeidet av «Staten Palestina» i FNs avkoloniseringskomité (Fjerde komité) i november 2022 og sendt til Hovedforsamlingen, hvor Nicaragua presenterte utkastet til resolusjon fordi «Staten Palestina» ikke er et fullverdig medlem av FN.
[1] Dette er en sak som ICJ behandler i tillegg til den anklagen Sør-Afrika har reist mot Israel om brudd på Overenskomst om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord – folkemordskonvensjonen.
Det domstolen i denne saken skal ta stilling til og gi en rådgivende (ikke bindende) uttalelse om, er:
(a) Hva er de juridiske konsekvensene som følger av Israels pågående brudd på det palestinske folks rett til selvbestemmelse, av dets langvarige okkupasjon, bosetting og annektering av det palestinske territoriet okkupert siden 1967, inkludert tiltak rettet mot å endre den demografiske sammensetningen, karakteren og statusen til den hellige byen Jerusalem, og fra dets vedtak av relatert diskriminerende lovgivning og tiltak?
og
(b) Hvordan påvirker Israels politikk og praksis som det er referert til i paragraf 18 (a) ovenfor, okkupasjonens juridiske status, og hva er de juridiske konsekvensene som oppstår for alle stater og De forente nasjoner av denne statusen?
Den oppgaven FNs generalforsamling ga Den internasjonale domstolen (ICJ) om å gi dem en rådgivende uttalelse om «Juridiske konsekvenser som oppstår av Israels politikk og praksis i det okkuperte palestinske territoriet, inkludert Øst-Jerusalem», starter med en påstand om at det eksisterer et «okkupert palestinsk territorium,» OPT. Det er grunner, inkludert juridiske og historiske grunner, til å konkludere med at det i folkerettslig sammenheng ikke finnes et slikt territorium. Påstanden om det savner folkerettslig grunnlag.
En grunn til at mange tror på eksistensen av OPT, er at denne idéen har blitt formidlet av FN og andre i mange år. Et flertall i FN insisterer på at OPT er identisk med de delene av det tidligere britiske mandatområdet som ble invadert og okkupert av Jordan og Egypt i 1948–49, selv om det aldri har blitt forklart hvorfor disse områdene spesifikt er palestinske. Palestinske territorier eksisterte ikke i juni 1967 da Israel frigjorde de delene av landet sitt som da hadde vært okkupert av Jordan og Egypt i 19 år.
For å forstå den juridiske statusen til disse territoriene, må vi huske på at om kvelden den 14. mai 1948 kom en forsamling av valgte representanter for det jødiske folk sammen i Tel Aviv, hvor de avga en erklæring som er generelt kjent som «Uavhengighetserklæringen.» Men i dette øyeblikk var det ingenting for den jødiske nasjonen i landet å bli uavhengig av, ettersom de britiske mandatmyndighetene hadde oppgitt sine forpliktelser i Mandatet og var reist derfra.
Palestina var aldri en britisk koloni slik de amerikanske statene hadde vært to århundrer tidligere. Det var derfor ingen uavhengighetserklæring som ble lest opp. Det var en suverenitetserklæring fra det jødiske folk over Landet Israel. Landet Israel var i det øyeblikket identisk med det geografiske området til det britiske mandatet som hadde eksistert frem til det øyeblikket.
Dette synet er også i samsvar med rettsprinsippet uti possidetis juris, som er den internasjonalt anerkjente retningslinjen for å avgrense et administrert landområde, for eksempel en koloni eller et land under vergemål når dette oppnår selvstendighet.
Dette synet innebærer at hele territoriet til Landet Israel som den jødiske forsamlingen erklærte suverenitet over, og som senere ble invadert av arabiske hærer og militært okkupert i de følgende 19 årene, allerede 15. mai 1948 var en del av territoriet til den nyetablerte selvstendige og suverene staten Israel.
I det øyeblikket var Israel i stor grad befolket og kontrollert av jødiske borgere og var fra da av underlagt israelsk lovgivning. Ingenting av dette ble endret av at deler av landets territorium senere ble invadert og okkupert av fiendtlige nabostater. Da USA samme dag som suverenitetserklæringen ble avgitt, og i forkant av den arabiske invasjonen, anerkjente regjeringen for den nyopprettede staten Israel, var det hele staten Israels regjering uten forbehold det var snakk om.
Den jordansk-egyptiske erobringen av deler av det suverene israelske territoriet er den eneste rettsstridige okkupasjonen disse områdene har vært utsatt for i nyere historie. Min konklusjon er derfor at de aktuelle områdene verken er okkuperte eller palestinske. Det faktum at Israel har avstått fra å legge disse territoriene under full israelsk sivil lovgivning, representerer på ingen måte en innrømmelse av fravær av suverene rettigheter fra staten Israel. Dette vil være en naturlig ting å gjøre i påvente av en avtale om lokalt selvstyre for den arabiske befolkningen i territoriene. Lignende juridiske ordninger finnes i andre land.
Oslo-avtalene var i utgangspunktet ment å være et forsøk på å gi den arabiske befolkningen i territoriene lokalt selvstyre, noe som klart fremgår av avtalene selv. Der hvor Israel i avtalene overdrar myndighet til De palestinske selvstyremyndighetene, skjer dette som en suverenitetshandling fra israelsk side hvor staten Israel som suveren statsmakt i landet handler legitimt i pakt med israelsk lov og folkerettens prinsipper. Hadde disse områdene vært okkupert av Israel i henhold til artikkel 42 i Haag-forskriftene, slik det nylig fra norsk side ble hevdet overfor Den internasjonale domstolen, ICJ, [2] burde Oslo-avtalene vært avvist som et illegitimt forsøk på å utøve suverenitet over en annen stats okkuperte territorium. I stedet påtegnet Norge avtalene som vitne til deres rettmessighet og legitimitet. Dette bør norske myndigheter stå fast ved.
Konklusjonen må i alle tilfelle være at de aktuelle områdene ligger godt innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser og verken er okkuperte eller palestinske.
Noter:
[2]
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/hindrer-muligheten-for-en-tostatslosning/id3026752/
Av Per Antonsen
nbsp;
Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!
