Hendrick Bloemaert (1601/02–1672), «Paulus fremfor Festus, kong Agrippa og dronning Berenike», Centraal Museum, Utrecht.

¹ Agrippa sa da til Paulus: «Du har tillatelse til å legge fram din sak.» Paulus hevet hånden og begynte forsvarstalen sin:

² «Jeg priser meg lykkelig at det er for deg, kong Agrippa, jeg i dag skal forsvare meg mot alt det jødene anklager meg for, ³ du har jo godt kjennskap til alle skikker og stridsspørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg. […]

²⁰ Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for folkeslagene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen. ²¹ Dette er grunnen til at jødene grep meg i tempelet og forsøkte å drepe meg. ²² Men til denne dag har Gud hjulpet meg, så jeg har vitnet for høy og lav, og jeg har ikke sagt annet enn det profetene og Moses sa skulle hende, ²³ at Den salvede skulle lide, og at han som den første skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for folkeslagene.»

²⁴ Da han kom til dette punktet i forsvarstalen, ropte Festus høyt: «Du er fra sans og samling, Paulus! All lærdommen din driver deg fra forstanden.» ²⁵ Paulus svarte: «Jeg er ikke fra forstanden, ærede Festus, for alt jeg sier, er sant og vel gjennomtenkt. ²⁶ Kongen kjenner til alt dette, og til ham taler jeg rett ut. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette er gått ham forbi; det er jo ikke skjedd i en avkrok. ²⁷ Tror du på profetene, kong Agrippa? Jeg vet at du tror.» ²⁸ Agrippa sa til Paulus: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen.» ²⁹ Og Paulus svarte: «Like før eller langt igjen, mitt ønske til Gud er at både du og alle som hører meg i dag, må bli som jeg, bare uten disse lenkene.»

Apostlenes gjerninger 26, 1–3 & 20–29

På torsdag som var feiret vi Kristi himmel­farts­dag, og om en uke feirer vi pinse. Vel, det er ikke særlig mange som feirer noen av dem, men for vår sivilisasjon har det vi feirer betydd mer enn de fleste forstår.

Disse hendelsene er nemlig en del av ramme­verket for vår felles virkelighets­­forståelse. Gjennom påsken, Kristi himmel­farts­dag og pinsen blir vi kjent med en Gud som inviterer oss inn i en virkelighet som ikke ligner noe annet. Fra et politisk ståsted var inkarnasjonen, Guds forsoning og menneskets gud­dommelige oppdrag med på å reise oss opp til en posisjon vi aldri tidligere hadde hatt, eller ville få. Det ga oss grunn til å bygge katedraler som strakk seg mot himmelen og sykehus som trakk den samme himmelen ned til mennesket.

Vi erfarte den treenige Gud og den hellige relasjonens betydning i våre egne liv. I perioden mellom opp­standelsen og Kristi himmel­farts­dag møtte Jesus disiplene tre ganger. Før kors­festelsen hadde de alle sammen sviktet ham, og Peter kanskje mest av alle. Men det var ikke en refsende Kristus som møtte dem, selv om han ifølge Markus bebreidet dem for at de ikke trodde at han var oppstått. Hans første ord til dem var nemlig: «Fred være med dere».

Også Peter fikk tilgivelse for sitt svik. Møtet mellom Jesus og Peter ved Tiberias­sjøen er en av de mest følelses­ladede historiene i hele Bibelen. Det viser oss en Gud som ønsker vår nærhet og kjærlighet, samtidig som han kan bruke oss, selv om vi svikter som mest. De fleste kan kjenne seg igjen i den historien og samtidig vite at universets skaper ser på oss med milde øyne. Han kjenner oss, vet hva vi er laget av, men elsker oss allikevel med en hellig kjærlighet.

På Kristi himmel­farts­dag fikk mennesket et oppdrag fra Gud selv. For det første ga Gud disiplene et oppdrag: De skulle gjøre alle folkeslag til hans disipler, døpe dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn. Mennesket skulle spille på lag med sin skaper. Det er vanskelig å tenke seg en større tillits­erklæring enn dette.

Men for at budskapet om frelse skulle nå oss alle, var Gud avhengig av at disiplene, og at de som senere kom til tro, som Paulus, forkynte og gjorde stadig nye mennesker til hans disipler. Det var på den måten menneskene skulle få vite om det som hadde skjedd. Gud hadde gitt mennesket fri vilje, og han var avhengig av at vi brukte den i hans tjeneste.

Vi skulle fortelle hele verden at den Jesus som fór tilbake til sin Far som sann Gud og sant menneske, en gang skal komme tilbake. Det ga begrepet menneske­verd en dimensjon ingen kunne se rekke­vidden av, og Jesu ord om at det vi har gjort mot en av våre minste, har vi gjort mot ham, fikk en ny dimensjon.

Samtidig fikk vår fornuft bok­stavelig talt en ny himmel over seg. En Gud som også var sant menneske, og som ba oss om å elske ham, måtte kunne forstås. Hans hellige natur var til­gjengelig for oss. Forhenget til det aller helligste var revnet, Gud selv hadde invitert oss inn til seg. Den fornuften som Gud hadde gitt oss, skulle ikke bare brukes til å forstå verden, legge grunn­laget for viten­skap og fram­skritt, men også til å forstå hans vilje med våre liv. Den som elsker ham, holder hans bud, og i lys av kjærlig­heten var de selvsagte.

Vissheten om at vi tilhørte en Gud som elsket oss, tilgav oss og lovet oss evig liv, ga mennesket et motiv ingen før hadde hatt: Vi skulle elske våre med­mennesker slik Gud hadde elsket oss først. Men ikke bare det: Uten Gud er det ingen kjærlighet tilbake.

God søndag!