Vålerenga-spillere varmer opp før 4. runde i cupen mot HamKam på Intility Arena i Oslo den 8. mai 2024. Foto: Terje Pedersen / NTB

Er det i dag ett eneste offentlig sted eller noen møte­plass der en med stor sikkerhet kan påregne å unngå Palestina/Hamas-glam og Israel-hets? Ja, fotball­arenaene. Men også dette siste offentlige fristedet står etter alt å dømme for fall.

Woke-diktaturet

Dette så langt nøytrale, politiske fristedet vil bli rammet av Palestina-hysteriet straks Norge må spille mot Israel, eller et norsk lag trekker et av de beste israelske lagene i en av Europa-cupene.

Vi er midt i Pride-folkets store uke; Melodi Grand Prix og hysteriske demonstrasjoner har kringsatt NRK tilnærmet daglig den siste tiden. Ulike regjerings­bygg har blitt blokkert en rekke ganger, også Norges Bank, og selvsagt Stor­tinget, Youngs­torget og store deler av Karl Johan.

1. mai kollapset totalt og degenererte til Palestina-skrål og det som verre var: ren Israel-hets. Og dette som skulle være den norske arbeiders kamp- og solidaritets­dag, vår dag. Det var få arbeidere i de nevnte opptogene, kunne de få gjen­værende, ekte arbeiderne registrere – om noen i det hele tatt, foruten en del offentlig ansatte, tungt hjerne­vaskede left-ister.

Og som om dette ikke er til­strekke­lig med avsporet politisk lapskaus: Til og med kirke­rommene rundt om i landet har henfalt til lignende propaganda, endatil i Nidaros­domen. Her har kirken ganske åpenbart misforstått sin rolle kapitalt. Den norske kirke er kort og godt ingen folkekirke lenger, det er tydelig. Denne arenaen er nå woke-bevegelsens hjemme­bane, en utvikling Kirkens egne ledere helt og holdent må ta ansvaret og skylden for.

Det er i det hele tatt et dypt forfall og en voldsom uvitenhet i woke-dikatur­ets navn vi er vitne til – etter mitt skjønn uten sidestykke.

Supporternes uavhengighet

Men til nå, og bank i bordet, har våre fotball­arenaer vært forskånet for denne falske symfonien av forvirrede følelser. Supporter­kultur­en og tilskuere flest har en dypt nedarvet motvilje mot politisk innblanding (inter­ference) i vårt vakreste spill – det eneste i verden der det dårligste laget relativt ofte vinner.

Slikt skjer normalt ikke i noen andre idretter og konkurranser, kanskje foruten i sjakk en gang iblant etter en såkalt mega­tabbe. Og akkurat her ligger fotball­kultur­ens hemmelighet og uavhengighet, som supporterne hegner om så lenge de rår med det.

Ledere og trenere er det ofte verre med. Vi husker at Åge Hareide vaklet foran Islands kamp mot Israel for kort tid siden. Ikke fordi han tok parti mot Israel, men fordi han ikke likte situasjonen.

Dersom Norge var blitt satt opp i en til­svarende kamp, ville rama­skriket fra Hamas–Palestina-segment­et vært et faktum. Da ville dette siste, frie fortet falt og blitt det hittil siste offeret for den politiske tåken som har lagt seg tungt over landet og resten av Vesten.