I Barentsburg på Svalbard har russere og ukrainere levd side om side siden byen på Stalins ordre ble grunnlagt i 1932. Han trengte energi til industrialiseringen av Sovjetunionen og på Svalbard var det kull å hente. 

Dag og natt-samfunn

Idag har Barentsburg rundt 400 innbyggere. På det meste bodde det rundt tusen mennesker der oppe hvor året har ett døgn – sommeren er en eneste lang dag mens vinteren er en tilsvarende lang natt.

Den sveitsiske fotografen Mario Heller bestemte seg i februar 2023 for å besøke den lille arktiske bosetningen – da hadde krigen pågått i ett år. Resultatet er fotoutstillingen «Arctic Dreams» der Heller skildrer livet i den isolerte «byen» der halvparten av befolkningen er russisk, den andre ukrainsk.

Je découvre le formidable travail du photographe suisse Mario Heller, primé aux @SwissPressAward.

Et son très beau et mélancolique « Artic Dreams » à Barentsburg, drôle d’enclave russe dans le Svalbard norvégien.

⏩https://t.co/0TkikyPUTp pic.twitter.com/sdAnQuO3vu

— Jean Abbiateci (@JeanAbbiateci) March 28, 2024

Vi har brukt Documents egne bilder fra et besøk for noen år siden for ikke å krenke opphavsrettigheter, men linker til Hellers hjemmeside. Vi kan bekrefte store deler av Hellers inntrykk av samfunnet i Barentsburg.

– Ingen politikk

Han kontaktet selskapet som utvinner kull på Spitsbergen, Arktiugol, og fikk støtte på én betingelse: «Ingen politisk dekning av situasjonen».

– Jeg hadde ingen interesse av å dekke historien fra det perspektivet. Den vinkelen er allerede godt ivaretatt.

Heller ble to uker i Barentsburg og prosjektet Arctic Dreams handler om menneskene som bor der. 

Krigen er myndighetenes greie

– De 400 menneskene som bor der har lite med krigen å gjøre. De unge russerne jobber for det meste i turistnæringen. De dro til Barentsburg på jakt efter eventyr eller for å unngå verneplikt i Russland. Folk fra Ukraina kommer hovedsakelig fra den østlige delen av landet. For dem er Barentsburg en flukt fra krigen som i dette området i realiteten begynte i 2014.

Ukrainske gruvearbeidere på vei hjem efter endt dag.

Da den varme krigen brøt ut i 2022 oppsto det spenninger mellom russerne og ukrainerne. 

– De som var mest kritisk til invasjonen – 30-40 personer – måtte dra. Jeg tror ikke russerne ønsket at de snakket for mye. 

Unngår ikke politiske temaer

Heller kommer ikke utenom politiske temaer under sine to uker i Barentsburg. Alexander Yatsunenko fra Luhansk i Ukraina kaller Barentsburg «en trygg havn i denne rasende verden»:

– Vi er alle russere. Det er ingenting som skiller oss.

Litt politikk kunne vi spore på veggene.

En av hovedpersonene i prosjektet, Barbara som jobber på museet, forteller at hver eneste samtale er som å bevege seg i et minefelt.

– Tilbake har vi et tett sammensveiset samfunn som lever i skjør harmoni. Ingen har råd til å krangle – det vil sette samholdet i fare.

Alle kjenner alle 

– Samfunnet er veldig lite. Det er ikke helt samlet, det finnes små «klaner», men på et så isolert og kaldt sted er hygge og menneskelig varme viktig. Jeg fikk mange venner. Fra annen eller tredje dag ble jeg invitert frem og tilbake på private besøk. Det er lett å knytte bånd, folk er veldig åpne.

Invitert hjem første dag.

– Hemmeligheter som skjulte kjærlighetsforhold finnes ikke her, alt spres umiddelbart. Mange låser ikke dørene.

Siste bit av Sovjet

I sentrum av Barentsburg står en byste av Lenin. Like ved står et monument med innskriften «Målet er kommunisme». 

– I den lille byen hersker en slags kommunisme. Alle leilighetene er praktisk talt like og møblert på samme måte – og det er ikke noe sted der du kan gjøre alternative innkjøp. Det fungerer bra. Folk bryr seg ikke så mye om det. 

Det finnes alle slags fasiliteter i byen, et stort kultursenter, kirke, teater og kino, museum, hotell, et stort, moderne sykehus og et sportssenter. 

Kirken.

Vent med å dø til over helgen

– Sykehuset har ingen pasienter. Det er stengt i helgene. «Hvis du skal dø, så vent til mandag», er en vittighet i Barentsburg.

«Supermarkedet» mottar med noen måneders mellomrom forsyninger fra Russland. 

– Alle har tilgang til samme mat, drikke og så videre. Det er lønnsforskjeller, men de gjenspeiles ikke i forbruket fordi det ikke finnes alternativer. Og alt de forbruker trekkes direkte fra lønnen via et elektronisk kort de spøkefullt kaller «Spitzcoin».

En parallell verden

En av de Heller snakket med kaller Barentsburg «en parallell verden». 

– Barentsburg rørte ved noe i mitt hjerte. Jeg følte at alle der oppe har et ønske om å oppfylle en drøm. Det var interessant å se konseptet i virkeligheten.

Her finner du Hellers egen tekst og bilder.

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere»!