Et eksemplar av Magnus Lagabøtes landslov. Foto: Foto: Gorm K. Gaare / Nasjonalbiblioteket

Frostatingsloven fra Håkon den gode på midten av 1000-tallet forkynner:

Med lov skal landet vårt bygges, og ikke med ulov ødes.

Og den som ikke unner en annen lov, han skal selv ikke nyte lov.

Disse prinsippene ble videreutviklet av Magnus Lagabøter og Landsloven fra 1274. Men hva er forskjellen på en lov og en ulov?

Som Immanuel Kant uttrykte det: «Mennesket er fritt hvis det ikke trenger å adlyde noen person, men utelukkende lovene.»

Dette betyr at lovene må være objektive. Det vil si at de ikke må være avhengig av menneskers vurderinger. Enhver borger må kunne, ved å lese loven, forstå hva som er forbudt. En «ulov» i denne sammenhengen er en lov som innfører en subjektiv vurdering. Da er det ikke loven i seg selv som skal adlydes, men et menneskes, en politimanns eller en dommers, vurdering som skal adlydes. Ikke «Rule of Law but Rule of Man», som det står i den amerikanske Bill of Rights.

Siden en borger ikke på forhånd kan vite hvordan politimannen eller dommeren vurderer subjektivt, kan han ikke vite hva som er forbudt.

Underliggende prinsipper for rettsstaten:

Øverst i venstre hjørne står det: Loven må være tilgjengelig, forståelig, klar og forutsigbar, dvs. objektiv. En hvilket som helst borger, uten juridisk utdannelse, bør kunne forstå loven.

Dersom loven er subjektiv og avhengig av embedsmannens tolkning, blir rettsmyndigheten flyttet fra loven til embedsmannen. Politi eller dommer. Se sitatet fra Kant over.

Eksempler på ulov er loven om å bære kniv.

Vi lever i et land der kniv er et vanlig redskap å ha i lommen. Jeg var stolt da jeg som ulvunge på 9 år fikk min første kniv i beltet.

Nå sier loven at ingen kan bære kniv på offentlig sted uten at han har et aktverdig formål.

Det er her fellen ligger: Offentlig sted, hva er det? Alle steder etter at du har gått ut av døren hjemme? For en frihet vi har – du kan ha en lommekniv i lomma hjemme i huset.

Aktverdig formål, hva er det?

Det hjelper ikke å nevne noen såkalte aktverdige formål som at du er på jakt etc., for det er bare eksempler, og du kan som borger ikke ane hvordan politiet eller dommeren vurderer hva som er aktverdig.

Sitat fra knivloven:

«Unntak fra det straffbare gjelder for kniv eller annet redskap som brukes til eller bæres i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller annet aktverdig formål, for eksempel som en del av en bunad eller på vei til en fisketur eller som en del av snekkerens bekledning.»

Dette er eksempel på en klassisk ulov.

En swiss lommekniv har veldig mange funksjoner som alle kan kalles aktverdige. Brus og flaske åpner, syl, skrutrekker, boksåpner, blyant spisser etc. etc. Du vet aldri på forhånd når en snor, hyssing må kappes eller en plastemballasje ikke kan åpnes for hånd, derfor må kniven BESTANDIG være på plass i lommen.

I andre land er lovlige kniver beskrevet med maks lengde på knivblad og om bladet kan låses eller ikke. Det er objektiv lov. «Aktverdige formål» er subjektiv lov.

§ 185 om Hatefulle ytringer er en annen subjektiv lov.

«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a. hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b. religion eller livssyn,
c. seksuelle orientering,
d. kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller
e. nedsatte funksjonsevne.»

Dette en fullstendig subjektiv «ulov» som kan få store konsekvenser for ytringsfriheten og for enkeltpersoner som ytrer seg.

Det loven ikke spesifiserer, er at det er enkeltpersoner, ikke rase, etnisitet, religion, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, som skal beskyttes av lovverket.

Det må være innenfor ytringsfriheten å si at en er i mot en gruppe, så lenge ytringen ikke er rettet mot det enkelte menneske.

Det må være lov å si ting som «jeg liker ikke negere» selv om dette er veldig usympatisk, fordi utsagnet ikke er rettet mot en navngitt person.

Nå blir det slik at det er reaksjonen til mennesker som føler seg krenket, som skal bestemme hva som er hatefulle ytringer. Noen mennesker fra enkelte raser eller religioner er veldig lettkrenkede.

Dette er en form for maktbruk, og vage og upresise og subjektive lover gir en åpning for at domstolene blir påvirket av raseriet fra de som en ytring er rettet mot.

Da vil taushetens tyranni spre seg i samfunnet, og ytringsfriheten forsvinne.

Uten ytringsfrihet vil demokratiet undergraves.

Vi er allerede langt på vei.

Dette er Themis. Gudinne for justis og orden som allerede de gamle grekere hadde som symbol på rettsstaten. En vekt for å veie bevisene, et straffende sverd for den som blir dømt, og det som vår norske rettsstat fullstendig har glemt: Hun har bind for øynene.

Hvorfor?

Fordi hun bare skal vurdere objektive fakta og ikke den aktuelle personens utseende, hudfarge, religion, historisk bakgrunn som flyktningetraumer, krigsopplevelser eller som i norske rettsavgjørelser, trangboddhet etc. I norske rettssaker legger forsvaret alt inn på å skape sympati for en forbryter ved å male frem hvilket vanskelig liv han har hatt.

Slik svikter vi troen på gudinnen Themis.

Det skal i en rettsstat være en balanse mellom forbrytelse og straff, og den skal være objektiv. Et mord bør resultere i den samme straffen uavhengig av grunnene til at morderen drepte. Et drap for å stjele offerets lommebok bør ikke vurderes på annen måte enn et drap der hat er motivet.

Gudinnen Themis ser ikke grunnen til mordet, men bare handlingen.

Hun ser ikke det subjektive, bare det objektive som kan veies og måles. Dette prinsippet virker ikke når vårt samfunn legger enorm vekt på motivet til forbryteren. Hatkriminalitet later til å være mye mer alvorlig enn gammeldags vinningskriminalitet.

Et gammelt ordtak sier: Sticks and stones can break my bones, but words can never hurt me.

Det betyr selvsagt at vi må ha tykk nok hud til å tåle kritikk og utskjelling, men vold, det kan samfunnet ikke akseptere .

Dag Myhre
Norgesdemokratene

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!