Talsmann for Biden, John Kirby, sier at Hamas nærmest er slått og ikke lenger utgjør noen fare for Israel. Planen som Hamas sier de godkjente mandag, sier noe helt annet. Den skisserte en tre og en halv måned lang våpenhvile som ville gitt Hamas alle kort til å beholde gislene og sikre løslatelse av de farligste fangene i israelske fengsler.

Det er ikke en slått milits som skyter raketter mot IDF ved grensestasjonen Kerem Shalom og dreper fire soldater. Det er ikke en slått styrke som sender raketter mot Sderot.

Hamas været seier og ville demonstrere i triumf at de var forberedt på et comeback hvis de klarte å lure Egypt, Qatar og USA til å presse Israel til å gå med på en avtale.

Men den avtalen Hamas sa at de hadde godkjent mandag, var ikke utkastet Egypt og Qatar var blitt enig om. De hadde gjort sine egne tilføyelser.

Redaktør for timesofisrael.com, David Horovitz, har gjort en gjennomgang av avtalen Hamas forsøkte å få gjennomslag for. Mediene er talerør for Hamas. De meldte at Hamas hadde godtatt avtalen, så hvorfor skulle Israel sette seg på bakbena? Se å få underskriftene på plass, så vi kan få en slutt på krigen!

Sinister Hamas terms would let it keep most hostages, win the war, inflame the West Bank

Men Horovitz har gjennomgått avtalen og lest den på arabisk. Den presenterer et helt annet opplegg enn det USA og Israel trodde de forholdt seg til. USA måtte bruke et døgn for å forstå hva Hamas’ renkespill gikk ut på.

En nærmere undersøkelse av Hamas-dokumentet, slik det er utgitt (på arabisk) av terrorgruppen selv, viser at det var langt fra å inneholde «endringer» eller et tilnærmelsesvis levedyktig motforslag, men er konstruert med brennende raffinement for å sikre at Hamas overlever krigen og gjenvinner kontrollen over hele Gaza-stripen. (Sitatene fra Hamas-teksten i denne artikkelen er hentet fra en oversettelse fra det Qatar-eide nettstedet Al Jazeera).

Hamas er ikke innstilt på kompromiss. Tvert imot oser utkastet av samme totalitære tenkning som charteret og angrepet 7. oktober. Hamas går for seier også i nederlagets time. De værer at mediene og USA er i ferd med å presse Israel i kne. Derfor forsøker de et spill som er så dristig at det kan ta pusten fra en. Hadde Israel gått med på dette, hadde Hamas vunnet krigen.

Man skulle tro at Biden ville fått med seg at Hamas aldeles ikke er slått, og forsøkte seg på et kupp mandag. Israelerne må spørre seg hvordan Biden kunne kunngjøre delvis stans i våpenleveransene når han visste det han visste. Det må påvirke deres oppfatning av Washington og kan forklare hvorfor Netanyahu mandag sa at Israel bare har seg selv å stole på.

Cluet i planen var at gislene skulle løslates over lang tid, mens et høyt antall farlige terrorister skulle løslates umiddelbart. Da ville Hamas blitt feiret som seierherre også på Vestbredden, og Fatah og Mahmoud Abbas ville blitt stilt fullstendig i skyggen. Hamas ville sittet med bukten og begge endene.

Et av de mest sentrale Hamas-målene siden de invaderte Israel 7. oktober, er å se sin erklærte ødeleggelseskrig mot den jødiske staten utvide seg til Vestbredden. I forlengelsen av dette er vilkårene i dokumentet også utformet for å ødelegge USAs president Joe Bidens store visjon om en saudisk normalisering og en bredere koalisjon mot Iran i Midtøsten.

Tony Blinken roste Israel for deres våpenhvileplan og betegnet den som sjenerøs. Men Hamas forandret både detaljer og rammeverk.

Det har imidlertid med rette blitt gjort mye ut av det faktum at Hamas-dokumentet sier at Israel skal innstille sine militære operasjoner i den første 6-ukersfasen av tretrinnsavtalen, der 33 gisler skal frigis, at IDF må «trekke seg fullstendig tilbake» fra Gaza, og at en «permanent stans i militære operasjoner» må tre i kraft før flere gisler frigis i den andre fasen.

Gaza-boere skal få vende tilbake til sine hjem og kunne bevege seg fritt over hele området. Israel skal trekke seg ut og ikke lenger overvåke fra luften. Dette ville i så fall gitt Hamas mulighet til å dukke frem igjen fra tunnelene og reetablere kontroll. Israel ville fremstått som taper.

Kombinert med en delvis tilbaketrekning av IDF-tropper, som er nærmere spesifisert for denne første fasen, vil effekten av disse kravene være at Hamas’ bevæpnede menn og tjenestemenn vil kunne ta tilbake kontrollen over hele Gaza-stripen. Hamas-forslaget bruker riktignok ordet «ubevæpnet» i en klausul for å beskrive de fordrevne personene som skal få vende tilbake til sine bostedsområder, men de medfølgende kravene og bestemmelsene betyr at Israel i henhold til forslaget ikke har noen rett og ingen mulighet til å pålegge noen slik begrensning.

Nøkkelen til avtalen er reglene for frigivelse av gisler. Det skal være 128 igjen, og de pårørende er villig til nesten hva det skal være for å få dem tilbake.

Det het i den opprinnelige planen at det var levende gisler som skulle frigis. Hamas forandret dette til «levende og døde».

Som norske forskere som Jensehaugen gjentatte ganger har sagt: Gislene er Hamas’ forhandlingskort. Gir de fra seg dem, har de ingenting å forhandle med. Her opererer norske stemmer med en moralsk likevekt mellom gjerningsmann og offer som ikke tåler nærmere ettersyn. Ingen journalister foretar den etterprøvingen.

Men Hamas’ forslag er strukturert slik at de kan løslate svært få av gislene til gjengjeld, ikke bare for at IDFs kampanje i Gaza avsluttes og at Hamas overlever og gjenopptar full kontroll der, men også for en planlagt økning i støtten til Hamas på Vestbredden, en ytterligere nøytralisering av de palestinske selvstyremyndighetene og en potensiell kraftig opptrapping av volden mot Israel på og fra Vestbredden.

I den opprinnelige planen skulle gislene frigis relativt raskt de første syv ukene. Men Hamas så noe annet for seg:

Hamas ville dessuten løslate de tre første gislene allerede på den tredje dagen etter at avtalen trådte i kraft, og deretter «tre andre fanger hver syvende dag». Dette betyr at mens alle de 33 gislene i det Israel-støttede forslaget ville bli løslatt i løpet av avtalens første måned, innebærer Hamas’ tidsplan at færre enn halvparten av de 33 gislene ville bli løslatt i løpet av den første måneden.

Det er nesten ingenting. Israel ville blitt gående på gress og ville blitt frustrert. Hamas endrer også betingelsene for bytteforholdet: Sen frigivelse av israelere og masseløslatelse av palestinske fanger med 20 og 30 års fengselsstraff.

Den øker antallet palestinske sikkerhetsfanger som skal løslates i bytte mot hver av de (antatt fem) nålevende kvinnelige israelske soldatene som holdes som gisler fra 40 til 50 – inkludert 30 som soner livstidsdommer, der det israelske tilbudet spesifiserte 20 livstidsdommer. Og den fjerner en nøkkelklausul i det Israel-støttede forslaget der Hamas skulle få lov til å velge kun 20 av sikkerhetsfangene som skulle løslates i første fase, og Israel skulle ha rett til å nedlegge veto mot disse valgene. I stedet, heter det, vil de palestinske sikkerhetsfangene bli løslatt «basert på lister levert av Hamas».

Den samlede konsekvensen av alle disse endringene er at Hamas i løpet av avtalens aller første dager vil kunne sikre løslatelsen av hundrevis av de farligste og mest ikoniske terrorlederne og morderne, inkludert minst 150 livstidsdømte, mot at svært få av gislene blir løslatt.

Her kommer vi til en fange som i Norge nevnes som en palestinsk Mandela: Marvan Baghouti, men som israelerne nevner som en av de verste terroristene, med fem livstidsdommer. I Norge fantaseres det om at han skal bli leder for et forent Palestina. Ingenting er lenger fra virkeligheten. Men det sier mye om hvilken planet den norske eliten befinner seg på. Den styrer ikke mot fred!

Yahya Sarwar forsøker å gjenta avtalen som fikk ham løslatt i 2011: Da løslot Israel 1027 fanger mot én israelsk soldat: Gilad Shalit.

Mange av disse er blitt arrestert igjen, siden de gikk rett tilbake til sitt terrorist-virke.

Nå vil Sarwar fange Israel i en plan som gjør at de løslates igjen. Det vil være et kupp som vil gjøre ham til helt, ikke bare blant palestinere, men blant alle som hater Israel i den islamske verden.

For Yahya Sinwar, Hamas-sjefen i Gaza, som selv var blant de 1027 palestinske sikkerhetsfangene som ble løslatt av Israel for å sikre frigivelsen av den kidnappede soldaten Gilad Shalit i 2011, ville dette helt klart innebære at en viss sirkel ble sluttet – frigivelsen av de mange av hans kolleger som vendte tilbake til terrorisme etter den spektakulære og omstridte løslatelsen for 13 år siden, men som i motsetning til ham selv ble tatt til fange igjen.

De løslatelsene som fant sted i november etter at gisler ble frigitt, gjaldt kvinner og mindreårige. De vendte tilbake til Vestbredden og ble mottatt som helter. Hvis det samme skulle skje nå, men i et langt større omfang med hundrevis av krigere, er det ikke vanskelig å tenke seg resultatet: Hamas ville danke ut PLO og fremstå som suveren maktfaktor som Israel ville bli nødt for å forhandle med, også på Vestbredden.

Da hadde all ødeleggelse og lidelse i syv måneder med krig vært forgjeves. Gjett om medier og politikere ville komme til å minne Israel om det.

Men ikke Hamas. De ville bli beundret av journalister og politikere som kom til å kurtisere dem som seierherrer som skulle lede tostatsløsningen.

Espen Barth Eide har sagt at Hamas ikke skal lede Gaza og Vestbredden, men resultatet av hans politikk fører til det motsatte resultat.

Enten knuses Hamas, eller så overlever de og kommer ut på toppen. Alle som har forsøkt å spenne ben for Israel av «humanitære grunner», har spilt Hamas-spillet.

Med Hamas’ nåværende betingelser ville derimot dusinvis og atter dusinvis av fanger som soner lange fengselsstraffer og livstidsdommer, mordere, massemordere og terrorledere – inkludert Marwan Barghouti, den mest populære av alle palestinske sikkerhetsfanger, som soner fem livstidsdommer for å ha orkestrert dødelige terrorangrep under den andre intifadaen, og Ahmad Saadat, som soner en dom på 30 år for å ha organisert drapet på turistminister Rehavam Ze’evi i 2001 – komme ut av fengsel. Og de ville vende tilbake til Vestbredden.

Norge har latt seg påvirke både som leder av giverlandsgruppen og det dype engasjementet i humanitært arbeid. Norge har gone native. Det har blitt en del av FN-systemet som holder det palestinske samfunnet gående.

Vi har beveget oss lenger og lenger mot venstre. Et symbol på dette er Aftenpostens oppslag om Ahmad Saadat og hans datter som «venter på faren»:

Det er veldig spesielt å lage en forside som hyller drapet på en statsråd i et land med en så spesiell historie som Israel. Selve poenget med artikkelen – at datteren har håp om at faren kan bli utvekslet, er greit nok. Men Aftenposten skriver som om turistministeren fikk som fortjent, siden han hadde sagt så mange stygge ting om palestinere. Aftenposten hadde lignende oppslag om sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir i dag. Synes avisen det vil være ok om også han ble drept? Får israelerne i så fall som fortjent?

Hva har skjedd med norsk presse?

Mediene, Barth Eide og Egeland har beveget seg så langt ut at de er i ferd med å gå i Hamas’ felle. Også de vil gjerne presse Israel til å gå i den samme fella.

Men for Israel er dette ramme alvor. Det er deres liv som står på spill. Norsk elite har råd til å «leke». De er humanitære «herrer», og som sådan blir de møtt med rød løper. Nordmenn lar seg sjarmere og merker ikke at de går på limpinnen, de er samtidig fascinert av «krigerne», av mystikken rundt dem, av voldsromantikken i islam. Det er en livsfarlig flørt.

Vi har «krigerne» på hjemmebane, i våre gater, på skolene. Men den norske eliten ser en annen vei, opptatt som de er med å redde palestinerne fra de brutale israelerne.

Underveis lover de bort landet vårt.