De fleste har fått med seg at flere mediebedrifter i Norge har gått sammen om å starte en egen redaksjon som absurd nok har utnevnt seg selv til å være overdommer for hva som er fakta og hva som ikke er det. Det mange ikke vet, er at denne kommersielle aktøren også har et samarbeid med Meta og kontrollerer hvem som får si hva på Facebook. Det nesten ingen har fått med seg, er at denne institusjonen også er en del av et stort internasjonalt samarbeid som heter The European Fact-Checking Standards Network (EFCSN). Nå styrker nettverket seg foran EU-valget.

Det er Faktisk.no som har lagt ut nyheten: Delphine Colard er talsperson for EU-parlamentet, og den 30. april sa hun til NTB at EU er spesielt bekymret for spredning av historier som får folk til å «tvile på systemet» og frata dem lysten til å stemme. Problemet ser heller ut til å være at europeere har fått nok av EUs vei mot et globalistisk og overnasjonalt imperium som systematisk ødelegger hverdagen, tryggheten og økonomien for folk. Alt tyder derfor på at folk har gjennomskuet systemet og vil stemme for en helt ny kurs for EU, med mindre venstrevridd globalisme, woke-ideologi og klimahysteri og mer nasjonal suverenitet for medlemslandene.

EUs svar er et prosjekt som kalles Elections24Check. Her vil nettverket av «faktasjekkere» informere velgerne om hvordan «falske nyheter» blir spredt. Hele 40 av disse «faktasjekk»-organisasjonene har gått sammen om å bygge opp en database av aktuelle faktasjekk-artikler. De vil også være på vakt mot «falske narrativer» i sosiale medier og på nettet – altså det som mange borgere opplever som sant, men som de ikke får lov til å si på Facebook.

Det europeiske demokratiet pleide å omfatte noe som het «synspunkter» og «debatt», og det er dette de selvutnevnte og myndighetsgodkjente faktasjekkerne forsøker å få bukt med – alt i det godes tjeneste, for å «redde demokratiet», naturligvis.

En ensretting for å skape en sannhet til nytte for eliten

Utviklingen har gjort at europeiske demokratier i stadig større grad preges  av «offentlige sannheter», ikke minst når det gjelder globalisme og EU som både nødvendig, positivt og uunngåelig. Det samme gjelder covid-nedstengningen og den frivillige vaksinetvangen samt saker rundt innvandring, islam, miljø, klima, «grønt skifte», «Great Reset», digitalisering, overvåkning og pengepolitikk, overnasjonale inngrep og andre raske og kostbare «omstillinger» basert på hastverk, hårete mål og store visjoner.

Problemet er at den offentlige positiviteten ikke gjenspeiler resultatene folk opplever. Folk flest rammes av dette og får hverdag og økonomi ødelagt, og det skaper frustrasjon, raseri og avmakt. Men i stedet for debatt og åpenhet pøser myndighetene på med «faktasjekkere» fra EFCSN, som altså i stor grad består av private, myndighetsgodkjente og selvutnevnte aktivister som forsøker å sementere at det bare finnes én sannhet, og det er den sannheten som myndighetene og EU står bak. Igjen for å «redde demokratiet».

Ta ikke mitt ord for det: Faktisk.no skryter stadig av artiklene hvor de har «faktasjekket» slike spørsmål, men de fleste klarer ikke unngå å legge merke til at alle artiklene i mistenkelig grad støtter opp om myndighetenes eller eiernes narrativ. Og ikke minst legger folk merke til at «faktasjekkerne» aldri sjekker fakta hvor kritikerne har rett – som for eksempel at islam er en pådriver for vold og terror, eller at vindkraft i Norge er ren galskap som gjør korrupsjon nesten uunngåelig.

En annen mistenkelig faktor er at faktasjekking i ett land aldri blir gjenstand for debatt eller kritikk blant andre faktasjekkere i Europa. Hele EFCSN-nettverket er alltid enige. Det samme er redaksjonene og «uavhengige» medier som er eid av de samme maktstrukturene som eier Faktisk.no. Denne ensrettingen gjør hele faktasjekk-påfunnet verdiløst og en fare for demokratiet og ytringsfriheten, og hvem har egentlig rett til å utnevne seg selv til overdommer for fakta og feil? Det er ikke sånn et demokrati skal fungere.

Faktasjekkere pleide å hete redaktørstyrte medier

Før internett gjorde hvem som helst til blogger, influenser og sin egen redaktør, var europeiske land preget av nyhetsmedier som sto i motsetning til hverandre. Dagbladet mot VG. Aftenposten mot Arbeiderbladet. Og Klassekampen mot alle. Hver enkelt av disse avisene hadde en redaktør som fungerte som overdommer og fastslo den redaksjonelle linjen. Og alle disse avisene sto i motsetning til hverandre og ga uttrykk for synspunkter og politisk ståsted, som igjen var grunnlaget for den offentlige debatten – slik det skal være i et demokrati.

Ingen redaksjon på 1980-tallet hevdet å ha rett til å utnevne seg selv til overdommer og gud. De presenterte sakene ut fra ett ståsted, og så var det opp til voksne folk å gjøre seg opp en mening. Men Faktisk.no er et helt annet vesen: De opphever seg til definisjonsmakt over fakta og feil. Og enda verre: De er gitt makt til å sensurere sosiale medier slik at bare «riktige meninger» slipper frem. Dermed er de også et instrument for myndighetenes makt.

NRK har gått enda lenger: De har rett og slett forbudt sine journalister å fortelle sannheten om klimasaken gjennom sitt «nullpunkt» fra 2019. Det IPCC og klimapolitikerne sier, er gudegitt sannhet, og den hverken kan, bør eller skal diskuteres, dermed basta. Av en eller annen grunn var det ingen profesjonelle journalister i NRK som så problemet og protesterte. Tvert om var alle glad for at det ble innført en «offentlig sannhet», så man slipper synspunkter, debatt, demokrati og ytringsfrihet og denslags gammeldags surr.

Dette var ikke bare en gavepakke til fremmede maktstrukturer som FN, EU, WEF og lignende. Det var også en gavepakke til de korrupte vindkraft-profitørene som ødelegger norsk natur og kraftforsyning for egen vinnings skyld. Uten klimahysteri og menings-ensretting ville kuppet vært umulig. Faktasjekk den, hvis dere tør! (Det er sikkert enklere å sette på bremsen på Facebook, så ingen skal få se denne ubehagelige, faktabaserte artikkelen.)

Feilinformasjon florerer som aldri før, men private «faktasjekkere» løser ikke det problemet

Faktisk.no og politikere har faktisk rett i én ting: Samfunnet vårt har aldri vært mer utsatt for feilinformasjon, fake news, propaganda, aktivisme, tullprat og rene konspirasjonsteorier fra maktstrukturer og private aktører:

Fra Russlands side er en hel hær av spioner og påvirkningsagenter i gang med å spre desinformasjon, forvirring, splittelse og usikkerhet, og dyrke frem Putins virkelighetsbilde i vestlige fiendeland. Og de lykkes i skremmende grad, for den tidligere KGB-obersten som nå er alliert med Nord-Korea og Iran, er verdensmester på nettopp kontraspionasje, villedning og propaganda. Det var tross alt de kvalitetene som gjorde ham til KGB-oberst, president og tsar på livstid.

I Kina sitter en tilsvarende armé av nettkrigere som løper mafiastatens lederes ærend. I islamske og vestlige land land sitter millioner av jihadister og fanatikere og driver daglig desinformasjon om islam som «fredens religion». I FN sitter IPCC og sprer dommedags-desinformasjon gjennom tiår etter tiår. Og i Vesten sitter en mur av «kommunikasjonseksperter», lobbyister, PR-rådgivere og spindoktorer foran hver eneste beslutningstager i private eller offentlige stillinger, så alt ordskifte forsvinner i en sky av svada.

Som om ikke dét var nok: I utvalgte hus og hjem sitter private aktivister med fri tilgang til offentligheten gjennom sosiale medier, hvor de kan spre de villeste påstander med foliehatt på – og det gjør mengden konspirasjonsteorier så stor at ekte konspirasjoner går under radaren, eksempelvis WEFs «Great Reset». Og ingenting av dette er under noen som helst kontroll, så det er ikke rart det vekker bekymring.

Hvordan i alle dager orienterer vanlige folk seg i dette kaoset?  

Føler du deg kneblet og sensurert i dag? Vel, før internett fantes, kom ikke folk til orde i det hele tatt, for det fantes ingen kanaler. Det var i praksis umulig å få sagt meningen sin offentlig uten å måtte komme seg forbi debattredaktørens strenge øyne. Alternativet var å stå på en bruskasse og rope på torget til fire tilhørere som synes du er en tulling, mens nå? Nå kan man nå hundretusenvis fra sofakroken hvis man har noe interessant å si som folk gidder å bruke tid på.

Problemet er at dette blir en konkurranse om hvem som kan samle flest klikk og mest oppmerksomhet, og det gjør man ikke lettest med innestemme, fornuft, fakta, saklighet og ro. Det gjør man best med å rope ALARM og varsle om snarlig død, undergang, kollaps, krig, fare, forfall, skrekk og beven – slik dommedagsprofeter har gjort fra torget, prekestolen eller talerstolen i rundt fem tusen år. Og dette er ikke opplysning og debatt. Det er oppmerksomhetsbehov for å vinne makt, penger eller prestisje. Helst alle tre på en gang; vi er tross alt bare mennesker.

I stedet for demokrati og opplysning ser vi konturene av kaos hvor det ikke lenger handler om synspunkter og debatt, men heller en ren meningskrig hvor ingenting er sant, hvor propaganda trumfer fakta, mikro-minoriteter styrer majoriteten og all uenighet leder til protester, usivilisert utskjelling, opprør og gjerne trusler. Så trenger demokratiet en dommer på banen som kan skille et åpent sinn fra høl i huet? Absolutt.

Hvem har rett til å faktasjekke hva? 

Den dommeren kan ikke være private aktører. Det bør være åpenbart at Document.no hverken kan eller vil anerkjenne Faktisk.no som overdommer for fakta eller feil, siden de er finansiert av våre konkurrenter, og fordi deres faktasjekk og Facebook-makt derfor fremstår som et klart brudd på konkurranseloven.

Den dommeren kan heller ikke være et offentlig organ, eller finansiert og godkjent av myndigheter, slik EFCSN faktisk er. Da ville «faktasjekkeren» bli en forlenget arm for myndighetene, noe som vil være et klart brudd på demokratiske spilleregler. Myndigheter og politikere gjør nemlig feil hele tiden, og har all mulig interesse av å dekke over det, spinne det positivt, eller direkte lyve om at feil er fakta, for å slippe konsekvenser.

Og da gjenstår bare to muligheter: La meningsytringene flomme fritt, slik man nå gjør på Twitter (eller X, som ingen klarer å forholde seg til) og la det være opp til voksne folk å avgjøre hvem og hva de skal tro på.  Eller opprette en uavhengig stiftelse bestående av et nasjonalt panel av tilfeldige utvalgte borgere som kommer med anbefalinger – uten å ha noen makt.

Én ting er nemlig et ubestridelig faktum: Desinformasjon og propaganda kan være en dødelig fare mot ethvert samfunn. Hvis alt er mulig og ingenting umulig, alt er sant og ingenting usant, er det umulig å styre et samfunn eller holde det sammen. Og det er nettopp dét som skjer i Europa. Ikke minst på grunn av myndighetenes desinformasjon, faktaresistens og forsøk på å kuppe det offentlige ordskiftet ved hjelp av «faktasjekkere».

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!