Mange sammenligner Hamas’ jødehat med nazistene under Hitler. Faktum er at de er mye verre. Nazistene var lenge tilbake­holdne og forsøkte å skjule sine misgjerninger. Hamas er tvert imot meget stolte over sin barbarisme og sine utsendte monstre, og filmer dem gjerne og legger det ut for alle å se.

Hvorfor? Det er vanskelig å forstå dette nivået, dette dyriske lavmål. De har jo gitt indikasjoner i lang tid. Palestinerne er de eneste olympicider som dreper deltagere i uskyldig idrett bare for å komme på TV.

Norske politikere og ansatte i Utenriks­departementet (UD) leder nå an i anti­semittisme både nasjonalt og, dessverre, inter­nasjonalt.

Arabere som oppholder seg i bestemte områder i Midtøsten, kaller seg palestinere. De er representert av Hamas, en gruppe anti­semitter som liker å kidnappe, torturere og drepe mennesker de misliker. De bryr seg heller ikke mye om det går ut over deres «egne».

UD soler seg fortsatt i fadesen Oslo-avtalen, som var dødfødt fra starten, noe de visste på forhånd. Arafat var sluere enn reven, nærmest en liten djevel fra Egypt som perfeksjonerte den palestinske yndlings­sporten: å rundstjele dine egne med andres penger. Han hadde ingen intensjoner om å leve side om side med Israel. Landet og folket skal fjernes. På samme måte som demonstrantene i dag roper «from the river to the sea», våpenhvile, to-statsløsning og andre fraser.

I tillegg til å legge til rette for tidenes jødehat har norske politikere presentert å søle bort utallige milliarder av våre skatte­kroner til nettopp disse super­naziene. Dette kommer på toppen av sponsingen av andre kriminelle og forræderiske organisasjoner som Clinton-stiftelsen, FN, World Economic Forum og andre. Og Nobel­prisen til Obama. Kan det bli verre? Antagelig.

Det startet med den arabiske nasjonalisten – ikke palestineren – muftien av Jerusalem al-Husayni, som allierte seg med Hitler med felles mål om å utslette jødene. Det var flere som allierte seg med Hitler (Italia, Tyrkia, Japan, Slovakia og andre), men ingen fortsatte hans gjerninger slik som enkelte arabere i Midtøsten.

Israel kalles en apartheid­stat, det motsatte er tilfelle. Det er over to millioner arabere i Israel, i motsetning til alle muslim­landene i Midtøsten, der jødene er drevet ut i tusentalls i en etnisk rensing som mangler sidestykke. Nå er de muslimske landene i Midtøsten tilnærmet jødefrie.

I samarbeid med muslim­brødrene er det også klare forsøk på og innta og overta mange vestlige land inklusive Norge. Det er dette det forferdelige UD og deres lakeier og politikere og media holder på med.

Hvis vi imidlertid i disse trasige tider retter blikket kan vi se et større dilemma. Utgjør muslim­brødrene og Palestina-gjengen en nødvendig utfordring til våre sedate samfunn, lik Hitlers utfordring og ønske om full dominans, en utfordring kun Churchill tok opp?

Er det vilje og evne til å overleve, eller har vi blitt sendt inn i La-La-land uten retur?

Er det kampen mellom min ene venn som har klokkertro på sosial­demokratiets ufeil­barlighet (som også Åge Aleksandersen) eller har min andre venn, Mark Steyn, rett når han sier at sosial­demokrati­ene i Skandinavia ikke har de rette svarene? I den såkalte nanny state vil nannyene automatisk beskytte mis­gjernings­menn­ene og sette på dem nye bleier. Bare for å oppdage at Hamas bruker ikke bleier.

Hvem er dagens Churchill?

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!