Hva har Tove Bjørgaas, Yamal Wolasmal, Nils-Inge Kruhaug og Hilde Henriksen Waage til felles? De bruker alle sine posisjoner til å sveise sammen en front mot Israel. Enkeltvis vil de bestride at de er anti-israelske, men det er summen det kommer an på.

Den summen er ikke til diskusjon i norske medier, for alle mediene er med på det og tuter med ulvene. At de ikke kan se kjeften til Hamas og salafistene, sier noe om hvor selvoppslukte de er. De er selv blitt ulven, og det norske folk er Rødhette.

Rødhette synes nok bestemor har fått store labber, men hun har jo NRKs kyse på seg i form av Dagsrevyens ankere, som Nina Owing, som kunne vært flyvertinne i SAS på 1970-tallet.

Tillit, må vite.

Eller bedrag?

NRKs Ida Creed er eksplisitt: Er dette vi ser på campus i USA en gjenoppliving av demonstrasjonene på 1960-tallet?

Klassekampens Yohan ­Shanmugaratnam værer «vår på amerikanske universiteter». Han fikk NTBs språkpris på Nordiske mediedager i Bergen.

NRK og norske medier lider av en uhelbredelig nostagi. De vil gjerne leve 68 om igjen. Nå får de sjansen.

Men du skal lukke øynene hardt for å innbille deg at ropene om from the river to the sea er uskyldige.

Gaza-aktivistene i USA minner snarere om et annet fenomen som venstresiden har båret på siden 1960-tallet: Mobbtendenser som nå har fått et islett av jihad.

Det gir journalister og venstreaktivister franske følelser. Det er så lenge siden de kjente noe ekte. Glem rop om «død over jødene».

Eller er det fordekt blodrus? Tove Bjørgaas kan spille fortaler for «fredelige» demonstranter som føler så sterkt med palestinerne. Aggresjonen mot jødene overser hun. Hun forteller heller om alle jødene som er med på demonstrasjonene. Dét skal understreke hvor ille krigføringen er. At det kan forholde seg motsatt, at jøders deltakelse er en type selvdestruksjon og nihilisme som venstresiden dyrker, er utenkelig.

NRK har kastet alle hensyn over bord, sammen med Hilde Henriksen Waage. Hun minner om at Norge som eneste land anerkjente den palestinske samlingsregjeringen i 2007. Vi var foran vår tid. At den havarerte fordi Hamas kastet PLO-folk ned fra hustakene, velger hun å forbigå i stillhet. Flere hundre ble drept.

Det er det samme Hamas som nå vil dele makten med selvstyremyndighetene. Waage insisterer på at det er lenge siden Hamas vraket sitt løfte om å utslette Israel. Hun hyller daværende statssekretær Raymond Johansen, som dro til Gaza da det var enighet om samlingsregjeringen. Også den gang var det uantagelige krav om right of return.

Trump luktet lunta

Sett i ettertid må man gi Trump rett: FN har beholdt de palestinske flyktningene som et pressmiddel mot Israel. Det er Hamas’ egen opptreden som har veltet spillet. De har sagt det med rene ord: Det var deres hensikt at spillet ble veltet. Men på en helt annen måte enn de forestilte seg.

Hamas er voldsfantaster. De forstår ikke at Israels voldspotensial er mange ganger større enn Hamas’ og Hizbollahs. Selv Irans er ikke noen match for Israel.

Sunnistatene har skjønt det, og de har valgt å stille seg bak Israel i oppgjøret med Iran.

Dét er den store gamechanger.

68’er-generasjonen og voldsfantastene taper. Det ligger en pragmatisme og realisme i sunnistatenes reaksjon som mangler i Vesten. EU og Bidens USA er fiksert på og forhekset av tanken på å tukte Israel til å godta en tostatsløsning.

Men de kommer ikke til å oppleve at ønsket går i oppfyllelse.

Jo mer de forsøker, jo mer havner de i armene på et jihadistisk islam.

De gjødsler sin egen undergang.

Instinktivt er det dette de forstår når de feier alle terrorangrep under teppet.

Men de vil bare øke. EU klarer ikke forstå at deres humanisme overfor palestinerne, og deres aggressive holdning overfor Israel og jøder, ikke fører til et mer vennlig islam i Europa. De forstår ikke at for muslimene er de som jødene, bare litt flere.

Igjen er de doble: Aggressiv humanisme overfor jødene og underkastelse på hjemmebane.

Avtvinger dét respekt? Nei, Israel vil ende opp som seierherre sammen med Saudi-Arabia, Egypt, Jordan og Emiratene.

Det er den fremtid vi går i møte. Men vi har ennå ikke sett hvordan sluttspillet i Europa vil forløpe. Den europeiske eliten som ruster opp krigsindustrien og snakker krig med Russland, skal overgi seg på hjemmebane? Vil befolkningen finne seg i dét? Det er mange ukjente i denne ligningen.