Norge er landet med størst pressefrihet, mener Reportere uten grenser, tett fulgt av Danmark og Sverige. Det tyder på at RSF overhodet ikke ser problemene med den politiske kløften som eksisterer i Vesten, og ikke anerkjenner den. Dermed blir kåringen en slags selvpremiering. Hvem er best på politisk korrekthet?

At det er slik understrekes av at RSF uten forbehold kjøper at alle de palestinske reporterne som oppgis drept var journalister i den vanlige betydningen  av ordet -uavhengige.

Ifølge Reportere uten grenser har krigen i Gaza vært preget av rekordmange krenkelser mot journalister og medier siden oktober 2023. De skriver at mer enn 100 palestinske reportere har blitt drept.

– Okkupert og under konstant israelsk bombardement er Palestina rangert som 157. av 180 land og territorier som er undersøkt, men er rangert blant de 10 siste med hensyn til sikkerhet for journalister, skriver RSF.

Denne oppfatningen gjør at norsk presse har godtatt Gazas helsemyndigheter som troverdige informasjonskilder mens israelske myndigheter behandles med skepsis. Det skaper en enkel løsning på hvem som er offer og man slipper å ta stilling til at Hamas faktisk styrer Gaza og at det var disse myndighetenes væpnede gren som angrep Israel 7. oktober. Hvis man freder problemstillingen at Hamas er myndighet slipper man å ta stilling til at Norge har pøst milliarder inn i Gaza og Vestbredden, eller problemet med at UNRWA og FN generelt har et symbiotisk forhold til både befolkning og myndigheter. Her ligger moralske problemstillinger man slipper unna hvis man velger en sort-hvit-fremstilling. Palestinere er ofre og man trenger bare telle antall døde.

Forsøk å overføre det på annen verdenskrig og bombingen av Tyskland. Det var dette regnestykket revisjonisten David Irving forsøkte etablere. Han fokuserte nettopp på bombingen av Dresden og Hamburg. Men Irving drev samtidig en relativisering av Holocaust. Det ble for drøyt den gangen. Nå er det mange – også norske presseorgan – som deltar i relativisering av 7. oktober eller benekter bestialitetene og den bagatelliseringen begynte allerede få dager etter 7. oktober. Norge har vært «ledende».

Det andre man slipper ta stilling til er fremveksten av et industrielt sensursystem i Vesten der myndigheter og medier er integrert. Demokratene i USA har gått i spissen og påført det amerikanske demokratiet ubotelig skade.

«Unntakstilstand»

Men hvis man mener at Trump og Maga utgjør en så stor fare at demokratiske prinsipper må settes til side – noe New York Times argumenterte for på lederplass foran valget i 2020 – endres premissene. Det er ikke sikkert publikum har fått med seg at mediene omdefinerer sin rolle. Disse premissene er det man vanligvis definerer som propagandaorgan.  New York Times fikk styrte lekkasjer fra FBI, CIA og justisdepartementet og var klar over det.

Mueller-rapporten viste senere at disse lekkasjene var politisk styrt og ikke kunne begrunnes/dokumenteres. Mediene hadde frivillig latt seg bruke. De var ikke i god tro. New York Times’ journalister fikk Pulitzerpriser på falsk grunnlag. Trump krevde at prisene måtte trekkes tilbake. Man belønner ikke journalistikk som fremmer falske anklager i et fritt samfunn. Men det innrømmes selvsagt ikke. Det ville utløst en selvransakelse som mediene ikke er klare for.

I stedet har den norske regjering gitt et stort beløp til Pulitzer-stiftelsen. Mediene ikke bare frikjenner seg selv. De har økt integreringen i et overvåkingssamfunn som opererer etter helt andre prinsipper enn de vi hadde før. Honnørordene har fått et nytt innhold. Det er det Reportere uten grenser premierer og navnet på organisasjonen får plutselig et annet innhold: Man belønner presse uten moralske grenser.

Det gjelder særlig norske medier som under Gaza-krigen har utviklet klare antisemittiske trekk. Det bygger på en årelang propagandakampanje som journalister som NTBs Nils-Inge Kruhaug har fått fritt spillerom til. Midtøsten har vært feltet som ble ideologisert etter at AKP (m-l) mistet sin revolusjonære karakter. Kampen mot «okkupasjonen» overtok. Det har noen implikasjoner som mediene velger å overse, men er umulig for et medie som ønsker å ivareta pressefriheten; dvs se til alle kanter.

Mads Gilbert har vært symbolet på denne utviklingen. Han har aldri sett et våpen på Shifa-sykehuset. Norske medier snakker ikke om tunnellsystemet under Gaza og de enorme ressursene det har slukt. Selvfølgelig har vestlige hjelpeorganisasjoner visst hva som foregikk. Du bygger ikke 50 mil med tunneller uten at det legges merke til. Hvor ble det av sementen? Den gikk til tunnellene. Men også mangel på sement fikk Israel skylden for.

Hamas har hele tiden hatt en strategi som vestlige organisasjoner er blitt en del av. Siden Norge har spilt en lederrolle både som mekler og leder av giverlandsgruppen har Norge vært dypt involvert. Men man sladrer da ikke på den man beskytter!

Rollen som den gode ridder passer det norske selvbildet. Men narsissismen er en type selvforblindelse. Den forklarer hvorfor den norske regjering inviterte Taliban til Norge med privatfly rett etter Kabuls fall. Det som så latterlig ut for verdenssamfunnet var det ikke for UD. Derfor sendes Huitfeldt til Washington som ambassadør.

At norske medier og norske myndigheter har kunnet operere på denne måten skyldes at det har skjedd i skyggen av radikaliseringen og korrupsjonen i Washington. Washington er ikke hovedstaden i USA. Det er et eget land, en parallellstat som fører krig mot Middle America, liksom Oslo ikke er hovedstaden i Norge, men en parallellstruktur som fører krig mot nasjonen Norge.

Forklaringen på denne dreiningen er ideologi, penger og makt. Norge har mye av de to første. Vi er et avkristnet protestantisk land der ideologi forkler seg som idealisme. Oljen har gitt oss mye penger og nå er Nicolai Tangen, Støre og Stoltenberg i ferd med å forvandle Oljefondet til et maktmiddel. Da trives vi i Bidens selskap.

Om kåringen kan man si at selvros skal man lytte til for det kommer fra hjertet.

Det føyer seg inn i mønsteret at UNESCO gir en pressepris til palestinske journalister

Unescos pressepris til palestinske journalister 📎

Palestinske journalister som dekker krigen på Gazastripen, er tildelt pressefrihetsprisen av FN-organisasjonen Unesco.

– I disse tider med mørke og håpløshet ønsker vi å dele et sterkt budskap om solidaritet og anerkjennelse av disse palestinske journalistene som dekker denne krisen under så dramatiske omstendigheter, uttaler juryleder Mauricio Weibel.

Unesco-direktør Audrey Azoulay forteller at prisen hedrer motet til journalister i vanskelige og farlige omstendigheter.

– I år minner prisen oss igjen om viktigheten av kollektiv handling for sikre at journalister over hele verden kan fortsette å utføre sitt uunnværlige arbeid for å informere og å undersøke, sier direktøren.

Ifølge Committee to Protect Journalists (CPJ) er minst 97 journalister og medieansatte blant de over 35.000 som er drept siden starten på krigen 7. oktober i fjor.

Unesco er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. (NTB)