På en dag som denne, med sin skyhøye inflasjon i bruken av begrepet folkemord, er det på sin plass å skru litt på optikken og hjelpe kamerat Peggy Hessen Følsvik med å sette begrepet i perspektiv.

Til høsten er det 110 år siden starten på Seyfo, den syrisk-arameiske betegnelsen på de mange massakrene på assyriske kristne i datidens ottomanske rike.

Mandag denne uken fulgte det franske parlamentet etter Sverige, Nederland, Armenia og Tyskland med en offisiell anerkjennelse av Sayfo som et folkemord.

Seyfo eller sayfo betyr «sverd» på arameisk.

Hva er egentlig et folkemord, Peggy?

Den totale utslettelsen av om lag halvparten av den assyrisk-kristne folkegruppen i den sørøstlige Anatolia-regionen (i dagens Tyrkia) og den persiske Aserbajdsjan-provinsen (dagens Iran) er et folkemord.

Grusomhetene skjedde under første verdenskrig. Assyrerne var bare perifert involvert i krigen og ble uskyldige sekundærofre i en krigsmaskin der hovedingrediensene var voksende tyrkisk nasjonalisme, islam, en pervers ingen-gjenlevende-taktikk under ottomanske tilbaketrekninger fra fronten, og storpolitikk mellom de krigførende partene.

Assyrernes tragiske skjebne har kommet i skyggen av folkemordet på armenerne, som skjedde i samme område og i samme tidsperiode.

Nedslaktingen av rundt 250 000 av regionens 500 000-600 000 kristne, og de enorme fordrivelsene som fulgte, ble utført av militærstyrker fra Det ottomanske riket og deres allierte, i hovedsak muslimske kurdere. De foregikk på en mindre systematisk måte enn i armenernes tilfelle, men har ellers mye til felles.

Folkemordet kjennetegnes av en ekstrem brutalitet, massebortførelser, seksuelle forbrytelser og offentlige nedverdigelser og henrettelser av lokale ledere, misjonærer og presteskap. I tillegg ble det gjort stor ødeleggelser på historiske monumenter og andre kristne kulturminner, inkludert biblioteker.

Historikeren Donald Bloxham peker på at europeiske lands forsøk på å hjelpe de kristne under ottomanerne ga uheldige utslag. De ble nå utsatt for hevntokt på grunn av det ottomanerne forsto som en allianse med fremmede makter.

– Muslimenes utryddelsesaksjoner ble gjennomført av de tyrkiske nasjonalistene over et meget stort område fra oktober 1914 til juli 1918, skriver den syriske historikeren Joseph Jacoub, utdannet i Lyon. Han er forfatter av boken «Year of the Sword: The Assyrian Christian Genocide: A History» som kom ut i 2016.

Urolighetene begynte 1. oktober 1914 på begge sider av fjellet som skiller Tyrkia fra Persia, i sandjakken (distriktet) Hakkari på tyrkisk side og på persisk side, en måned før Tyrkia erklærte krig mot Russland.

Ifølge diakon James Isha Barcham kom det tyrkisk-kurdiske styrker utstyrt med tysk ammunisjon ned fra åsene i det persiske distriktet Tergavar for å brenne og plyndre de kristne landsbyene Mavana, Kourana og Baloulan. Befolkningen søkte tilflukt i Ourmiah. Ifølge Yonan Shahbaz, et øyenvitne som befant seg i landsbyen Goetapa, organiserte tyrkerne dette angrepet for å drive russerne ut av iransk Aserbajdsjan og ta det i besittelse.

På tyrkisk side gjennomførte kurderne, støttet av tyrkerne, samtidige angrep i cazaene (distriktene) Gavar, Albaq og Shemsdinan, nordvest for Hakkari, i oktober-november 1914. Armenerne, som var i mindretall i disse distriktene, ble også rammet.

Men det var i 1915 at hundretusener av mennesker ble massakrert, hjemmene deres plyndret og jenter bortført. Andre døde av nød, tørst, sult, overanstrengelse, utmattelse eller sykdom på veiene de ble fordrevet langs. Det fysiske folkemordet ble ledsaget av plyndring av land og eiendom og alvorlig skade på kulturarven. Historiske monumenter ble ødelagt og forlatt, kirker vanhelliget og skoler revet. Biblioteker med sjeldne bøker og manuskripter ble ødelagt, og det samme ble bibliotekene […] og de syriske klostrene i Tour Abdin. I alt ble mer enn 400 kirker og klostre ødelagt, deriblant 156 syriske kirker og klostre i Anatolia. Assyro-kaldéerne ble fratatt en stor del av sine minnesteder og sin kulturarv, og ble dermed ofre for en form for etnisk rening.

Muslimer som måtte flykte fra Balkan etter at ottomanerne ble drevet ut, ble av ottomaner-regimet sendt til Anatolia der de ble bosatt på land tatt fra de kristne der. Målet var å «tyrkifisere» nykommerne og samtidig kvitte seg med det regimet mente var en femtekolonne av illojale kristne.

31. juli 1918 begynte det siste kapittelet i folkemordet, fordrivelsen av assyro-kaldéerne fra Ummiah i Persia til Hamadan i Irak, hvor de ble bosatt av britiske tropper. I 1918 ble Hakkari og Tour Abdin i dagens Tyrkia helt tømt for sin kristne befolkning, det samme gjaldt regionen Ourmiah-Salamas i dagens Iran.

De assyriske kristne var (og er til i dag) fordelt på flere ulike kirkesamfunn og religiøse sekter. Frankrike er spesielt opptatt av den kaldeiske katolske kirken, fordi franske misjonærer i denne kirken ble myrdet under folkemordet. Mye av det skriftlige materialet som dokumenterer grusomhetene stammer fra europeiske misjonærer og geistlige.

Det var ganske tidlig under første verdenskrig utstrakt diplomatisk aktivitet mellom Frankrike og de regionale styresmaktene for å få slutt på massakrene. Korrespondansen fortsatte i årene etter krigen, viser ulike kirkelige og statlige arkiver.

Assyrerne regnes som en av de opprinnelige folkegruppene i det historiske Mesopotamia – et område som strakte seg fra dagens Tyrkia til Persiabukten rundt det store elvesystemet fra Eufrat og Tigris.

På 1990-tallet, inspirert av lignende kampanjer fra armenske diasporagrupper, begynte assyriske organisasjoner å jobbe for å få Sayfo politisk anerkjent som folkemord.

Sverige var det første landet i verden som anerkjente folkemordet. Det skjedde i 2010. Minnesteder har blitt opprettet i en rekke land i verden, også i Frankrike, men det var først denne uken anerkjennelsen kom fra øverste hold.

Tyrkiske myndigheter avviser rutinemessig at et folkemord har funnet sted.

I forbindelse med at det franske senatet i 2023 vedtok forslaget som nå er blitt endelig godkjent i parlamentet, skrev SEYFO center i Paris at Republikken Tyrkia er grunnlagt på det kristne folkemordet.

– Tyrkias fornektelse er det største hinderet for at dette åpne såret kan leges. Derfor ser vi på vedtaket i det franske senatet som en historisk avgjørelse, heter det i uttalelsen fra senteret.

Også kurderne fornekter rollen sin i folkemordet. Ironisk nok gir de med dette direkte støtte til erkefienden Tyrkias forskrudde verdensbilde.

At assyriske kristne den dag i dag er utsatte, også i eksil tusenvis av kilometer fra Mesopotamia, viser angrepet på den australske biskop Emmanuel som nylig ble forsøkt slaktet ved alteret i sin egen assyriske kirke i Australia.

Som for 110 år siden var det en muslim som sto bak angrepet.

Verden fikk tidlig innblikk i det som skjedde. Rubrikk fra New York Times, 27. mars 1915.