«Offentlig høytidsdag» står det i kalenderen som betegnelse på 1. mai. Det har vært tilfelle i snart 80 år, etter at Stortinget innførte dagen i 1947.

Som så mye annet kom 1. mai-dagen fra USA. 200.000 arbeidere i Chicago streiket i 1886 for 8-timersdag. Det kom til tumulter med dødelig utgang. Senere har internasjonal arbeiderbevegelse innstiftet 1. mai som sin dag.

1. mai har som Arbeiderpartiets og fagbevegelsens kampdag hatt stor historisk betydning. Dette var dagen da arbeidsfolk kledte seg til fest for å markere arbeiderbevegelsens styrke og demonstrere for nye politiske krav og ønsker.

I mange klassedelte bygder og lokalsamfunn var 17. mai en feiring for den lokale eliten. Småkårsfolk sto utenfor samfunnet. Det var 1. mai som var vårens festdag for de fleste. Dette har mange steder holdt seg opp til vår tid.

Men nå er situasjonen en annen. Arbeiderbevegelsens styrke er sterkt svekket. Under 25 prosent av landets lønnstakere er organisert i LO. I storhetstiden var andelen over 50 prosent.

Arbeiderpartiets beste stortingsvalgresultat var på 48,3 prosent. Meningsmålingene viser at tilslutningen nå om dagen bare er en tredjedel av dette. Partiet har, med få unntak, vært i vedvarende tilbakegang i over 40 år.

Hvordan kunne partiets sterke oppslutning fordampe? Rett svar: Partiet forsømte å beskytte sitt eget verdigrunnlag, men la seg åpen for infiltrasjon fra krefter som burde være partiet fremmed. Arbeiderpartiet gjorde seg ikke lenger gjenkjennbart.

Partiets fremste leder til alle tider, Trygve Bratteli, forklarte en gang partiets enestående suksess med å si at «Vi forsto den tiden vi levde i og ga svar som folk trodde på».

I vår tid er dette speilvendt: Ap-ledelsen forstår ikke sin egen samtid, og folk tror ikke lenger på politikken partiet utformer. Samfunnsanalysen er feil, og politikken er ikke troverdig.

Og så har partiet valgt seg tvilsomme omgangsvenner. «Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er», lyder et gammelt ordtak. Senterpartiet er nå én ting, fraterniseringen med alskens rariteter på venstresiden gjør vondt enda verre.

Årets 1. mai viser hvem Ap omgås. Halvparten av 1. mai-parolene i Oslo retter seg mot regjeringen og tar et oppgjør med Arbeiderpartiets politikk. Vi bor i Trondheim, hvor Rødt har gjort Ap til 1. mai-statister. Talerne kommer i all hovedsak fra SV, Norges Kommunistiske Parti, Rødt og kommunistiske dekkorganisasjoner. Ved hovedarrangementet på torget skal en representant for en organisasjon som ønsker å utslette den jødiske nasjonalstaten Israel og fullføre Holocaust holde tale.

Arbeiderpartiet har skrevet seg inn i norgeshistorien med gullskrift ved å føre en politikk som fikk arbeidsfolk til å løfte hodet, som bidro til å omdanne Norge fra et folk av fiskerbønder, småbrukere og landarbeidere til å få en ny fremtid i industrien. Norge rykket opp fra bunnsjiktet i Europa til en plass i toppen. Dette var ikke Ap’s fortjeneste alene, men det skjedde på partiets vakt og med partiet som pådriver.

Ap forsto sin samtid. Det gjør ikke partiet nå lenger. Rekrutteringen er katastrofal. Ved siste stortingsvalg brukte bare 7 prosent av mannlige velgere under 25 år Ap-valgseddelen. Det var samme andel som KrF oppnådde. LO har fått gjennomført en undersøkelse om hvordan det står til nå. Målingen viser at også kvinners oppslutning om Ap er falt – nå til 12 prosent i gruppen under 29 år. Såkornet spirer ikke. Ungdom foretrekker Ap’s rivaler til høyre for seg. Nye Ap-nederlag er i vente. 

Arbeiderbevegelsen sprang ut av idéen om likestilling, sosial rettferd og rettmessig fordeling av samfunnsgodene. Dette er idéer som er forlatt. Partiet har gjort seg til redskap for inntrengere og blitt et klatrestativ for ambisiøse akademikere. Det er snart ikke arbeidsfolk igjen i ledende organer.

Partiet har ikke hatt motstandskraft mot dem som har falt for bløffen om global oppvarming og at innvandring fra voldskulturelle land er til gagn for nordmenn. Ap bøyer seg for globalismen og har glemt å løse de problemene folk opplever i hverdagen. Ap har ikke beskyttet egne kjerneverdier.

Derfor blir 1. mai for mange et minnesamvær til erindring av det som var – om den fortid hvor Ap var et sosialdemokratisk parti med folkeflertallets beste som ledesnor.

Det er historie nå.