Lars West Johnsen er politisk redaktør og kommentator i Dagsavisen, og 27. april publiserte han kommentaren «Hva Skjer i Verden». Dét kan man saktens spørre seg: Norge har fått en uvanlig bølge av drap, voldskriminaliteten har nær eksplodert, med nesten daglige rapporter om knivstikkinger og skyteepisoder, og stadig yngre barn begår kriminalitet, mens volden i skolen bare øker. Kostnadene har eksplodert, og fattigdommen vokser i takt med gjeldsnivået, men Lars West Johnsen sier i kommentaren at «det er ikke mulig å vite hvorfor».

Dét er for slapt av en politisk analytiker, for dette er ingen gåte: Svaret er en giftig blanding av hykleri, selvbedrag, fasade, dårlig politikk som ikke virker, hastverks-omstillinger og knebling av kritikere. Problemet til West Johnsen er at han hverken kan, vil eller får lov til å si sannheten – for i likhet med nesten alle andre samfunnstopper er han fanget i et svært usunt moral-politisk ekkokammer, eller en trang, liten meningsboks, om du vil. For utenfor den boksen lurer monsteret «vi kan ha tatt feil, og andre kan ha hatt rett».  Sånne som frie medier og deres skribenter.

Lars West Johnsen vil ikke debattere med Kent Andersen

Det er sjelden politiske kommentatorer kommenterer hverandre, men erfaringsmessig vil ikke Lars West Johnsen (eller noen andre fra det gode selskap) debattere med Kent Andersen eller slippe meg på trykk i Dagsavisen, så da får vi heller snakke forbi hverandre. Venstresiden og norsk offentlighet avsluttet nemlig all åpen og ærlig debatt og sivilisert ordskifte med reelle kritikere om resultatene av egen politikk, og lukket seg inn i sitt «safespace» rundt 2019. Og det er ikke rart, for antallet samfunnseksperimenter er nesten like alarmerende som resultatene:

Globalisme, flerkultur, masseinnvandring, integrering, islamisering, offentlig vekst, NAV-klientifisering, grønt skifte, interessentkapitalisme, sirkulærøkonomi og EU-taksonomi foregår parallelt i økende tempo – uten ærlig vurdering av resultatene. For ikke å glemme samfunnsprosjektene DEI (mangfold, utfallslikhet og inkludering), som gjør skal gjøre raselære stuerent igjen, samt ESG (miljø-, sosial- og selskapsstyring), som søker å omdanne skepsis til statlig innblanding i økonomien til et samtykke for at staten spiller hovedrollen i økonomien – i tråd med Klaus Schwabs sprø teorier. Har jeg glemt noen kriser – foruten samferdselspolitikken og strømkuppet?

De vil endre alt i ekspressfart, og ingenting kan gå galt

Venstresidens globalistiske totalrevisjon av samfunnet er drevet frem av Arbeiderpartiet med Høyre som lojal etterdilter. Disse to deler makten på åremål på vegne av maktstrukturer som FN, EU, WEF og WHO, som igjen setter standarden for hele Stortinget, alle medier, samt næringslivets ledere. Til sammen er denne maktstrukturen sovjet-kameratslig enige om at dette er strålende, dessuten har vi ikke noe valg, for «endringer er nødvendige og naturlige». Og det er konspirasjonsteorier jeg leverer her, for de er stolte av det og skryter av det på egne nettsider og under Arendalsuka. Ta konspirasjonen opp med dem.

Resultatene av all denne politiske endrings-iveren og turbulensen er heller ingen teori, for folk rammes daglig. Bare kjenn etter, og se om angsten, uroen og søvnløsheten på grunn av krig, vold, samfunnsendringer, fremtidstvil og økonomisk underskudd bare er en «teori»? Lars West Johnsen innrømmer selv at det er fakta, men han klarer ikke koble årsak og virkning. Eller mer korrekt: Han får ikke lov.

Det kan ikke være noe galt med globalist-politikken som Ap har ført de siste 40 årene. Ap og Høyre har innledet et helt kobbel av ekstreme samfunnsendringer og eksperimenter på en gang, og aldri, noensinne, noengang har de vært i nærheten av å debattere hva som allerede fungerer og bør bevares og beskyttes, eller stille seg kritiske spørsmål om hva som kan gå galt.

De har sementert at ekstreme og raske endringer alltid er til det bedre – og dét er jo ikke sant. Og når det beviselig går galt, har de aldri vurdert å be om unnskyldning eller stoppe revolusjonene. Det blir aldri noen pust i bakken, tenkepause eller tid for refleksjon. Fremad i alle retninger! See?

Hvis noe ikke virker, må vi doble innsatsen for det som ikke virker

I stedet for å reflektere har Ap og Høyre latt den farlige skjødesløsheten nå helt nye høyder ved å fjerne alle økonomiske kalkyler og alt av risikovurdering fra offentlige papirer. Og da har vi kommet til det punkt at når noe går galt med eksperimentene, endringene, omstillingene og reformene, betyr det bare at man ikke har gjort nok. Da må man ikke stoppe opp, men heller sørge for enda mer, enda fortere, av samme politikk. Hvis man dobler innsatsen for løsninger som ikke virker, vil de plutselig virke – enten det er integrering, innvandring, digitalisering, vindmøller eller å stange hodet i veggen som en annen mentalpasient.

Ja, norsk offentlighet er blitt et galehus, og resultatene blir deretter – noe både du og alle andre merker på kroppen. Og jeg kan gjerne svare West Johnsens bekymrede kollega som stakk hodet opp med spørsmålet: «Alle disse drapene og familiedrapene om dagen, kan de skyldes økonomien?» Nope. Det er bare nok et symptom.

Samtlige problemer skyldes flere tiår med skjødesløs idiotpoltikk fra inkompetente tullinger som bruker Norge som selvutviklingsprosjekt, lekegrind for politiske innfall og karrierevei til EU, i stedet for å ta ansvar for sitt eget samfunn. Norge skal STYRES – ikke bare lekes med. Hvis noe går galt, så er det de som styrer som har skylda. Skjønner? Jobben på Stortinget og i regjering består av å hindre skadevirkninger på samfunnet, enten de kommer innenfra eller utenfra, forventet eller overraskende. Klarer man ikke dét, er politikerne og politikken deres problemet. Vær voksen og ta ansvar?

En systemisk uvilje mot å erkjenne problemer man selv skaper

Dette kan hverken Ap, Høyre eller West Johnsen innrømme. Det ville være å ta livsløgnen fra seg selv. Så hvis årsaken til den negative samfunnsutviklingen ikke er politikken som er ført av norske politikere og partier de siste 40 årene, hva kan grunnen da være? Det er her Lars West Johnsen blir en like tragisk figur som Don Quijote de la Mancha, der han rider på sitt stadig mer slitne øk Rocinante, som kun tygger utslitte unnskyldninger og driter tynne bortforklaringer. Kan årsaken være korona-nedstengningen?

– I vår frykt skapte vi vakuum, voksenløse gater. Vi vet ikke, men pandemien etterlot seg et tøffere klima. Mer kriminalitet, yngre aktører. Mer kyniske bakspillere.

Eller kan det være venstresidens stadig mer tynnslitte kamuflasje om at  «høyreekstreme» ligger bak alle problemene? Disse fiktive «Blue Meanies» er like etterlengtede som seier for det norske landslaget i fotball, og beklageligvis like sjeldne, men alle som kritiserer Arbeiderpartiets politikk, er likevel under mistanke:

– Det vi kan gjøre, er å redusere mulighetene for at ungene våre, og særlig gutta, i mangel på retning og tilhørighet blir offer for høyreekstreme eller kriminelle gjenger. Vi kan feste grepet, vi må investere i barn og unge. Gi åtteåringer bedre alternativer enn å være løpegutt for bander.

Ordvalget til West Johnsen er politisk cluedo: Han vil at vi skal hindre at ungene våre blir offer «kriminelle gjenger». Altså ikke venstreekstreme gjenger som er i ferd med å rive universitetenes integritet i stykker. Ikke klimaekstreme gjenger som fungerer som nyttige idioter for kapitalkreftenes grådighet etter offentlige subsidier. Og i hvert fall ikke innvandrergjenger, som står bak det meste av voldsbruken og uroen. Eller hva med islamistiske gjenger som ønsker å avvikle hele demokratiet til fordel for stupid macho-overtro, sharia og kalifathelvete?

Det er ikke alle andre og alt annet, West Johnsen: Det er du!

At West Johnsen ikke ser elefantene i rommet, skyldes hykleri-tåke. Og nettopp der ligger problemet hos hele venstresiden og det politiske establissementet i EU-Norge: Man nekter å innrømme at man har vært dum og tatt feil, enda dette er akk så menneskelig og tilgivelig. De har vært «trollmannens læregutt», og nå klarer de ikke stoppe syndfloden av problemer de selv har skapt i all sin hybris.

Det er dette som skaper problemene, og som også har skapt problemene vi kjenner som «Svenske Tilstander» i nabolandet som utropte seg selv til «den moralske supermakten» for mindre enn ti år siden. Men moralisme, hykleri, gruppepress, falskhet, faktaresistens, massehysteri og selvhøytidelighet gjemt bak en mur av sensur, debattvegring, stråmenn, fantasier og safespace vil aldri fungere som løsning. Jeg skjønner at det er enklere å fortsette som før enn å ta debatten demokratiet vårt fortjener, men det løser ingenting.

Inntil de som har skapt problemene med dårlig, dysfunksjonell politikk innrømmer at de tok feil, vil problemene eskalere. Alltid. Uten unntak. Det er svaret. Hvis West Johnsen er uenig, må han gjerne ringe NRK, så vi kan møtes der til ekte debatt, verdig et fungerende demokrati. Jeg stiller naturligvis når som helst, hvor som helst, og gjerne på direkten uten huskelapp eller PR-rådgiver. Hvem trenger vel dét?

Hvis man mener man har rett og har de beste argumentene, hva er da problemet med debatt? Kom ut, kom frem og vis alle at jeg tar feil. I dare you!

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.