Tidsmaskinen fra «Tilbake til fremtiden»-filmene. Foto: Dirk Shadd / Tampa Bay Times via AP / NTB.

En dag finner de opp tidsmaskinen. Jeg er helt sikker. Det skal jo ikke stor tanke­virksomhet til for å forestille seg denne innretningen. Jeg skulle påtatt meg å konstruere en selv, om jeg hadde tilgang til litt fremtids­kunnskap og et team av meget skarp­sindige vitenskaps­menn (og ingeniører) og noen flotte, hjerte­gode og alltid like plikt­opp­fyllende sekretærer.

Folk innvender, gjerne i en nedlatende tone, at ja vel, hvorfor støter vi ikke på tidsreisende i nærmiljøet – om ikke titt, så i hvert fall ofte? Det er det veldig lett å svare på.

Få av oss er spesielt betydnings­fulle, ergo ville de tids­reisende sløst med både tid og skatte­penger om de skulle begynne å rusle rundt i begiven­hetenes absolutte utkant. Tidspiloter har viktige oppgaver, det er ingen tid å miste, man tøyser ikke med tid.

Mange lurer på hvordan tidsmaskiner ser ut. I amerikansk film er de spektakulære. Og trenger plass. Ikke nødvendigvis fordi maskinen i seg selv er så omfangsrik, men den skal jo kobles til alt det siste i teknologien, og under selve take-off, når alle knappene er trykket inn, frigjøres enorme mengder med energi og elektronisk lys i blendende farver. Da trenger man lokaler store som flyhangarer.

Foto: Peter Herrmann / Unsplash

Jeg vil imidlertid ikke legge for stor vekt på dette. Som nevnt opptrer fenomenene mest i amerikansk film, og er egentlig produkter av fantasien til voksne menn som aldri ble voksne og som ikke har så mye peiling som de tror.

Ekte tidsmaskiner er meget praktisk konstruert, de tar liten plass, og de reisende tilbys ingen form for luksus da tidsreiser jo er svært kortvarige. Man får knapt tid til å tenke seg om før man er fremme. Jeg har aldri hørt om tidsmaskiner med toalett.

Tidspiloter må være meget årvåkne da tidsreiser først og fremst dreier seg om presisjon. Det kan handle om sekunder – og det er meget lite når man beveger seg hundrevis (i noen tilfeller tusenvis) av år tilbake i tid.

Man må dessuten unngå å havne midt i store begiven­heter mens de pågår, da det vil utløse forferdelse og uro om en tidsmaskin plutselig dukker opp, for eksempel under slaget ved Waterloo. Det kan få uforutsette konsekvenser for slagets historiske utfall (hvilket er forbudt) og er dessuten forbundet med fare både for tidspilot og passasjerer da det jo skytes med skarpt i slike slag.

Tidsmaskiner kan altså, som man forstår, ikke brukes til å forandre historiens gang. Det vil skape enorm forvirring om det stadig stikker folk innom begiven­heter og «ordner opp». Her må man huske at selv om monstre som Adolf Hitler påførte menneske­heten enorme lidelser, vil det å fjerne Hitler og nazismen utløse en uover­siktlig domino­effekt og gripe inn i ufattelig mange menneske­skjebner, ja, mange vil kanskje ikke engang bli født.

Man må la historien i fred. Slike ting må en tidspilot tenke på, det er et ansvar som tynger.

Det sier seg selv at han må være topptrent, uredd og reaksjons­sterk – og ta mange kurs for å kunne mestre utfordringene.

Ved klok bruk vil tidsmaskinen imidlertid være av uvurderlig betydning. Man kan reise tilbake å sjekke ting. Det er jo ikke sikkert at historikerne husker riktig. Mange av dem var ikke engang født da det de skriver om skjedde.

Tidspiloter har spiss­kompetanse på tid. «Det skjedde i silurtiden» er et meningsløst utsagn for oss som syntes det det er lenge siden Drillos, silurtiden varte jo i mange millioner år.

Hyggelig i Abbey Road. Verdt et gjensyn. Etterpå forårsaket jeg at Paul pisset i veggen på toalettet. Yan med Paul McCartney i Abbey Road i mai 1980. Foto: Det Nye

Men tidspilotene er godt trent. De kniper kanskje det ene øyet sammen i dyp konsentrasjon, og så, etter en lang og intens tenkepause og kanskje to slurker kaffe, stiller de inn auto­piloten på akkurat riktig tall, sjekker kartet som er lagret i datah­jernen, så man ikke havner i en vulkan, og så er det egentlig bare å ta på seg reise­brillene og de små lær­hjelmene med øre­klaffer, og håpe at vi ikke havner i Staling­rad. Ingen har noe i Stalin­grad å gjøre. Det er noe alle vet. Men en ørliten forskyvning i reise­godset ved avgang, og man kan bomme fatalt både på tid og sted.

Donald fra 1957. Vil veldig tilbake til kiosken i Nedre Prindsdals vei og kjøpe dette igjen.

Derfor er det svært begrenset med bagasje­plass, og passasjer­ene må holde seg helt i ro de første sekundene, så man ikke forårsaker kurs­avvik. Det blir jo helt håpløst hvis man skal på ekspedisjon til Dallas for å sjekke om Oswald var alene om det, og så tilter tids­maskinen og sender passasjer­ene rett inn i et bedehus­møte i Flekke­fjord i 1912. Kanskje det arrangementet i historien som færrest mennesker i verden lurer på noe om.

Men som regel treffer man det planlagte tidsvinduet. Og så gjelder det for tidspiloten raskt å observere vesentlige detaljer og også snappe opp viktige utdrag av genuine dialoger. Materialet vil gjøre historie­bøkene betraktelig mer levende. Han kan også filme med et ørlite og nesten lydløst digital­kamera skjult i høyre­hanskens pekefinger.

Her er det selvfølgelig viktig at han ikke blir knepet (da kan spillet være over, og hoder rulle), opptakene må gjøres diskret, og piloten bør kle seg for tidsepoken (strie er et utmerket og tidløst materiale som sjelden vekker mistanke) – de påbudte tids­pilot­brillene kan med hell stikkes vekk i en skulder­veske (av strie).

Ved ekstra lange tidsreiser, for eksempel til dinosaurene, er det viktig å finne et forholdsvis trygt sted med en betydelig overhøyde, før man begynner sine ned­tegnelser og opptak. På særlig farlige steder må piloten alltid være årvåken og ha fingeren på reise­knappen. Klar.

Mange lurer på hvor de ville reist hvis de fikk sjansen. Jeg er kommet fram til at de fleste av historiens reisemål, særlig de som ligger lenger tilbake i tid enn 1950-tallet, er ganske skumle.

Maier på NÅ-forsiden. 1968. Året da Fred Anton Maier ble verdensmester, europamester og olympisk mester. Vil se det igjen. Foto: NÅ

Legene opererer i dystre rom med sprukne fliser, og det klirrer ustanselig av metall­instrument­er i keramikk­boller, og plutselig bare sager de det ene benet av deg uten bedøvelse. Maten ser ikke så god ut på gamle fotografier fra århundre­skiftet, folk er dårlig kledd og har helt sikkert lus, det er nesten ikke reklamer å se, og i butikk­vindu­ene er det bare sko og dame­vesker og hatter. De må ha hatt det fryktelig trist, og luktet nok surt også. Hvem vil dit frivillig? Ikke jeg.

Det er mitraljøser og nazister og pistoler og sverd og tunge dyr og pest og alt mulig. Man vet aldri, og som nevnt, man var ikke akkurat i trygge hender om man havnet på legevakten.

Man levde i en farlig verden. Så farlig at man ventet med å oppfinne fotografi­apparat­et, så det ble malerne og tegnerne som rapporterte de store begiven­hetene. Men hvor mye kan du stole på dem? Historien er full av øyeblikk. Det tar mye lenger enn et øyeblikk å male bilder. Illustratørene ble neppe ferdig med reportasje­maleri­ene sine før mange uker etter at det var skjedd. De tok seg sikkert mange kunstneriske friheter, og kritikk og innvendinger ble enkelt og greit møtt med et feiende arrogant «Bevis det!» under alpeluen.

Uansett vil jeg ikke oppleve krigen. Jeg vil ikke se tyskerne komme. Jeg vil ikke risikere å gå ned med Titanic. Eller gå på månen. Eller ligge under for brennevinet i Piperviken. Eller ta sjansen på å veksle noen ord med rabbineren bare for å havne på korset sammen med Barrabas og gjengen hans. Eller bli jaget av rasende muslimer med krumsabel fordi jeg lurte på om de hadde sett noe til Sigurd Jorsalfar og hans modige menn.

Og tenk om tidsmaskinen går tom for drivstoff. Ingen vet hvor vi er. Men her blir vi i det som er igjen av livet. Uten mat. I småsko og jeans. I de blåfrosne ruinene av Stalin­grad traktor­fabrikk.

Jeg er derfor kommet til at tidspilot Friis ville nøyd seg med noen av skøyte­løperen Fred Anton Maiers 10.000-metere, et par Beatles-konserter, en tur innom en kiosk i 1957 for å kjøpe et Donald-blad, og kanskje i all hast, og med fingeren på reise­knapp­en, som snarest, stukket innom og helt tjære og fjær over en jente, la oss kalle henne Eva, som valgte en annen (han breiale fra Eiksmarka) en nyttårs­aften da jeg var klar for alt, og satt igjen med ingen ting. Takk for sist! Ha!

Ja, av og til må tidspiloter kalles inn på teppet. Men Gud skal vite at det var verdt det.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!