Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre demonstrerte i NRKs Debatten torsdag dobbeltmoralsk prinsippløshet på øverste nivå. 

Som bedriftsleder var han for få år siden med på å innføre privat helseforsikring for alle medarbeidere i familiebedriften han eier og var daglig leder for. Nå er han statsråd – og da har han andre prinsipper, hvor det ikke er plass for private helseforsikringer.

Statsråd Vestre minner om den amerikanske komikeren Groucho Marx. Amerikaneren ble verdensberømt bl.a. for denne klassikeren: «Dette er mine prinsipper, og hvis du ikke liker dem – vel, så har jeg noen andre».

Slik er det også med Vestre. Hans prinsipper er situasjonsbestemte og avhengig av anledning og posisjon. Eller som den gamle LO-høvdingen Konrad Nordahl formulerte det: «Ens standpunkter bestemmes av hvilken posisjon en har». Som bedriftsleder har Vestre ett standpunkt, som politiker et helt annet.

Når 800.000 nordmenn er helseforsikret, de fleste gjennom kollektive avtaler i bedrifter, er dette uttrykk for sviktende tillit til at det statlige helsevesen er i stand til å gi adekvat medisinsk behandling den dagen det blir behov for det. Akuttbehandlingen er det ikke noe i veien med. Den fungerer godt. Problemet er de kroniske lidelsene.

Pressen har avdekket at 32 av 70 statsdrevne eller delvis statseide bedrifter også har helseforsikret medarbeiderne. Mer avslørende kan mistilliten til statens helsevesen knapt bli: Heller ikke staten stoler på staten.

Bedriftene trår til når staten svikter. Helseforsikring med garantert behandling privat gjør at sykmeldte medarbeidere kommer raskere tilbake på jobb. I Debatten fortalte gudbrandsdølen Kjell Sigmundsen om hvordan helseforsikringen gjorde at han kunne gjeninntre i jobben som industrimekaniker. Statens sykehus kunne ikke hjelpe ham. Men vedkommende lege jobbet for en privat klinikk på fritiden – og der fikk mekanikeren rask hjelp med å bli kvitt smertefulle plager. Slik kom han i full jobb igjen.

Når bedrifter tegner kollektiv helseforsikring, er det også å anse som et frynsegode for å gjøre seg attraktiv i rekruttering av medarbeidere – samtidig som forsikringen bidrar til å redusere sykefraværet.

Bortsett fra USA er det ikke noe industrialisert land (OECD-stat) som bruker mer penger på helsestell enn Norge – målt som andel av BNP. Likevel vokser køene. 250.000 nordmenn står nå for tiden i kø for å få helsehjelp de har krav på. 

Dette er en følge av at staten har sikret seg monopol for egen spesialisthelsetjeneste. Privat behandling er økende, men utgjør en forsvinnende liten brøkdel av totalen. Monopoler kjennetegnes ved at de mangler oppmuntring og motivasjon til å forbedre seg. De mangler konkurranse, og pasientene kommer helt av seg selv etter å ha rykket frem i køen. I Helse Vest ble det opplyst i Debatten at ventetiden kan være opptil 11 år.

Helsestatsråd Vestre ga i ordskiftet uttrykk for frykt for at det kan vokse frem private konkurrenter til statens sykehus. Der slapp han katten ut av sekken! Staten må for all del ikke få konkurranse, for da blir ineffektiviteten avslørt. Et ressurssløsende monopol skal bevares. Køer er uttrykk for at systemet ikke virker – enten det dreier seg om mat, underdimensjonerte veier eller medisinsk behandling.

Statens sykehus trenger konkurrenter for å ha noen å måle seg mot, men venstresiden ønsker ikke at statlig ineffektivitet og sendrektighet skal dokumenteres.

Det er fattig trøst for etterlatte at døden inntraff i en demokratisk styrt helsekø.