Ukraina har en skrikende mangel på soldater, samtidig som leveransene har uteblitt. Russerne har et vindu som Nato har tenkt å lukke ved å sende inn egne militære rådgivere som kan styre innsatsen inntil ukrainerne er på høyden.

Vi fikk et varsel om dette da Polen sendte ut en melding om at en av deres generaler var drept i et russisk angrep mot en kommandobunker i Chasiv Yar.

19. april holdt Nato et virutelt møte med Ukraina, og Stoltenberg sa at allierte må hjelpe Ukraina med luftforsvar. Samtidig sa han at det er utstasjonert militære rådgivere ved vestlige ambassader i Kyiv.

Det var en merkelig formulering. Det er ikke noe unormalt at ambassader har forsvarsattacheer. Men det Stoltenberg snakket om, lot til å være noe annet. Ville han gi en plausibel forklaring på at Nato-land sender inn militære rådgivere slik USA gjorde i Vietnam-krigen?

Utviklingen blir lagt merke til utenfor Vesten. Et land som India har et mye kjøligere syn på krigen enn det Vestens publikum blir fôret med.

Stephen Bryen har en ny artikkel i asiatimes.com hvor han skisserer Natos nye strategi: NATO starts deploying troops as Russia races to win

Nato later som om militært personell er rådgivere eller teknikere. De har ikke fingeren på avtrekkeren. Men de står kanskje og ser over skulderen og forteller hvor den finnes?

Romania er blitt et viktig trenings- og oppmarsjområde for Nato. Men treningen av piloter til F-16-fly skal gå tregt. Det var meningen at de skulle være operative med ukrainske piloter til sommeren. Språkproblemer, ulike teknologiske erfaringer og ulik forståelse har sinket opplæringen. Nå kan det hende at det vil være «sivile» utenlandske piloter som fører flyene, skriver Bryan.

Nato tar små skritt, men de går alle i samme retning, som er stadig tettere konfrontasjon med Russland.

Biden-regimet vil ikke offisielt sende soldater til Ukraina før valget er over. Men Kongressens vedtak om 61 milliarder dollar tas som et tegn på at Kongressen er on board, uansett hva som skjer.

Det amerikanske sikkerhetsestablishment har kommet til at de ikke kan leve med et nederlag.

Men to års krig har avdekket store svakheter i det amerikanske forsvaret, ikke minst i den industrielle basisen som produserer stålet og våpnene.

Samtidig ligger NATO langt bak Russland når det gjelder våpen, arbeidskraft og industriell styrke. I tillegg er våpenlagrene svært små, og utstyr som angivelig skulle brukes til nasjonalt forsvar, er sendt til Ukraina, slik at forsvaret er mangelfullt.

Den gjengse oppfatningen i USAs nasjonale sikkerhetsapparat er at Ukraina er i ferd med å tape krigen mot russerne, og at landets hær potensielt kan stå overfor en kollaps.

Det foreligger allerede rapporter om at enkelte brigader i de ukrainske væpnede styrkene har nektet å følge ordre fra sine sjefer. Det gjelder blant annet den 25. luftbårne angrepsbrigaden, den 115. brigaden, den 67. mekaniserte brigaden (som forlot stillingene i Chasiv Yar) og den 47. mekaniserte brigaden (som krevde rotasjon etter mer enn ett år i frontlinjen). Dette er brigader fra Hærens øverste ledelse, og ikke territoriale forsvarsenheter.

Nato skal dekke opp for svakhetene både på hjemmebane og i Ukraina. Det er definisjonen på en farlig situasjon.

I tillegg kommer kombinasjonen av nervøse eller krigslystne stater i Russlands nærområde, som de baltiske stater og Polen, og en anti-krigsstemning i den europeiske befolkningen. Meningsmålinger viser at de unge ikke er lystne på krig. I tillegg kommer en større desillusjon med de styrende som de opplever ofrer dem eller deres interesser. Levestandarden i land som Frankrike og Tyskland er fallende, uten at det ser ut til å affisere Scholz eller Macron.

Det finnes ikke et stemningsgrunnlag i befolkningen for å gå til krig.

Dominick Sansone skriver: Transatlantic alliance rifts tearing into the open

However, the bellicosity of a nation such as Estonia (population of about 2 million, 104^thranked economy in the world) or Latvia (whose officials have hinted at the need to outright destroy Russia) raises serious questions about whether the US (or any other country) will be able to muster the public support necessary to send its own citizens to fight and die for foreign borders – unless one distills the complex world of geopolitics down to political talking points and moral grandstanding.

But fewer and fewer people appear willing to do exactly that, especially in the US. Despite official proclamations to the contrary, Western officials are undoubtedly aware that the possibility of seriously altering the territorial outcome of the conflict in Ukraine’s favor is, at this point, essentially zero. It therefore makes sense for the US specifically to begin seeking peace in Ukraine.

Again, in the most cynical sense, the war has reached a point of diminishing returns with the risk of escalation currently outweighing any potential benefit: the longer the bloodshed goes on, the worse the outcome will be for Kiev.

Men krigerskheten til et land som Estland (med rundt 2 millioner innbyggere og verdens 104. største økonomi) eller Latvia (der myndighetene har antydet at de ønsker å knuse Russland) reiser alvorlige spørsmål om hvorvidt USA (eller noe annet land) vil være i stand til å samle den offentlige støtten som er nødvendig for å sende sine egne borgere ut for å kjempe og dø for fremmede grenser – med mindre man destillerer geopolitikkens komplekse verden ned til politiske samtaleemner og moralsk storslåtthet.

Men stadig færre ser ut til å være villig til å gjøre nettopp dét, særlig i USA. Til tross for offisielle proklamasjoner om det motsatte, er vestlige tjenestemenn utvilsomt klar over at muligheten for å endre det territorielle utfallet av konflikten i Ukrainas favør for alvor er tilnærmet lik null. Derfor er det fornuftig av USA å begynne å søke fred i Ukraina.

I kynisk forstand har krigen nådd et punkt der avkastningen er avtagende, og risikoen for eskalering oppveier for øyeblikket enhver potensiell fordel: Jo lenger blodsutgytelsen fortsetter, desto verre vil utfallet bli for Kiev.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.