I et debattinnlegg i Bergens Tidende 20. april går studenten Leah Låstad Bjerkvoll ved UiB ut med sin bekymring: Hun har aldri møtt jevnaldrende som genuint bryr seg om klimasaken. I stedet har det blitt trendy å gjøre narr av bærekraft, og Greta Thunberg har blitt en meme-vits. Innlegget er interessant fordi det bekrefter det vi hører fra flere og flere hold: Unge mennesker er lei hele klima- og bærekraftmaset, og voksne foreldre er nok med på å vaksinere barna sine mot klimapropagandaen. Familier prater nemlig sammen.

Jeg har naturligvis ingenting imot unge Leah Låstad Bjerkvoll og hennes aktivisme, og ønsker ikke at noen mobber henne for å si sin mening. Det er tøft å stikke hodet opp sånn, uansett hvor man måtte stå politisk, så kudos til henne. Vi voksne «klimaskeptikere» ønsker alltid å opptre med åpenhet, sivilisert verdighet og demokratisk debattkultur, i motsetning til skremmende mange skrikende klimaekstremister og deres propagandamedier. Men Låstad Bjerkvoll har utvilsomt innstillingen det blir jobbtilbud av når hun sier:

– Noen ganger kommer jeg inn på klimasaken når jeg prater med jevnaldrende. Da opplever jeg ofte at de ler eller viker seg litt unna, og jeg ender opp med å unnskylde meg for å ha brakt temaet på banen. I ettertid føler jeg meg dum og tenker: Hvorfor skal man unnskylde seg for å spre et så viktig budskap?

Ja hvorfor? Norge har nemlig verdens desidert mest klimahysteriske politikere, kombinert med noen av verdens mest klimalojale medier – toppet med NRK, som brøt alle sine statutter ved å innføre sitt «nullpunkt» for klimastoff i 2019. Ingen journalister i NRK har lov til å publisere noe som kan skape tvil om «menneskeskapte klimaendringer», uansett hva observasjon eller vitenskap måtte vise. Ifølge disse antidemokratiske kreftene er dette avgjørende for å «beskytte demokratiet» og ikke skape «tvil i befolkningen om alvoret». Likevel vokser altså tvilen. Why?

Støtten til klimasaken forvitrer, trass i nær totalitært propagandapress

Å analysere dette er viktig, siden klimasaken er den største og farligste antidemokratiske bevegelsen i vestlige land siden marxist-leninist-bølgen på 1970-tallet, og den største overføringen av offentlige midler til private kapitalkrefter noensinne, som i sin tur har skapt den største økonomiske boblen noensinne. Intet mindre.

Alle disse farene er rullet sammen i en enormt samfunnsskadelig drittpakke forkledd som samfunnskritisk miljøsak, og pådyttet borgerne gjennom medias ukritiske og kvasireligiøse dommedagspropaganda kombinert med udemokratisk sensur av åpen debatt. Dermed er det ikke det minste rart at Leah Låstad Bjerkvoll tror på klimakrise og faren for undergang. Gåten er heller hvorfor så utrolig mange nordmenn ikke gjør det? Faktisk ser vi konturene av at klimaskepsisen vokser i takt med hvor klima-dedikert myndighetene er, og hvor ensidige media er. Leah Låstad Bjerkvoll sier i innlegget sitt:

– Vi ser allerede i dag at klimaendringene utløser naturkatastrofer og ødelegger økosystemer. Likevel har klimasaken nærmest blitt tabu å snakke om. Det å bry seg om fremtiden og livet til våre etterkommere, har på mange måter blitt ukult. Hvor kommer dette fra?

Dette er ikke riktig, for hvis man studerer mediebildet, er det nesten utelukkende klimaaktivister som kommer til orde. Hver eneste medieflate fylles opp av aktører som støtter klimanarrativet, så klimasaken har på ingen måte blitt tabu å snakke om. Tvert om. Påstanden til Låstad Bjerkvoll er rett og slett merkverdig og minner om påstanden om at det er «tabu å snakke om psykiske problemer», selv om samtlige medier skriver om det nesten daglig, og selv om det knapt går en uke uten en kjendis som «står frem».

Klimasaken er ikke tabu: aktivister, politikere og media snakker ikke om annet

Problemet til Leah Låstad Bjerkvoll er at hun er ute av stand til å se hva andre ungdommer rundt henne ser: Klimasaken er bare tøv, babbel og profittjag på andres bekostning – en politisk særinteresse som rulles ut over hodet på alle borgere, som fôres med daglige krigstyper om observerbare fremtidskatastrofer hvis man ikke betaler mer klimaavgifter og godtar ekstreme endringstiltak i ekspressfart, uten at resultatene står i stil til de hårete målene.

Etter 30 år med feilslåtte dommedagsvarsler, feilslåtte «klimatiltak» og ekstremt voksende kostnader er voksne folk nemlig drittlei, og unge mennesker følger ikke myndighetenes autoritetstro medier. De får ikke med seg den daglige liturgien om at vi alle er klimasyndere, og at dommedag venter der fremme hvis vi ikke gjør bot, fornekter olje-djevelen og ønsker det grønne fremtidsparadiset velkommen. Ungdommen er ute av kirkerommet.

Faktum er at Låstad Bjerkvoll er i mindretall fordi hun er medlem av en kvasireligiøs klimasekt, men som sektmedlemmer flest forstår hun det ikke selv. Hun kunne like gjerne vært mormoner eller snakket med vennene om scientologiens viktighet, og jevnaldrende ville reagert på nøyaktig samme måte. Ikke fordi det er tabu, men fordi det er åpenbart feil, kleint, dumt og uinteressant. De vil bare ikke være uhøflige og si «slutt å plage oss med tullet ditt».

Klimaindustrien gikk for langt, og alt som gjenstår, er å holde profitten i gang

Alle har gått for langt i klimasaken: Klimapolitikere har gått altfor lagt i sin skjødesløse dumskap og hastverksomstilling mot ukjent resultat. Klimaaktivistene har gått altfor langt i sin ensidige dommedagsaktivisme. Klimaprofitørene har gått for langt i sin grådighet. EU har gått for langt i å ødelegge energisystemet for folket. Klimaforskerene har gått for langt i å levere resultatene klimaprofitørene ønsker seg. Vindmølleselgerne har gått for langt i sin korrupsjon. Og ikke minst: Media har gått altfor langt i sensuren av kritikere. Dette er et paradoks ingen vil berøre, og som også Låstad Bjerkvoll slipper unna:

At man innleder historiens største, raskeste, mest gjennomgripende og kostbare politiske omstilling uten å ønske fri debatt velkommen, er en demokratisk perversitet og et logisk D-moment. For hvor er problemet med debatt hvis man vet at man har rett? Hvorfor unngå åpen debatt når man har alle fakta på sin side, slik klimaaktivistene selv hevder? Hvorfor er fri meningsutveksling av tall, data, erfaringer og synspunkter et problem hvis man sitter på soleklare bevis og hele vitenskapen?

Dette gir ingen mening: Hvis man virkelig har rett, så vil jo åpen debatt bare fjerne tvilen og understreke sannheten om klimakrisen. I stedet valgte klimaindustrien å sensurere debatten og gønne på med ensidig propaganda, og til slutt fant de opp PR-produktet Greta Thunberg for å reise ungdommers raseri. Det ble kortvarig, og Leah er lei seg:

– Da Greta Thunberg ble synlig i mediene, ble jeg glad. Jeg tenkte at endelig hadde vi en ungdom som turte å kjempe for noe så viktig som klimasaken. Få av mine jevnaldrende så ut til å mene det samme som meg. Det tok ikke lang tid før ungdommer rundt meg begynte å gjøre narr. Det var da jeg skjønte at fremtiden vår henger i en tynn tråd.

Krisen som truer samfunnet vårt, er klimapolitikken og tiltakene

Jeg kan forsikre både Leah og andre ungdommer om at ingen klimakrise er i ferd med å ta fra dem fremtiden. Tvert om er det eksperimentell og totalitær klimapolitikk som er en trussel mot deres fremtid, samfunn og økonomi. Og hvis det virkelig var en klimakrise der ute, kan ingen «klimaforsker» hverken forutse den eller spå om det blir oppvarming eller istid, og ingen Kjell Kjekken fra firmaet Klimaløsning AS som håver inn millioner i «klimastøtte» har evne til å stoppe klimaendringer eller skape bedre vær i Halden i år 2100. Hele klimasaken er et totalt uvitenskapelig, ulogisk og utrolig samfunnskupp.

Og derfor er klimaindustrien så redd for å møte oss kritikere for åpen mikrofon. Det har ikke Leah Låstad Bjerkvoll tatt inn over seg når hun sier:

– Vi opplever stadig at det finnes flere klimafornektere, til tross for sterke beviser for at mennesker påvirker klimaet. Blant dem som avviser forskningen, er også profilerte politikere som Carl I. Hagen. Kan dette være en av grunnene til at unge folk ikke tar problemet alvorlig nok?

Nei, Leah. Klimaindustrien har skutt seg selv i foten og fremstår nå som desperat, ekstremistisk, totalitær, grådig, udemokratisk og kvasireligiøs. Dette er årsaken til at det er så mange såkalte klimafornektere i Norge – altså folk som mener at klimaendringene er reelle, konstante, uforutsigelige og ustoppelige, slik vitenskapen har slått fast.

Kritiske tenkere mot lydige drømmere

Vi kritikere evner å ta 30 år med fiasko inn over oss, og avviser dommedagsprofetiene, massehysteriet, hastverket og maktmisbruket, samt de enorme pengeoverføringene fra politikere til private næringsinteresser. Det grønne skiftet er pillråttent med mark i, men aktivistene nekter å ta observerbare fakta inn over seg. De vil heller tro på eventyr og spådommer.

Denne kommentaren fra min side skulle naturligvis stått som tilsvar på Leahs innlegg til BT, men det er bortkastet tid, for Bergens Tidende ville aldri publisere noe sånt. Klimaaktivistiske medier går aldri mot myndighetenes politikk i denne saken, og lar ikke noen fri debatt slippe løs. Det er tross alt derfor Leah Låstad Bjerkvoll får spalteplass.

Men jeg er enig: Det må bli kult å bry seg om fremtiden. Samfunnet ribbes nemlig av klimaindustrien, som alltid vil ha mer natur, penger, avgifter, lover, diktat, sensur og korrupsjon for å forsterke sitt eget grep om makt, penger og prestisje. Ungdommen må være med for å stoppe det!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.