Steinkasting og et stort antall brennende biler på Ramel­vägen i Rosen­gård i Malmö natt til mandag 4.9.2023. Ifølge politiets nett­sider er hendelsen klassifisert som vold­somme ordens­forstyrrelser og stein­kasting. Foruten de brennende bilene brenner det også i en garasje, og røyken sprer seg opp trappene i en bolig­blokk på Ramel väg. Foto: Johan Nilsson / TT / NTB.

Vi er inne i en ny fase når det gjelder synet på utlendings­saker. Etter en lang og slitsom debatt i mer enn tjue år har det oppstått en ny normal­tilstand.

Innvandrings­politikk er ikke lenger noe vi diskuterer. Vi er enige om det meste og tror feilaktig at ulykken er avverget, at ting er under kontroll. Den inte­grer­ing­en vi satte våre for­håp­ning­er til på 1990-tallet, har uteblitt. Den inter­ess­er­er oss ikke lenger. I stedet forsøker hver enkelt familie å snirkle seg frem til en modus vivendi med inn­vandring­ens uheldige kon­sekvens­er, blant annet islam­iser­ing av skoler, nabolag, krimi­nelle gjenger og arabiske gutters stille dominans i stadig flere bydeler.

Hvis du sammenligner Danmark med Sverige, finnes det to typer katastrofer. Forfra og bakfra. Sverige kjørte frontalt inn i den, Danmark rygget inn i den. Mens den svenske økonomiske og kulturelle eliten førte befolkningen rett inn i katastrofen, ble danskene advart gang på gang.

Fra høyre av Mogens Glistrup og Fremskritts­partiet, fra venstre av tidligere DKP-medlemmer som sjømannen Preben Møller Hansen, senere også av Tidehverv-prestene Søren Krarup og Jesper Langballe og til slutt av Dansk Folke­parti. Mens Sverige omfavnet den fler­kultur­elle fremtiden, gjorde danskene det mer motvillig.

Resultatet er som følger:

Sverige er i dag Nordens Jugo­slavia, det vil si et stort, fler­kultur­elt samfunn med en porøs stat og folk fra hele verden, fordelt på klaner, gjenger og raskt voksende minoritet­er, særlig fra mis­lykkede stater i Midt­østen. I tillegg kommer flere religion­er enn noen­sinne, inkludert ateisme, sosialisme, islam og en liten rest av kristendom.

I dag innser de fleste svensker at dette er en oppskrift på tiltagende kollaps. En sjelden klarhet er i ferd med å spre seg. Hvor den vil føre svenskene, gjenstår å se.

Det motsatte er tilfellet i Danmark.

Her er katastrofen mindre i omfang og intensitet. Til gjen­gjeld er det en kollektiv følelse av at politiker­ne har inn­vandring­en under kontroll. I mellom­tid­en går den lystig videre, akkurat som demo­grafi­en fort­setter sin ubønn­hørlige marsj. For et øyeblikk siden antydet Moderaterna, som sitter i regjering, at vi godt kan ta imot mange flere migranter sørfra. Vi gjør det uansett, av den enkle grunn at ingen tør å gå imot de inter­nasjonale kon­ven­sjon­ene som hindrer europeerne i å forsvare det eneste stedet på kloden som er deres.

Danmark er på vei til å bli som Sverige. Ikke forlengs, men baklengs.

Det spesielle med denne ut­vikling­en er at den tidligere så frem­tredende danske debatt­en om inn­vandring­ens kon­sek­vens­er er for­stum­met. Nå handler det om å til­passe seg. Inte­grer­ing­en er avlyst, assimiler­ing er en by i Russland. Nå må hver familie klare seg så godt den kan. Henvise barna til hvite skoler, orga­nisa­sjon­er, grupper, samfunn og yrker.

Det er et spesielt paradoks: Særlig blant de mest fordoms­frie menneskene i konge­riket er man nøye med å beskytte barna sine mot å bli eksponert for Midt­østen. Mysteriet er borte. 1001 natt er blitt til et langt mareritt – midt på lyse dagen.

Ingen snakker lenger om de fremmede. Nå handler alt om å unngå dem.

Kjøp Halvor Foslis bok her!