Tegning av barn i mors liv fra et tyrkisk ottomansk manuskript. Foto: Wellcome Collection / cc by 4.0 / Wikimedia Commons.

¹ Til sangmesteren. Av David. En salme. Herre, du ransaker meg og kjenner meg. ² Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke. ³ Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier. ⁴ For det er ikke et ord på min tunge – se, Herre, du vet det alt sammen. ⁵ Bakfra og forfra omgir du meg, du legger din hånd på meg. ⁶ Å forstå dette er for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter det ikke.

⁷ Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? ⁸ Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der. ⁹ Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense, ¹⁰ så fører også der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast. ¹¹ Og sier jeg: La mørket skjule meg, og lyset omkring meg bli natt – ¹² så gjør heller ikke mørket det mørkt for deg, natten lyser som dagen, og mørket er som lyset.

¹³ Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. ¹⁴ Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. ¹⁵ Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. ¹⁶ Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. ¹⁷ Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem! ¹⁸ Vil jeg telle dem, er de flere enn sand. Jeg våkner opp, og ennå er jeg hos deg.

Salme 139

NRK skriver at Ingvild Wetrhus Thorsvik og Venstre håper at abortloven endres før sommeren. Hun mener rett til selvbestemt abort til uke 18 vil være en stor seier for norske kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

Det samme sier Frps Bengt Rune Strifeldt. Han har tvilt seg frem til et standpunkt:

– Jeg er blitt kontaktet av veldig mange som mener det er det riktige. Så de innspillene jeg har fått, er å gi kvinnen mer bestemmelses­rett over sin egen kropp.

Frps Roy Steffensen sier at han er glad for at han får lov til å være med på dette. For ham handler det om å stå på rett side av historien.

Arbeiderpartiets Kamzy Gunaratnam mener norske kvinner fortjener et bredest mulig flertall for en ny abortlov som hører hjemme i 2024 og som kan stå seg over tid.

På ny debatteres retten til abort, men argumentene er ikke nye. I 2021 ble det hevdet at tiden er «overmoden» for å fjerne abortnemdene. Andre sa at «vi lever da i 2021». Spørsmålet var også tema på Arbeider­partiets landsmøte, og partiet vedtok både å oppheve abortnemden og heve grensen for abort fra uke 12 til uke 18. Ingen klarte å si hvorfor det i 2021 skulle være etisk mer holdbart å utvide grensen for selvbestemt abort fram til uke 18, sammenlignet med 1978 da loven om selvbestemt abort ble vedtatt, og ingen våget å si hvor de mener ende­stasjonen er.

I 2022 kom Verdens helse­organisasjon (WHO) med sine anbefalinger om abort. Organisasjonen gjorde det klart at retten til abort er å anse som en menneskerett, og at det bør være mulig å benytte seg av denne retten gjennom hele svangerskapet. Nylig vedtok EU-parlamentet at retten til abort burde bli en del av EUs charter som en fundamental menneskerett. Men resolusjonen er i praksis symbolsk. Den blir ikke bindende før den støttes av alle EUs 27 stater, noe den ikke gjør. Det er nemlig fortsatt noen stater som bygger på en kristen virkelighets­forståelse.

Nå er vi kommet til 2024, utviklingen er tydelig, men ingen sier hva som er det endelige målet, hva vi vil tillate i 2030 eller 2040.

En av dem som våger å si hvor ende­stasjonen på denne utviklingen befinner seg, er filosofen Peter Singer. Peter Singer mener det er graden av det som på engelsk kalles personhood som er avgjørende for om en person er et fullverdig menneske og dermed har krav på fulle rettigheter.

Peter Singer sier at for at en person skal være et fullverdig menneske, må det være selvbevisst og i stand til å ønske sin egen fortsatte eksistens. Det innebærer at ikke alle mennesker er personer, som for eksempel fostre, nyfødte barn og mennesker som er sterkt mentalt funksjons­hemmet. Videre sier han at fordi fostre mangler selv­bevisst­het og derfor ikke kan betraktes som personer, kan vi ikke sidestille det å ta livet av et foster med det å ta livet av et voksent menneske.

Singer mener også at siden spedbarn heller ikke besitter selv­bevisst­het, kan man i mange sammen­henger også forsvare sped­barns­drap. Særlig gjelder dette i tilfeller der barnet er født med funksjons­hemminger, som vil resultere i mye lidelse for barnet, eller omsorgs­personene.

Utfordringen for de som støtter seg til Peter Singers forståelse av hva som gjør et menneske kvalifisert til å ha fulle rettigheter, er hvilke egenskaper som oppfattes som relevante, og hvor utviklet disse egenskapene skal være. Noen mener at det som bør være avgjørende, er evnen til å føle smerte, et visst kognitivt nivå, bevissthet, intelligens, eller å ha forståelse av framtiden. Men hvilken variabel som er viktigst, og hvilket nivå vi skal oppnå for å få et rettslig vern, det finnes det ingen objektive kriterier for. Alt baseres på en subjektiv vurdering.

For kristne er spørsmålet langt enklere. For oss har hverken barnets funksjons­nivå eller over­levelses­evne betydning for menneske­verdet. Vi skal jo alle dø en gang, og livslengde eller funksjons­evne avgjør ikke den enkeltes livsverdi.

For spillereglene forandres når Gud inkluderes og vi våger å si at det er en selv­innlysende sannhet at mennesket har umistelige rettigheter fra sin skaper. Det er skapelses­fortelling­en som legitimerer prinsippene i den amerikanske uavhengighets­erklæringen, vår egen grunnlov, og som er utgangs­punktet for Vestens sivilisasjon, ikke troen på mennesket som et tilfeldig støvkorn i universets uendelighet. Kampen for det ufødte liv og de svakeste blant oss, kan ikke føres med utgangspunkt i en subjektiv virkelighets­forståelse, men i en guddommelig åpenbaring av menneske­verdet. Når den subjektive oppfatningen blir utgangs­punktet for etikken, må vi nemlig også akseptere den enkeltes valg.

Det vi tror på, genererer virkelighets­forståelser som i sin tur fungerer som grunnlag for de politiske forslagene vi ønsker å vedta. Vi bør derfor drøfte hva som er ende­stasjonen for den ideologien som dagens abort­liberale har som ledestjerne. Men abort­tilhengerne liker ikke å bli utfordret på slike spørsmål. Det er som om de vet at folk ikke er «modne» nok for det svaret de vil være nødt til å gi.

Det postmoderne samfunnet kjennetegnes av en stadig utvikling i svarene på våre etiske spørsmål. Bioteknologi­loven revideres og liberaliseres for å åpne opp for de mulighetene teknologiske framskritt gir oss. Det er selvfølgelig debatt i forkant, men når vedtak først er fattet, blir de raskt oppfattet som moralske dogmer. Flertallet er blitt det normative utgangs­punktet, og blant mange politikere har det nærmest gått konkurranse i å «forbedre» våre politiske standpunkt, og den «forbedringen» innebærer alltid liberalisering av nåværende lovverk. Det er som enhver generasjon må vise at de har utviklet seg sammenlignet med den foregående.

Med kristenretten fikk nyfødte barn, kvinner og slaver beskyttelse og frihet. Det er derfor grunn til å spørre om ikke abort­debatten er et symptom på et samfunn bygget på det motsatte.

Dagens liberale forsvarer nemlig ikke menneske­verdet, de angriper det. Det er ikke livet som hylles i post­modernismens liberale demokrati, men retten til død. Døden oppfattes som en vinning, enten det gjelder abort, eutanasi eller rett til assistert selvmord.

Det er kun hos Gud livet finner beskyttelse og forsvar. Han elsker nemlig livet med en evig kjærlighet.

God søndag!