Artikkelforfatteren i stram givakt. Foto: Privat

Det nærmer seg den dagen igjen, og uroen sprer seg. Tenk, Subjekt-redaktør Danby Choi er invitert til å tale på den mest politisk korrekte av alle årets dager. Det er liksom ingen ende på elendighetene. Slippe en sånn urokråke til midt i flaggborgen på NASJONALDAGEN. Og så ved Henrik Ibsens grav!

Geir Lippestad var harm og forlangte samlende talere på 17. mai. Den profilerte advokaten uttalte seg altså om en tale han aldri hadde hørt; ja, og som taleren ikke engang hadde skrevet ennå. Og han uttalte seg sannsynligvis og ikke minst på vegne av den store, «samlende» Ibsen, dikteren som i sin levetid kunne erte på seg en sten.

Og der kom TikTok-Olsen durende med triumf i blikket. Hun hadde samlet 15.000 underskrifter (mest fra barn, vil jeg tippe) i kampanjen med det lange og vanskelige navnet «NEI til at dem som offentlig støtter voldtektsmenn skal holde tale på 17. mai i Oslo». (Er det mange tilhengere av voldtektsmenn som skal holde 17. mai-tale i år?)

SV varslet oppvaskmøte i 17. mai-komitéen. Men akkurat da det så ut til å gå alarmistenes vei, dukket Anne Holt opp med en revolver i hver hånd og refset refserne:

– Nå har ikke jeg feiret nasjonaldagen på over 50 år, men det prinsipielle ved den mener jeg å kunne. 17. mai er først og fremst en feiring av selvstendighet og frihet.

Danby Choi, redaktøren i kulturavisen Subjekt. Foto: Javad Parsa / NTB

Så meget for landets mange samlende talere som sikkert håpet å overta på Vår Frelsers gravlund. Selv er jeg usikker på hvordan samlende talere ser ut og hvem de er. Jeg merker at blodtrykket stiger når jeg ser hvem som taler deres sak. De tilhører ofte veldig små partier. Så små at det virker skrullete at de opphever seg til å være talsmenn for hele befolkningen.

Finnes det egentlig noen i 2024 som kan rubriseres under «samlende», bortsett fra kongen? Støre er det jo ikke. 80 % av befolkningen velger å stemme på andre.

Så har du de velmenende, «etniske nordmenn» som lar seg krenke på vegne av andre, uten at de har spurt disse «andre» på forhånd. SV-gjengen som i desember 2016 reiste seg og gikk i protest da de folkevalgte som vanlig skulle avslutte siste kommunestyret i Molde før jul med allsang av «Deilig er jorden». Og gjengen som – igjen på vegne av andre – forlanger korset fjernet fra det norske flagget, da det angivelig oppfattes som krenkende av mennesker som tilhører andre trosretninger. Ærlig talt.

Og initiativtagerne til et mangfoldig 17. mai-tog åpent for alle nasjoners flagg. Jeg klarer ikke å forestille meg noe mer samlende enn synet av barnetoget, dette mektige utbrudd av kollektiv fryd tilsatt norske håndflagg og janitsjar, flommende nedover Karl Johan. Det er vår dag. Barnas dag. Norges fødselsdag, grunnlovsdagen – nasjonens identitet, vårt DNA. Er ikke flagget alle nordmenns flagg?

Å omgjøre barnetogene til massedemonstrasjoner for FN og plattform for markering av standpunkt i internasjonale konflikter virker surrealistisk på meg. Signalet er splittende og politiserende. Da reduseres 17. mai til politisk korrekt, men lite gjennomtenkt spjåkeri.

For meg har 17. mai alltid vært en stor og viktig dag, selv om jeg må vedgå at jeg er mer teoretisk enn aktiv i min markering. I hvert fall etter at barna ble voksne. Men jeg tar på meg dress. Og jeg har flagg på balkongen.

Tiden med puslete håndflagg ble avsluttet for noen år siden da jeg gikk til innkjøp av et stort balkongflagg med blank kule på toppen og skikkelig veggfeste. Det ble en verdig 17. mai i stolt blafrende rødt, hvitt og blått. Jeg hadde endelig inntatt min ærefulle plass blant de skikkelige grunnlovsrevene. Synd at 17. mai bare inntreffer én gang i året, for dette ga mersmak. Jeg kunne selvfølgelig flagget på andre dager også, men da mine kunnskaper om slikt er begrenset, og viljen til å fordype meg er slett, har jeg latt det bli med denne ene dagen. Til gjengjeld forsøker jeg å være tidlig ute. Naken balkong signaliserer: Her bor det noen som ikke er våknet ennå, enda det er 17. mai og all ting.

Norsk flagg vaier i vinden på en balkong 17. mai. Foto: Ørn E. Borgen / NTB

For et par år siden gikk det galt. Jeg våknet med et sett. Alene i huset. Bortreist kone og utflyttet barn gir en helt egen stillhet. Man sover dypere. Man sovner senere også, da ingen dukker opp og avfyrer et bestyrtet «Hva i all verdens rike er det du driver med?» klokken tre om natten når man unner seg litt kvalitetstid med World of Warcraft og har røket i tottene på selveste «dødningekongen». Så ja, jeg forsov meg på selveste 17. mai. Og skvatt opp.

En kjapp titt ut bekreftet hva jeg fryktet. Norge i rødt, hvitt og blått overalt, bortsett fra på min nå nærmest grunnlovsstridige balkong. Jeg grep flagget og sjekket om kysten var klar, da jeg kun var iført bokser og T-skjorte, det så lovende ut, bunadsdamer og dressherrer med små barn nede på veien, det var så, men de ville neppe legge merke til mitt lynsnare kommandoraid i balkonghøyden.

Akk. Barn er uberegnelige, det er noe alle kommandosoldater vet. Kanskje beveget jeg meg for raskt, kanskje var det denne brå flaggbevegelsen ytterst i smårollingens synsfelt som var årsaken, men der stormet jeg altså ut, blir umiddelbart møtt med utropet: «Se pappa! Mannen løper med flagget!», kom ut av rytmen, hvilket viste seg å være fatalt på det sleipe, regnvåte underlaget, utførte en spontan helskrudd engelskmann idet alle vendte blikket opp mot balkongen (hvor ting må ha skjedd så fort at de bare fikk et glimt av flagg og en fot), tok gulvet med et brak, skremte vettet av min datters lille hund, som satte i et blod-isnende hyl, krabbet fortumlet opp igjen, nå foran øynene på en tiltagende tilskuermengde, plantet flagget i veggfestet med tilgjort ro (ikke lett, da det helvetes hullet er skikkelig trangt), vinket grunnlovsaktig til ansamlingen av nysgjerrige nede ved postkassene, og haltet tilbake mot sikkerheten. Reddet. Puh!

Eller langt fra puh! Bokseren! Svikefulle dusteplagg! Bokseren måtte ha vridd seg i fallet. Jeg hadde nettopp begått flaggheising med åpent snabelskap – og tatt meg tid til å vinke! Hørte jeg barnegråt fra veien? Hadde hunden tent seg en sigarett? Var politiet varslet?

En ung artikkelforfatter i 1967. Foto: Privat

En time senere var jeg straks mer presentabel. Iført en pen, grå dress. Men dessverre, hverken rosett eller sløyfe. Koner har det med å finne på nye lure steder å lagre gjenstander som ikke er så hyppig i bruk. Disse lure stedene er svært hemmelige, og umulige å avsløre for ektemenn. Da hun var bortreist, var det ikke annet å gjøre – etter å ha åpnet alle husets skuffer og skap og IKEA-esker – enn å droppe den tradisjonelle pynten. Hva verre var: Slipsene mine! Hvorfor hadde hun gjemt dem? Jeg kunne ikke vise meg utendørs uten slips. Så endte det med at jeg sprettet forseglingen på mitt Beatles-slips for samlere. På avstand så det sikkert greit ut. Svart med noe hvitt på. På nært hold viste det hodene til John, Paul, George og Ringo med signaturer under. Det ble altså viktig å holde avstand. På 17. mai.

Jeg kom ikke langt. På nasjonaldagen gjelder helt egne trafikkregler. Når du minst venter det, dukker lokale skolekorps opp med en hale av viltre barn og pent pyntede voksne med sterk avsmak for bilister som er så frekke å befinne seg i deres vei. Jeg var tålmodigheten selv mens toget krysset veien. Men plutselig, som på et avtalt signal, DELTE TOGET SEG! (er det lov?), og den uventede avleggeren – med korps i spissen – kom rett mot meg. Jeg pirket bilen enda lenger inn mot veikanten. For å vise mitt grunnlovskorrekte sinnelag, rullet jeg ned ruten og smilte nasjonalfriskt til musikantene som hadde så dårlig plass at de ble presset inn mot bilen. Og som de skvatt!

Da ruten gikk ned, glemte jeg at jeg spilte Black Sabbaths «N.I.B.» på full guffe. Sjokkblaffet av Ozzy-brøl og drepende gitardur utløste et skvettent siderykk med tilhørende taktskifte og noe snubling, alt mens jeg febrilsk forsøkte å finne volumkontrollen på rattet, uten å oppnå annet enn å sette i gang vindusviskerne og spyle ned tre trommeslagere og en trompetist. Sistnevnte skvatt opp minst en oktav. Under hele dette korte, men effektive lydangrepet på 17. mai-toget beholdt jeg mitt etter hvert usedvanlig stive grunnlovssmil mens jeg forsøkte å skjule Beatles-slipset. «Bråkmaker!» hveste en voksen. Hørte jeg barnegråt igjen?

Jeg gjorde vendereis. Nok 17. mai for meg dét året. Snurring i skapet. Det fikk duge.

Mens våre nye landsmenn opplevde Norge fra sin beste og vakreste side nede i Oslo sentrum, gjenopptok en av våre gamle landsmenn sin feide med «dødningekongen» i World of Warcraft. Og det ble natt. Ute i mørket blafret et ensomt balkongflagg. Fra soverommet hørtes snorkene til en mann og en liten hund. Snart morgen, 18. mai.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!