Tidligere EU-sentral­bank­sjef og Italias tidligere statsminister Mario Draghi, som utreder unionens konkurranse­evne på oppdrag fra EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, sier det ikke rett ut, men mener at EU må bli en superstat.

Et tale som Draghi holdt i La Hulpe i Belgia tirsdag, der han gav en forsmak på konklusjonen som han ventes å servere i sin rapport til kommisjonen til sommeren, har vært lite påaktet, men burde absolutt ha vært det: Han viser i praksis hvordan det kan banes vei for superstaten EU.

Ordene er naturligvis valgt med større omhu, for ikke å si sluhet. Han varsler riktignok «radikale endringer», men kaller det simpelthen «stor­drifts­fordeler» når han f.eks. tar til orde for energi­union og kapital­markeds­union. Svaret på unionens problemer er angivelig enda mer union. Man kan ikke hevde seg i selskap med USA og Kina ellers.

Den angivelige nødsituasjonen skal altså brukes til å påtvinge nye omveltninger. Og dette burde interesse Norge, for vi er bundet til EU-masten gjennom EØS-avtalen.

Hvordan tror dere det vil gå med den norske kronen eller den norske energi­rikdommen når energi- og kapital­markedene skal slås sammen? En annen problem­stilling er også relevant: Hvor mange stortings­representanter tror dere overhodet er klar over at Draghi holdt denne talen eller forstår hva den innebærer?

Et interessant spørsmål som reises nå, er om Draghi egentlig er påtenkt av Macron og andre mektige i kulissene som EU-kommisjonens neste president dersom det skulle komme uoverstigelige hindringer i veien for gjenvalg av en litt skadeskutt Ursula von der Leyen.

I så fall vil neste kommisjonspresident uansett forbli på klimakjøret, selv om det ganske sikkert blir vanskeligere å holde fast ved det med det neste EU-parlamentet, som velges i juni.

«Vi har med rette en ambisiøs klimapolitisk agenda i Europa», sier Draghi i talen, som her gjengis på norsk som en service til publikum, som må være forberedt på å betale for den umoroa.

* * *

God morgen, alle sammen,

Dette er første gang jeg har anledning til å fortelle dere om den overordnede, ikke filosofien, for vi er ikke i mål ennå, men hvordan rapportens overordnede utforming og filosofi ser ut.

Konkurranseevne har lenge vært et omstridt tema i Europa.

I 1994 kalte økonomen og nobelprisvinneren Paul Krugman det å fokusere på konkurranseevne for en «farlig besettelse». Hans argument var at langsiktig vekst kommer av å øke produktiviteten, noe som kommer alle til gode, i stedet for å forsøke å forbedre sin relative posisjon i forhold til andre og kapre deres andel av veksten.

Vår tilnærming til konkurranseevne i Europa etter statsgjeldskrisen så ut til å bevise poenget hans. Vi fulgte en bevisst strategi der vi forsøkte å senke lønnskostnadene i forhold til hverandre – og kombinerte dette med en prosyklisk finanspolitikk – og nettoeffekten var bare å svekke vår egen innenlandske etterspørsel og undergrave vår sosiale modell.

Hovedproblemet er ikke at konkurranseevne er et feilaktig konsept. Det er at Europa har hatt feil fokus.

Vi har vendt oss innover og sett på oss selv som våre konkurrenter, til og med i sektorer som forsvar og energi, der vi har dyptgripende felles interesser. Samtidig har vi ikke sett nok utover: Med en positiv handelsbalanse har vi til syvende og sist ikke sett på vår eksterne konkurranseevne som et alvorlig politisk spørsmål.

I et gunstig internasjonalt miljø stolte vi på like konkurransevilkår og en regelbasert internasjonal orden, og forventet at andre ville gjøre det samme. Men nå er verden i rask endring, og det har overrasket oss.

Det viktigste av alt er at andre regioner ikke lenger følger spillereglene og aktivt utformer politikk for å styrke sin egen konkurranseposisjon. I beste fall er denne politikken utformet for å omdirigere investeringer til deres egen økonomi på bekostning av vår, og i verste fall er den utformet for å gjøre oss permanent avhengige av dem.

Kina tar for eksempel sikte på å kapre og internalisere alle deler av leverandørkjeden innen grønn og avansert teknologi, og sikrer seg tilgang til de nødvendige ressursene. Denne raske ekspansjonen fører til betydelig overkapasitet i flere sektorer og truer med å undergrave våre næringer.

USA bruker på sin side en storstilt industripolitikk for å tiltrekke seg verdifull innenlandsk produksjonskapasitet – også fra europeiske selskaper – samtidig som de bruker proteksjonisme for å stenge ute konkurrenter og bruker sin geopolitiske makt til å omstille og sikre forsyningskjedene.

Vi har aldri hatt en tilsvarende «Industrial Deal» på EU-nivå, selv om Kommisjonen har gjort alt den kan for å fylle dette tomrommet. Til tross for en rekke positive initiativer som er på gang, mangler vi fortsatt en overordnet strategi for hvordan vi skal reagere på flere områder.

Vi mangler en strategi for hvordan vi skal holde tritt i det stadig tøffere kappløpet om å bli ledende innen ny teknologi. I dag investerer vi mindre i digital og avansert teknologi enn USA og Kina, også på forsvarsområdet, og vi har bare fire globale europeiske teknologiaktører blant de 50 største på verdensbasis.

Vi mangler en strategi for hvordan vi skal beskytte våre tradisjonelle næringer mot ujevne globale konkurransevilkår som følge av asymmetriske reguleringer, subsidier og handelspolitikk. Energiintensive næringer er et godt eksempel på dette.

I andre regioner har disse næringene ikke bare lavere energikostnader, men også en lavere reguleringsbyrde, og i noen tilfeller mottar de massive subsidier som direkte truer europeiske bedrifters konkurranseevne.

Uten strategisk utformede og koordinerte politiske tiltak er det logisk at noen av våre industrier vil legge ned kapasitet eller flytte ut av EU.

Og vi mangler en strategi for å sikre at vi har de ressursene og innsatsfaktorene vi trenger for å oppfylle våre ambisjoner uten å øke vår avhengighet.

Vi har med rette en ambisiøs klimapolitisk agenda i Europa og vanskelige mål for elbiler. Men i en verden der konkurrentene våre kontrollerer mange av ressursene vi trenger, må en slik agenda kombineres med en plan for å sikre forsyningskjeden vår – fra kritiske mineraler til batterier og ladeinfrastruktur.

Vår respons har vært begrenset fordi vår organisering, beslutningstaking og finansiering er utformet for «gårsdagens verden» – før covid-19, før Ukraina, før konfliktene i Midtøsten, før stormaktsrivaliseringen kom tilbake.

Men vi trenger et EU som er tilpasset dagens og morgendagens verden. Det jeg foreslår i rapporten som kommisjonspresidenten har bedt meg om å utarbeide, er radikale endringer, for det er det som trengs.

Til syvende og sist må vi få til en omstilling i hele den europeiske økonomien. Vi må kunne basere oss på uavhengige energisystemer uten karbonutslipp, et integrert og adekvat EU-basert forsvarssystem, innenlandsk produksjon i de mest innovative og raskt voksende sektorene og en ledende posisjon innen deep-tech og digital innovasjon som ligger nær produksjonsbasen vår.

Men når konkurrentene våre beveger seg raskt, må vi også vurdere hva vi skal prioritere. Det er behov for umiddelbare tiltak i de sektorene som er mest utsatt for grønne, digitale og sikkerhetsmessige utfordringer. I rapporten min fokuserer vi på ti av disse makrosektorene i den europeiske økonomien.

Hver sektor krever spesifikke reformer og verktøy. I analysen vår ser vi likevel tre fellesnevnere for politiske tiltak.

Den første fellesnevneren er stordriftsfordeler. Våre største konkurrenter utnytter det faktum at de er kontinentale økonomier til å skape stordriftsfordeler, øke investeringene og kapre markedsandeler i de bransjene der det betyr mest. Vi har den samme naturlige størrelsesfordelen i Europa, men fragmenteringen holder oss tilbake.

I forsvarsindustrien, for eksempel, hindrer mangelen på stordriftsfordeler utviklingen av europeisk industrikapasitet, noe som er et problem som anerkjennes i den europeiske strategien for forsvarsindustrien. De fem største aktørene i USA står for 80 % av det store amerikanske markedet, mens de bare utgjør 45 % i Europa.

Denne forskjellen skyldes i stor grad at EUs forsvarsutgifter er fragmenterte.

Regjeringene går i liten grad sammen om innkjøp – innkjøpssamarbeid utgjør mindre enn 20 % av utgiftene – og de fokuserer ikke nok på vårt eget marked: Nesten 80 % av innkjøpene de siste to årene har kommet fra land utenfor EU.

For å møte de nye forsvars- og sikkerhetsbehovene må vi trappe opp de felles innkjøpene våre, øke samordningen av utgiftene våre og utstyrets interoperabilitet, og redusere vår internasjonale avhengighet betraktelig.

Et annet eksempel på et område der vi ikke utnytter stordriftsfordelene, er telekommunikasjon. Vi har et marked med 445 millioner forbrukere i EU, men investeringene per innbygger er bare halvparten så store som i USA, og vi ligger etter i utbyggingen av 5G og fiber.

En av grunnene til dette gapet er at vi har 34 mobilnettverkskonsern i Europa. 34 er for øvrig et konservativt anslag, vi har faktisk mange flere, men 34 er det konsoliderte konserntallet. Vi har altså 34 mobilnettkonsern i Europa som ofte bare opererer på nasjonalt nivå, mot tre i USA og fire i Kina. For å øke investeringene må vi strømlinjeforme og ytterligere harmonisere telekomregelverket i de ulike medlemslandene og støtte – ikke hindre – konsolidering.

Stordrift er også avgjørende på en annen måte, nemlig for de unge selskapene som har de mest innovative ideene. Forretningsmodellen deres avhenger av at de kan vokse raskt og kommersialisere ideene sine, noe som igjen krever et stort hjemmemarked. Stordrift er også avgjørende for å kunne utvikle nye, innovative medisiner gjennom standardisering av pasientdata i EU og bruk av kunstig intelligens, som trenger alle de mange dataene vi har, hvis de bare kunne standardiseres.

I Europa har vi tradisjonelt vært svært sterke innen grunnforskning, men vi klarer ikke å bringe innovasjoner ut på markedet og oppskalere dem.

Vi kan ta tak i denne hindringen ved blant annet å revidere dagens tilsynsregler for banklån og etablere et nytt felles regelverk for oppstartsbedrifter innen teknologi.

Den andre tråden er å sørge for fellesgoder. Når det gjelder investeringer som vi alle drar nytte av, men som ingen land kan gjennomføre alene, er det et sterkt argument for at vi må handle sammen – ellers vil vi ikke levere nok i forhold til behovene våre. Det gjelder for eksempel klima og forsvar, men også andre sektorer.

Det finnes flere flaskehalser i den europeiske økonomien der manglende koordinering fører til at investeringene blir ineffektivt lave. Energinett, og særlig sammenkoblinger, er et slikt eksempel.

De er et klart offentlig gode, ettersom et integrert energimarked vil senke energikostnadene for bedriftene våre og gjøre oss mer motstandsdyktige mot fremtidige kriser – et mål som Kommisjonen forfølger i forbindelse med REPowerEU.

Men sammenkobling krever beslutninger om planlegging, finansiering, innkjøp av materialer og styring som er vanskelige å koordinere – og derfor vil vi ikke kunne bygge en ekte energiunion med mindre vi blir enige om en felles tilnærming.

Et annet eksempel er infrastrukturen for superdatamaskiner. EU har et offentlig nettverk av høyytelsesdatamaskiner (HPC) som er i verdensklasse, men ringvirkningene i privat sektor er foreløpig svært, svært begrenset.

Dette nettverket kan brukes av privat sektor – for eksempel oppstartsbedrifter innen kunstig intelligens og små og mellomstore bedrifter – og til gjengjeld kan de økonomiske fordelene som mottas, reinvesteres for å oppgradere høyytelsesdatamaskinene og støtte en utvidelse av EU-skyen.

Når vi først har identifisert disse fellesgodene, må vi også skaffe oss midler til å finansiere dem. Offentlig sektor har en viktig rolle å spille, og jeg har tidligere snakket om hvordan vi kan utnytte EUs felles lånekapasitet bedre, særlig på områder – som forsvar – der fragmenterte utgifter reduserer vår samlede effektivitet.

Men mesteparten av investeringsgapet må dekkes av private investeringer. EU har en svært høy privat sparing, men den kanaliseres for det meste til bankinnskudd og ender ikke opp med å finansiere veksten i like stor grad som den kunne gjort i et større kapitalmarked. Derfor er en videreutvikling av kapitalmarkedsunionen (CMU) en uunnværlig del av den overordnede konkurransestrategien.

Den tredje tråden er å sikre tilførselen av viktige ressurser og innsatsfaktorer.

Hvis vi skal nå våre klimaambisjoner uten å øke vår avhengighet av land vi ikke lenger kan stole på, trenger vi en omfattende strategi som dekker alle ledd i den kritiske forsyningskjeden for mineraler.

I dag overlater vi i stor grad dette området til private aktører, mens andre regjeringer leder eller koordinerer hele kjeden. Vi trenger en økonomisk utenrikspolitikk som gjør det samme for økonomien vår.

Kommisjonen har allerede startet denne prosessen med loven om kritiske råvarer, men vi trenger supplerende tiltak for å gjøre målet mer konkret. Vi kan for eksempel se for oss en egen EU-plattform for kritiske mineraler, først og fremst for felles innkjøp, sikker og diversifisert forsyning, felles finansiering og lagring.

En annen viktig innsatsfaktor som vi må sikre – og dette er særlig relevant for dere, partene i arbeidslivet – er tilgangen på kvalifisert arbeidskraft.

I EU rapporterer tre fjerdedeler av bedriftene at de har problemer med å rekruttere ansatte med riktig kompetanse, og 28 yrker som representerer 14 % av arbeidsstyrken, er for tiden identifisert som mangel på arbeidskraft.

Med et aldrende samfunn og en mindre positiv holdning til innvandring må vi finne denne kompetansen internt. Flere aktører må samarbeide for å sikre at kompetansen er relevant, og for å skape fleksible opplæringsløp.

En av de viktigste aktørene i denne sammenheng er partene i arbeidslivet. Dere har alltid spilt en avgjørende rolle i tider med endringer, og Europa vil være avhengig av at dere bidrar til å tilpasse arbeidsmarkedet til den digitale tidsalderen og styrke arbeidstakernes stilling.

Disse tre trådene krever at vi tenker grundig gjennom hvordan vi organiserer oss, hva vi ønsker å gjøre sammen og hva vi skal beholde på nasjonalt nivå. Men med tanke på hvor mye det haster, har vi ikke råd til å utsette svarene på alle disse viktige spørsmålene til neste traktatendring.

For å sikre sammenheng mellom de ulike virkemidlene bør vi allerede nå utvikle et nytt strategisk verktøy for samordning av den økonomiske politikken.

Og hvis dette ikke er mulig, bør vi i spesielle tilfeller være klare til å vurdere å gå videre med en undergruppe av medlemsstater. For eksempel kan et utvidet samarbeid i form av et 28. regime være en vei å gå for kapitalmarkedsunionen CMU. For å mobilisere investeringer.

Som regel krever politisk samhold at vi handler sammen. Muligens alltid. Vi må være klar over at det samme politiske samholdet nå trues av endringene i resten av verden.

Å gjenopprette vår konkurranseevne er ikke noe vi kan oppnå alene, eller ved å slå hverandre. Det krever at vi opptrer som en europeisk union på en måte vi aldri har gjort før.

Konkurrentene våre er i ferd med å ta innersvingen på oss fordi de kan opptre som ett land med én strategi og samordne alle nødvendige verktøy og virkemidler.

Og hvis vi skal kunne hamle opp med dem, trenger vi et fornyet partnerskap mellom medlemsstatene – en ny definisjon av unionen vår som ikke er mindre ambisiøs enn det grunnleggerne gjorde for 70 år siden da de opprettet Det europeiske kull- og stålfellesskapet.

Takk skal dere ha.

* * *

Jo, synd vi ikke kan si «selv takk», du.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!