Historisk revisjonisme er et kjennetegn ved totalitære regimer. Virkeligheten, narrativene og ytringsfriheten er det første den politiske eliten tar kontroll over gjennom sensur og historieomskrivning.

Dette begynner å bli stadig mer fremtredende også i Norge på flere områder; i forbindelse med strømpriskrisen og det grønne skiftet, i forhold til EU og EØS-avtalen, når det dreier seg om minoriteters rettigheter, pride– og gender-galskapen og særlig når det gjelder innvandrerbefolkningen.

SSB har lenge vegret seg, og vegrer seg fortsatt, for å beregne de faktiske samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til innvandringen.

NAV vegrer seg for å opplyse om overforbruket av sosiale ytelser. Justisdepartementet er tilbakeholdne med informasjon når det gjelder overrepresentasjonen av alvorlig voldskriminalitet blant store deler av innvandrerbefolkningen.

Og FHI søker åpenbart å sminke bildet når det gjelder den økte belastningen den muslimske delen av innvandrerbefolkningen legger på helsevesenet. Ikke minst gjelder det forklaringen av de underliggende årsakene til den massive overrepresentasjonen av covid-smitte og sykehusinnleggelser blant enkelte innvandrergrupper.

I en artikkel 11.4.2024 slår FHI fast det vi allerede vet, at innvandrerbefolkningen har «opplevd en større belastning» (merk ordvalget) enn den øvrige befolkningen når det gjelder covid-smitte og innleggelser på sykehus.

Det bekrefter anekdotisk informasjon vi har fra før, om at 8 av 10 som var innlagt på A-hus og Ullevål under pandemien, var innvandrere fra MENA-land.

FHI kan opplyse at personer med innvandrerbakgrunn utgjorde omtrent 43 prosent av registrerte smittetilfeller og 44 prosent av sykehusinnleggelser i perioden februar 2020 til juni 2021, mens antallet personer med innvandrerbakgrunn utgjorde «bare» 18,5 prosent av totalbefolkningen i løpet av året 2021 (SSB, 2021).

FHI medgir også at overrepresentasjonen av covid-tilfeller blant innvandrergruppene fra MENA-landene var desidert størst, men her nøyer FHI seg med å si at «personer med landbakgrunn fra Pakistan, Somalia, Irak, Tyrkia og Afghanistan var særlig hardt rammet» (igjen: merk ordvalget).

FHI underslår det faktum at overrepresentasjonen ikke bare var størst blant innvandrere fra MENA-landene; det var her det var overrepresentasjon. Innvandrerne fra Vesten, Øst-Europa og fra Kina og Det fjerne Østen hadde normal covid-forekomst, lik den etnisk norske delen av befolkingen.

Fellesnevnerne for innvandrerne som var overrepresentert med covid, var religion. De hadde alle samme religiøse bakgrunn. De kom alle fra islamske land.

Men dette påfallende fellestrekket unnlater FHI helt å nevne. Det passer åpenbart ikke inn i det offisielle narrativet. For det peker mot en forklaringsvariabel som åpenbart er tabu: religion.

I stedet prøver FHI å spikre fast myten om at innvandrerbefolkningen ble sterkere «belastet» pga. sosioøkonomiske forhold og «sårbarhetsfaktorer» som trangboddhet og dårlig kommunikasjon fra norske myndigheters side.

FHI skriver: «Sosioøkonomiske forhold, bosted, reiseaktivitet, sosiale- og familiære forhold, samt utfordringer knyttet til testing, isolasjon, smittesporing og karantene (TISK), er blant de faktorene som spiller inn. Samspillet mellom disse faktorene har resultert i en opphopning av sårbarhetsfaktorer som har påvirket helsen til befolkningen på individuelt og kollektivt nivå (Indseth (red), 2021).»

Det synes åpenbart viktig å fortelle at overrepresentasjonen av covid blant innvandrere ikke spesifikt var fra innvandrere fra MENA-landene, at det ikke skyldtes religion og at det ikke var noe innvandrerne selv hadde ansvar for eller kontroll over.

I stedet søker FHI å finne forklaringen annetsteds: at det er storsamfunnet som ikke har bidratt tilstrekkelig med gode nok boforhold og god nok informasjon til innvandrerne, og at dét er årsaken til at de ble «særlig hardt rammet».

Men her har FHI åpenbart «glemt» eller valgt å se bort fra hovedkonklusjonen i sin egen rapport av 15.4.22 om «Covid-19 blant personer født utenfor Norge». Den trekker stikk motsatt konklusjon.

Her heter det tvert imot at «Overrepresentasjonen forblir i hovedsak uendret også når vi deretter justerer for yrke, trangboddhet, medisinske risikogrupper, utdanning eller husholdningsinntekt … Dette indikerer at de målene vi har tilgjengelig for sosioøkonomiske forhold, trangboddhet og medisinske risikogrupper, i begrenset grad forklarer de forskjellene vi observerer i påvist smitte, og at de i liten grad forklarer forskjellene i innleggelser mellom noen grupper av utenlandsfødte og norskfødte.»

For to år siden var FHI klare på at den langt høyere covid-smitten ikke hadde noe med trangboddhet og sosioøkonomiske faktorer å gjøre. Nå, når den endelige fortellingen skal spikres, har FHI snudd 180 grader i forhold til det som er publisert tidligere. Det er høyst påfallende.

Enhver som har litt kjennskap til islam og den føydale klankulturen i MENA-landene, vet bedre.

Årsaken til den langt høyere covid-smitten blant innvandrerne fra MENA-landene skyldes først og fremst at troende muslimer (+ 70 % blant de muslimske innvandrerne) heller setter sin lit til Allah enn til tilrådninger fra FHI og norske myndigheter når det gjelder covid–forebyggende smittetiltak som for det meste annet.

Mennene fortsatte sin bønnemøter flere ganger daglig i tettpakkede moskeer, som om ingen ting var skjedd. Derfra spredte smitten seg til hjemmene og familiene som ild i tørt gress. Og familiene fortsatte ufortrødent sine feriereiser under pandemien til Pakistan og Somalia og andre hjemland med høyt smittenivå, og tok med seg importsmitte derfra tilbake til Norge.

Svak helse som følge av en høy andel søskenbarnekteskap og inngifte (48,3 % av pakistanerne er gift med søskenbarn) og økt forekomst av ekstrem fedme i flere av disse gruppene, særlig blant somaliske kvinner (20-25 %), har nok også bidratt til å forverre sykdomsforløpet og økt hospitaliseringsgraden.

Hva som slår tyngst inn av de ovennevnte forhold, er det vanskelig å si noe sikkert om uten nærmere studier. Men at religion og kultur forklarer det meste, synes hevet over tvil.

Og at dette koster det norske samfunnet enorme beløp i form av økte helseutgifter, tapt verdiskapning som en følge av forlenget nedstengning i tillegg til det store velferdstapet befolkningen for øvrig utsettes for, synes åpenbart.

I tillegg til at en uforholdsmessig stor del av den knappe kapasiteten på intensivplasser ble beslaglagt, ble innvandrerbefolkningen også favorisert med tidligere vaksineringstilbud, begge deler på bekostning av flertallsbefolkningen.

Det mest betenkelige er dog at staten, her representert ved FHI, åpenbart kommuniserer villedende for å påvirke vår oppfatning av hva som faktisk har funnet sted, trolig for at disse innvandrergruppene og politikerne som er ansvarlig for innvandringen, ikke skal utsettes for kritikk.

Men slikt kalles propaganda og desinformasjon. Det underminerer ikke bare tilliten til FHI som en nøytral og troverdig statlig institusjon. Det undergraver selve demokratiet.

Dét er vanlig i totalitære regimer, men i et demokrati skal staten og statens organer kommunisere saklig og redelig uansett hvor ubehagelig budskapet og de faktiske forhold måtte være. Dette for at velgerne skal kunne ta informerte valg og ikke valg basert på løgn og fiksjon.

Men for de statsansatte «forskerne» ved FHI synes det åpenbart mindre viktig å ivareta demokratiet enn at enkelte innvandrergrupper og de 169 skal bli «utsatt» for kritikk.

Man merker hensikten og blir forstemt.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!