Biler på havna i Drammen den 7. april 2021. Dit kommer rundt 70 prosent av bilene som importeres til Norge, før de sendes til forhandlerne. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

For nybilselgere har 2024 vært en kilde til bekymring, og det gjelder både i Norge og nabolandene. Tall fra Opplysnings­rådet for Veitrafikken (OFV) viser en nedgang i antall førstegangs­registrerte nye personbiler på 22 prosent sett opp mot første kvartal i 2023. I mars har nybilsalget i Norge halvert seg. Den samme trenden gjelder i resten av Skandinavia.

Men ingen land i verden har vært igjennom den samme kjøpefesten for nye batteribiler som Norge, og derfor blir rekylen sterkere her. OFV-direktør Øyvind Solberg Thorsen sier i en pressemelding:

– Det er interessant å merke seg at nybilsalget, eller antall førstegangs­registrerte nye personbiler, har falt i hele Skandinavia. Både i mars og i første kvartal sett under ett. Det viser at vi alle er i en økonomisk presset situasjon.

Nedgang som følger batteribil-subsidiene, men mer ligger bak

Nedgangen i Danmark var på 7,5 prosent, mens i Sverige hadde den laveste kvartals­­nedgangen, med 4,7 prosent. Norge er det mest «elektrifiserte» billandet i Skandinavia, med Danmark på andreplass gjennom subsidie­ordninger som ligner de norske, mens Sverige hadde minst elbilandel og de minst gunstige støtte­ordningene. Dermed kan man konkludere med at nedgangen har noe med innføringen av batteribiler og subsidier å gjøre. Saken er imidlertid langt mer kompleks enn dét.

Opplysningsrådet for Veitrafikken er, som de fleste andre bil­organisasjon­er, omgjort til et politisk organ for klima­politikere og deres drømmer om «grønt skifte». OFV er derfor uten mandat eller evne til å levere informasjon av særlig verdi til folk flest om hvorfor bilsalget faller. Det viktigste er å lete etter lyspunkter og fortelle hvor vellykket innføringen av batteri­biler er.

Så la meg kort forklare hva som foregår, hva som ligger bak og hva som vil skje fremover – baserst på listen. Å lytte til eksperter er jo så tidsriktig:

Oversalg fører alltid til markeds­svikt

Salg følger ofte motebølger, og setter man alle kluter til for å selge så mye som mulig av et produkt på kortest mulig tid, ender man alltid med en salgssvikt til slutt – det være seg klær, leketøy, grillmat, varmepumper eller biler. Det som går opp, kommer ned til slutt. Det er en naturlov i ethvert marked, så det bør ikke overraske noen.

Under slike motebølger vil alle aktører maksimere budsjettet i konkurranse med alle andre, for å få sin del av kaken, og det oppstår et betydelig markeds­press – for reklame virker, og det forsterker kjøpefesten. Det er igjen årsaken til at nesten alle reklame­flater har vært fulle av bilreklame med lykkelige batteri­bil­eiere på bekymringsløs tur på køfrie veier med evig solskinn. Men dette er heller ikke hele forklaringen på bilsalg­boblen.

Politisk stimulert kjøpefest

Bilselgere er opportunister, som alle andre kremmere. De griper sjansen hvis de får den, og brått fikk de en gigantisk gavepakke av grønne politikere i Norge: å selge to-tonns luksusbiler med alt utsyr, skinnseter og 500 heste­krefter fullstendig  uten vektavgift, motor­effekt­avgift, utslipps­avgift, moms eller noe annet som fattige bilister må betale i verdens mest avgifts­kåte land. Og uten disse særnorske avgiftene ble kostbare batteri­biler litt billigere enn ekstremt avgifts­belagte drivstoff­biler. Wow. Snakk om gullrush!

Ingen så slik galskap komme fra politisk hold, men sosialister er ikke kjent for å tenke logisk, og klima­hysteriet kortslutter alt annet av fornuft og gjør alt mulig. Resultatet var altså tidenes kjøpefest på nye biler for å redde kloden fra vestlig overforbruk. Vi har ikke sett noe lignende på bilfronten siden «jappetiden» i 1987 – for dem som husker den, og resesjonen som fulgte. Men heller ikke dét er hele forklaringen.

En «perfect storm» som bilbransjen frivillig har seilt inn i

Forklaringen på bilsalget som har eksplodert, for så å punktere slik det gjør nå, er merkverdig kompleks. En hel rekke nye og gamle faktorer fletter seg sammen og skaper uro og en kunstig indusert kjøpefest i et tidligere velfungerende marked. La meg oppsummere disse faktorene slik:

• Politiske planøkonomiske vedtak for hurtig overgang til batteribiler.

• Politisk press for å øke forbruket av nye biler.

• Offentlig avgiftsfrihet og usosiale bruksfordeler for batteribiler.

• En lang periode med oppgangstider som har gitt større rikdom i oljelandet vårt.

• Svært lave renter over så lang tid at billige lån blir tatt for gitt.

• Eksplosjon av ekstremt kreative finansierings­modeller som får nybilkjøp til å se billige ut.

• Kollektiv moralsk motebølge, samt konkurranse mellom naboer, for å kjøpe ny bil.

• Tendens blant nybilkjøpere til å forsvare sin beslutning uansett ulemper.

• Norge er det eneste landet i verden med overskudd av fornybar kraft.

• Politiske tvangstiltak for å produsere batteribiler, uten etterspørsel i markedet.

• Null advarsler fra bilorganisasjoner om at batteribiler har noen risikable ulemper.

• Betydelige investeringer fra bilindustrien for å gjøre Norge til et inter­nasjonalt «showroom» for batteribiler.

Flere av disse faktorene er politisk induserte, mens andre er svar på disse fra kommersielle aktører, for det er ikke vanskelig å skape kjøpefest: Det er bare å sette ned prisene og rope SALG, så blir det kjøpefest. Dette er ikke så farlig for privat­økonomien hvis det gjelder grillpølser, men når man gjør det med en kapitalvare som biler, blir den økonomiske risikoen betydelig. Når man gjør det med nye, kostbare biler som ikke er beregnet for bruktmarkedet, blir det mye farligere.

Et marked drevet av politisk reklame i alle kanaler og ledd

Det har seg nemlig sånn at tornadoen av kommersiell, redaksjonell og politisk reklame for batteribiler ikke nødvendigvis er helt sann. Reklame er sjelden dét – og det vil jo kjøperne oppdage etter hvert: De negative erfaringene har for alvor begynt å spre seg i markedet. Og selv om de fleste batteri­bil­eiere er fanatisk lojale mot kjøpet sitt uansett hvor store problemer de opplever (noe som er vanlig psykologi for bilkjøpere), begynner negative stemmer å trenge gjennom glansbildet, og det blir naturligvis hørt.

Samtidig eksploderer kostnadene for hus­holdning­ene på grunn av høyere rente og klima­politikk­en som har angrepet hele energi­systemet, og som om ikke dét er nok, begynner også negative nyheter om batteribiler å spre seg fra utlandet, ikke minst rundt sviktende salg og konkurser. Hele «verdikjeden» av faktorer som har skapt batteribil-bonanza i Norge, er altså i ferd med å kollapse, men det betyr ikke at «elbil­mirakelet» i Norge er over.

Norge er utstillingsvindu for både politikere og produsenter

Norge importerer bare 0,2 prosent av verdens bilproduksjon, men har blitt verdens viktigste markeds­laboratorium for innføring av batteribiler. Både norske politikere og bilprodusenter fra hele verden ønsker å selge så mange nye biler som mulig på kortest mulig tid for å bevise at batteribiler har en problemfri fremtid, og ingen av disse vil slippe Norge som glansbilde. Norge er omgjort til en reklamefilm! Og dette er helt avgjørende for «grønt skifte» i EU. Norges bilkjøpefest må være en strålende suksess, som «beviser» at hele verden er klar for «fremtiden».

Det er hit alle politikere og medier kommer for å studere the Norwegian EV miracle. Det er hit alle bilfabrikkene kommer for å sette opp showroom, teste ut reklame og endelig få lenset ut produkter som ellers hoper seg opp. Norge skal vise verden at overgang til batteribiler er enkelt og nær problemfritt – samtidig som alle faresignaler og ulemper blir ignorert og sensurert av media. Alle aktører ønsket kjøpefest, og det fikk de. Og best av alt med dette samferdsels­eksperimentet? Folk betaler selv for å være prøvekaniner! Win-win for bilprodusentene!

Problemet er naturligvis at det aldri var markedet som nektet å kjøpe drivstoffbiler og heller forlangte å få kjøpe batteribiler. Ikke her, ikke i Europa, og ikke i resten av verden. Det er et politisk vedtak fra politikere som ikke kan noenting om biler, og salget er hundre prosent avhengig av subsidier, enten til produsentene eller til kjøperne, eller begge deler. Flere av de nye og ukjente bilmerkene som nordmenn har kjøpt helt ukritisk, er likevel i ferd med å gå konkurs, og da kan man jo tenke seg hvordan deletilgangen blir på nybilen. Men frykt ikke, når software-oppgraderingene stopper opp fra konkurs­bedriften, kommer du ikke av flekken uansett.

Det er viktig å forstå at det ikke var bilfabrikkene som hadde lyst til å bruke utallige milliarder på å lage en helt ny type biler. Det var ikke markedet som etterspurte det. Porsche ønsket ikke å bygge batteribil før politikerne påla dem det. Hele «overgangen» er et politisk hastevedtak, for med bil­kjøpefest på nye biler skal klimaet reddes og forbruker­samfunnet nedskaleres. Batteribilene er altså et politisk bestillings­verk, akkurat som Trabant var det i Øst-Tyskland. Og der gikk salget strykende når folk ikke hadde noe valg, for Trabant-er transporterte jo folk fra A til B, som alle andre biler.

Men det er sjelden at noe gror inn i himmelen, og all aksjon får en reaksjon.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.