Vitnemål for domstolen i Helsinki den 12. april 2024

BREAKING:

About to enter the Helsinki district court for my 2 hour witness statement exposing what is likely the greatest corporate crime and medical mistake of our lifetime.

Together we can end the corporate psychopathic tyranny that’s destroying lives globally. 👊👊👊 pic.twitter.com/ISohWQr1nE

— Dr Aseem Malhotra (@DrAseemMalhotra) April 12, 2024

Mitt navn er doktor Aseem Malhotra. Jeg er overlege i kardiologi. Jeg har vært kvalifisert lege siden 2001. Jeg har hatt ulike roller både innen akademia og helsepolitikk i England, i Storbritannia, og jeg skal ikke kjede dere med alle detaljene om de forskjellige rollene.

Jeg tror tre av de mest relevante og fremtredende er at jeg i seks år var ambassadør for Academy of Medical Royal Colleges, som representerte alle leger i Storbritannia. Jeg var styremedlem i King’s Fund i en full periode på seks år. Jeg var det yngste medlemmet som ble utnevnt til dette organet, som gir regjeringen råd om helsepolitikk. Jeg var en av grunnleggerne av Action on Sugar og den første vitenskapelige direktøren. I kraft av denne rollen regnes jeg som den fremste pådriveren for å få på plass en avgift på sukkerholdige drikker i Storbritannia. Til slutt var jeg i fem år gjesteprofessor i evidensbasert medisin ved Bahiana School of Medicine i Salvador i Brasil.

Tidlig i 2020, i begynnelsen av pandemien, var jeg en av de mest profilerte legene i mainstream, og jeg var tidlig ute med å gjøre koblingen mellom covid-19 og de som er sårbare for å få alvorlige komplikasjoner av covid-19.

I mars 2020 ble jeg faktisk bedt om å gå på Sky News for å forklare de første forskningsresultatene mine om koblingen mellom særlig fedme og covid-19, men også for å gi folk en mulighet og foreslå for regjeringen at dette var et godt tidspunkt for dem å iverksette folkehelsepolitikk for å hjelpe folk med å styrke eller optimalisere immunforsvaret, noe som kan skje i løpet av bare noen få uker med kostholdsendringer og optimalisering av D-vitamin.

Dette ble senere også støttet av medisinske tidsskriftpublikasjoner noen måneder senere. Og jeg var den første som nevnte i en artikkel jeg publiserte i avisen Daily Telegraph, som ble en forsidekommentar og plukket opp av BBC News og Good Morning Britain, at statsminister Boris Johnson sannsynligvis ble innlagt på sykehus på grunn av vekten sin. Som et resultat av dette ba daværende helseminister Matt Hancock meg om å gi ham råd om sammenhengen mellom covid-19 og fedme, noe som ble omtalt i nyhetene.

Før jeg forklarer min reise og på mange måter helomvending i min forståelse av fordelene og ulempene ved covid-19-vaksinen, har min erfaring på dette området de siste par årene fått meg til å innse mer enn noen gang at den største barrieren mot sannheten ikke er saklig eller intellektuell, men psykologisk. Jeg tror vi alle som mennesker er sårbare for disse psykologiske barrierene, og vi bør ha medfølelse med oss selv. Jeg skal bare kort oppsummere disse tre psykologiske barrierene før jeg går nærmere inn på hva jeg var involvert i når det gjelder covid-19-vaksinen.

Den første psykologiske barrieren handler om frykt. Det er forståelig at mange av oss var redde, og jeg husker fortsatt at vi alle var redde i begynnelsen av pandemien. Vi visste ikke hva vi hadde med å gjøre. Problemet med frykt er at når mennesker og befolkninger er redde, er det mindre sannsynlig at vi tenker kritisk, og det er mer sannsynlig at vi føyer oss. Selv om covid-19 var spesielt farlig for sårbare grupper blant eldre, og selv om jeg har håndtert og fortsatt håndterer mennesker med langvarig covid-19, var frykten grovt overdrevet. Et av eksemplene på det er at da vi hadde god informasjon om dødeligheten av covid-19 i USA, viste en undersøkelse i 2020 at 50 % av amerikanerne trodde at hvis de fikk covid-19, var risikoen for sykehusinnleggelse 50 %, mens det faktiske tallet, i hvert fall i gjennomsnitt for middelaldrende, var mindre enn 1 %.

Den andre barrieren mot sannheten, som jeg mener er svært relevant for den situasjonen vi befinner oss i nå, kalles bevisst blindhet. Det er når mennesker, og vi er alle sårbare for dette, lukker øynene for sannheten for å føle oss trygge, unngå konflikter, redusere angst og beskytte prestisje og skjøre egoer. Noen eksempler på dette på det personlige plan er når en ektefelle med overlegg lukker øynene for partnerens utroskap. På institusjonelt nivå er Hollywood og Harvey Weinstein, Den katolske kirken og overgrep mot barn noen gode eksempler på bevisst blindhet. Jeg mener at den nåværende situasjonen vi befinner oss i, der store deler av mainstream-fortellingen, det medisinske etablissementet og beslutningstakerne ikke anerkjenner de ganske forferdelige, alvorlige og vanlige skadevirkningene av denne vaksinen, er et annet eksempel på bevisst blindhet. Og jeg sier også dette med full empati, for jeg var en av dem som i svært lang tid var bevisst blind for skadevirkningene av covid-19-vaksinen.

I januar 2021 var jeg en av de første som tok to doser av mRNA-vaksinen mot covid-19 fordi jeg jobbet frivillig på et vaksinesenter. Jeg mener fortsatt at tradisjonelle vaksiner er blant de tryggeste av alle farmakologiske intervensjoner i medisinen, og jeg kunne ikke forestille meg noen som helst mulighet for at denne vaksinen kunne forårsake skade. Som offentlig person og respektert lege i Storbritannia har jeg opparbeidet meg et godt forhold til mange andre offentlige personer, inkludert kjendiser og politikere, som ofte kommer til meg for å få medisinske råd.

En av disse personene var filmregissøren Gurinder Chadha, som dere kanskje kjenner til fra blant annet filmen «Bend It like Beckham». Hun hadde spurt meg om hun burde ta vaksinen eller ikke, og hadde sendt meg blogger som jeg avviste og betraktet som antivaksine-tull. Jeg ble så bedt om å stille opp på Good Morning Britain fordi Gurinder Chadha, regissøren selv, tvitret at jeg hadde overbevist henne om å ta vaksinen.

Hovedgrunnen til denne TV-opptredenen var å bidra til å bekjempe vaksinemotstanden, som var svært fremtredende blant personer fra etniske minoritetsgrupper i Storbritannia. I programmet sa jeg at jeg forsto hvorfor folk nølte med å ta vaksinen, fordi jeg i mange år har vært med på å belyse svakhetene ved legemiddelindustriens innflytelse over medisinen. Hvis jeg ikke husker feil, påpekte jeg til og med at de har blitt funnet skyldige i svindel ved mange anledninger, og at den tredje vanligste dødsårsaken, etter hjertesykdom og kreft, er foreskrevne medisiner. Jeg beroliget imidlertid publikum og sa at til tross for disse tallene er tradisjonelle vaksinasjoner blant de tryggeste av alt vi gjør innen medisin. Det mener jeg fortsatt er tilfelle.

Noen måneder senere, i april 2021, møtte jeg en kollega og venn av meg som jeg anser som en av de dyktigste kardiologene i Storbritannia. Jeg ble overrasket da han fortalte meg at han ikke hadde tatt covid-19-vaksinen. Han forklarte meg at han var bekymret fordi han hadde sett i et ekstra appendiks til Pfizers opprinnelige studie at det var fire tilfeller av hjertestans i vaksinegruppen, og bare én i placebogruppen.

Disse tallene var små og hadde ikke statistisk signifikans. Så dette kunne være tilfeldigheter, eller så var han bekymret for at det kunne være et signal om fremtidige problemer. Og hvis dette var tilfelle, ville vi ha et stort problem. Han sa at han heller ville vente og se hva som skjer før han tok vaksinen.

Den 26. juli 2021 fikk min far, 73 år gammel, en svært fremtredende og velkjent lege i Storbritannia, som blant annet var æresvisepresident i British Medical Association (BMA) og hadde blitt hedret av dronningen av England med en OBE, uventet plutselig hjertestans. Jeg var svært rystet over denne hendelsen, og jeg hadde også vanskelig for å forstå hvorfor faren min, som var en frisk og rask mann, og som jeg kjente hjertehistorikken og hjertestatusen til, skulle få hjertestans. Men min første undersøkelse gikk også ut på å prøve å forstå hvorfor ambulansen var 30 minutter forsinket til leiligheten hans.

To uker senere ble jeg oppringt av assisterende sjefssykepleier i NHS England, et statlig helseorgan. Hun var veldig opprørt, hun kjente faren min veldig godt, og hun gråt og sa til meg: Aseem, det er noe jeg må fortelle deg. Hun fortalte meg at de siste to månedene før min fars hjertestans hadde ambulansene i de fleste regioner i Storbritannia ikke kommet frem til pasienter med hjerteinfarkt og hjertestans i tide.

Og det hadde foregått en bevisst, og jeg vil bruke disse ordene fordi jeg har nevnt det før, en dekkoperasjon som involverte regjeringen og helsedepartementet for å holde tilbake denne informasjonen fra leger og offentligheten.

Jeg samarbeidet med en gravejournalist i den britiske avisen I for å skrive en artikkel og en nyhetssak som noen måneder senere ble hovedoppslag i BBC News og avslørte dette. Like før jeg avslørte dette, sendte jeg en melding til en professor i kardiologi som jeg stoler på i Storbritannia. Han har en lederrolle, og jeg forklarte ham hva som hadde skjedd og hva jeg var i ferd med å gjøre. Jeg har tekstmeldinger som beviser dette. Han ba meg om ikke å gjøre dette fordi det ville gjøre meg til en fiende. Jeg forklarte ham at jeg hadde en plikt overfor pasientene og offentligheten. Jeg trekker frem dette som ett eksempel, og jeg skal gi dere flere eksempler på et kulturelt problem innen medisinen.

Neste del av denne historien er obduksjonsrapportene om min far. De ga ingen mening for meg. Jeg regnes som en av verdens kanskje fremste eksperter på utvikling og progresjon av koronarsykdom. Faren min hadde to alvorlige blokkeringer i kransarteriene. Det var ingen tegn på hjerteinfarkt, og sannsynligvis var det en rytmeforstyrrelse på grunn av redusert blodtilførsel som førte til hjertestans.

I løpet av noen få uker, rundt oktober og november, ble jeg gjort oppmerksom på tre ulike informasjonskilder som fikk meg til å innse at det sannsynligvis var et betydelig problem med covid-mRNA-vaksinen.

Den første var i oktober 2021. Jeg husker at jeg holdt foredrag i Stockholm. Jeg ble kontaktet av en journalist fra avisen The Times som sa: «Dr. Malhotra, vi har fått rapporter om en uforklarlig økning på 25 % i antall hjerteinfarkt på sykehus i Skottland», og spurte meg hva jeg trodde det var som foregikk. Jeg forklarte henne at jeg på det tidspunktet, med utgangspunkt i min egen erfaring, sa at to sannsynlige medvirkende faktorer var nedstengningsstress. Vi vet at når befolkninger utsettes for alvorlig stress, for eksempel etter en krig, øker antallet hjerteinfarkt og slag, og det kan vare i mange år. Hun spurte meg om jeg trodde at det var en medvirkende årsak. Jeg ble overrasket da hun spurte meg om jeg trodde at covid-19-vaksinen kan ha bidratt til disse hjerteinfarktene. Jeg sa til henne at en god forsker aldri bør utelukke noen mulighet. Men jeg mente på det tidspunktet at det var lite sannsynlig at det var relatert til covid-19-vaksinen. Men vi burde følge med og holde øynene åpne.

Noen uker senere ble det publisert en artikkel i tidsskriftet Circulation, som regnes som det mest innflytelsesrike kardiologitidsskriftet i USA, som avslørte en potensielt svært sterk sammenheng mellom covid-mRNA-vaksinene og økt risiko for hjerteinfarkt. Hos flere hundre middelaldrende personer ble det påvist en plausibel mekanisme, ved hjelp av betennelsesmarkører i blodet, som økte risikoen for at disse personene skulle få hjerteinfarkt i løpet av fem år, fra 11 % til 25 %, bare i løpet av to måneder etter at de hadde fått covid-mRNA-vaksinene.

Dette er selvfølgelig bare én del av dataene, men selv om de er delvis sanne, er det en enorm risikoøkning på svært kort tid. Det fikk meg til å tenke på hvorfor faren min kan ha fått hjertestans seks måneder etter at han fikk to doser av vaksinen. Jeg husker at jeg tenkte og snakket med en kollega om at hvis dette var sant, så kom vi til å se en økning i antall hjertestans, hjerteinfarkt og dødsfall i sterkt vaksinerte land de neste årene.

I løpet av noen få uker ble jeg oppringt av en varsler ved en svært prestisjetung britisk institusjon. Jeg vil navngi denne institusjonen, som jeg ikke har gjort offentlig før, som et universitet i Oxford. Denne kardiologen forklarte meg at en gruppe forskere ved avdelingen hans ved en tilfeldighet hadde funnet ut, ved hjelp av svært spesialiserte bilder av hjertet, at det fantes et signal om økt betennelse i hjertearteriene hos de vaksinerte, men ikke hos de uvaksinerte.

Den ledende forskeren i denne gruppen satte seg ned sammen med de yngre forskerne og sa at vi ikke kommer til å undersøke disse funnene nærmere, fordi det kan påvirke finansieringen vår fra legemiddelindustrien.

På det tidspunktet, med disse tre opplysningene, følte jeg at det var en etisk plikt å si ifra. Jeg gikk ut på GBNews og fortalte om det jeg hadde funnet og hørt, og jeg ba den britiske vaksinekomiteen på TV om å undersøke dette for å se om det var et reelt problem med vaksinen hva angikk hjerteproblemer.

Omtrent samtidig, og det synes jeg var veldig merkelig, hadde helseministeren på det tidspunktet, som ikke var Matt Hancock, men Sajid Javid, kunngjort i parlamentet at vi kommer til å innføre lovgivning for å sikre at alle helsearbeidere er pålagt å ta covid-vaksinen.

For meg hadde dette på det tidspunktet ingen etisk eller vitenskapelig begrunnelse, for etter sommeren 2021 hadde det blitt svært tydelig at mRNA-vaksinen mot covid-19 ikke stanset infeksjonen og i hvert fall ikke smitten. Det ble antatt at rundt 80.000 NHS-ansatte på dette tidspunktet hadde nektet å ta covid-19-vaksinen. Nå ble de truet med å miste jobben hvis de ikke var fullvaksinert innen april året etter.

Mange av disse menneskene var veldig bekymret og kontaktet meg på den tiden, og jeg gjennomførte også mange intervjuer, både gjennom BBC og Sky News og GBNews, om det som skjedde med min fars forsinkede ambulanse. Og jeg brukte det som en anledning til å oppfordre helseminister Sajid Javid til å gjøre helomvending når det gjaldt innføringen av et påbud for helsepersonell, fordi jeg mente det var uvitenskapelig og uetisk. Jeg fikk også en personlig motreaksjon på disse kommentarene da jeg ble kontaktet av Royal College of Physicians, som jeg er tilknyttet, og bedt om å svare på anonyme klager fra leger om at jeg spredte desinformasjon mot vaksiner. Med min egen kunnskap om og erfaring fra helsevesenet følte jeg at dette var en direkte reaksjon som sannsynligvis var drevet av en kombinasjon av bevisst blindhet og institusjonell korrupsjon.

Når jeg sier institusjonell korrupsjon, mener jeg at klagene sannsynligvis ble drevet frem av akademikere med økonomiske bånd til legemiddelindustrien. Jeg følte meg svært bekymret for den potensielle innføringen av vaksinen, ja, vaksinepåbudet. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre to ting. For det første tok jeg en telefon til formannen i British Medical Association i desember 2021. Jeg hadde et godt forhold til ham, og han respekterte min mening. Jeg tilbrakte to timer på telefonen og forklarte ham alt jeg til da hadde visst om bekymringene mine for covid-mRNA-vaksinen. Han sa til meg: «Aseem, ingen ser ut til å vurdere dokumentasjonen om mRNA-vaksinen mot covid-19 like kritisk som du har gjort, og de fleste av mine kolleger får informasjon om fordelene og ulempene ved vaksinen fra BBC».

Dette ble gjentatt av den tidligere lederen for CDC i USA, Rochelle Walensky, som i et intervju senere sa at hennes opprinnelige optimisme om vaksinens fordeler kom fra CNN News-rapporten. Jeg sier dette bare for å understreke at vi alle bør akseptere at vi er sårbare for hvor vi mottar helseinformasjon. Selv leger, politikere, dommere og advokater påvirkes i stor grad av mainstream-medier. Formannen i BMA var også enig med meg. Det fantes ingen etisk eller vitenskapelig begrunnelse for å påby covid-19-vaksinen. Han sa at BMA heller ikke støttet den. Og han sa at han på grunn av samtalen min med ham ville snakke direkte med helseminister Sajid Javid.

En måned senere, i slutten av januar 2022, ble påbudet om covid-vaksine for helsepersonell opphevet. På det tidspunktet innså jeg at dette var en veldig stor sak og et veldig stort tema, og ikke mitt opprinnelige kompetansefelt, og at jeg derfor måtte gjennomføre min egen kritiske analyse av covid-mRNA-vaksinene. Jeg brukte seks til ni måneder på å vurdere dataene kritisk, blant annet ved å snakke med to Pfizer-varslere, tre undersøkende medisinske journalister og fremtredende forskere fra University of Oxford, Stanford og Harvard.

Den mest kritiske delen, den mest kritiske forskningen som ble publisert i denne saken, noe jeg mener hele retten bør erkjenne, i august 2022, ble publisert i tidsskriftet Vaccine. Denne forskningen ble utført av noen av verdens fremste akademikere som er uavhengige av legemiddelindustriens innflytelse. I denne forskningen var vi i stand til å reanalysere de opprinnelige randomiserte kontrollforsøkene utført av Pfizer og Moderna. De kunne gjøre dette fordi ny informasjon ble gjort tilgjengelig på FDAs og Health Canadas nettsider.

Beregningene i artikkelen var svært urovekkende. De opprinnelige studiene som førte til godkjenningen av disse vaksinene, viste at det var mer sannsynlig at du ville få alvorlige skader av å ta vaksinen, nærmere bestemt sykehusinnleggelse, livsforandrende hendelser eller uførhet, enn at du ble innlagt på sykehus med covid-19. Skadefrekvensen etter to måneder var svært høy, 1 av 800.

Bare for å gi dere litt perspektiv: Historisk sett har vi suspendert andre vaksiner på grunn av mye mindre skader. I 1976 ble svineinfluensavaksinen trukket tilbake fordi den viste seg å forårsake et nevrologisk syndrom kalt Guillain-Barré-syndrom hos én av 100.000 personer. I 1999 ble rotavirusvaksinen suspendert fordi den viste seg å forårsake en form for tarmobstruksjon hos barn som rammet 1 av 10 000. Dette var 1 av 800.

Etter min mening var det helt klart at med tanke på denne informasjonen, som ble publisert i verdens mest innflytelsesrike vaksinetidsskrift, som er fagfellevurdert og ikke har fått noen vesentlige motargumenter, burde denne vaksinen etter min mening aldri ha blitt godkjent for bruk på et eneste menneske.

Slik jeg ser det, er denne svært viktige rettssaken på sett og vis en avledningsmanøver fra det mye større problemet, som er at det bør være rettssaker rundt om i verden med en fullstendig granskning av legemiddelindustrien og en undersøkelse av hvordan vi gjorde dette så feil. Man kan selvsagt hevde at dette bare er én del av forskningen, men det er dessverre mange ulike forskningsresultater som viser at disse vaksinene ofte forårsaker betydelige og alvorlige skader.

Fra farmako-vigilansdata som rapporterer det vi kaller gule kort-rapporter fra publikum, har vi plausible biologiske skademekanismer. Vi har annen forskning som kalles observasjonsdata. Vi har også obduksjonsdata som bekrefter at de fleste av de som døde i løpet av kort tid etter at de hadde fått vaksinen, definitivt døde av hjerteproblemer forårsaket av vaksinen.

Dette er virkelig en svært, svært, svært forferdelig situasjon vi befinner oss i. Man kunne håpe og forvente at tilsynsmyndighetene skulle foreta en uavhengig evaluering av alle legemidler. Men bevisene viser selvfølgelig at dette langt fra er tilfelle. BMJ publiserte sommeren 2022 en undersøkelse som avslørte at de fleste av de store legemiddelmyndighetene verden over mottok mesteparten av pengene sine fra legemiddelindustrien.

For eksempel mottar MHRA i Storbritannia 86 % av sine midler fra legemiddelindustrien, og FDA i USA mottar 65 % av sine midler fra legemiddelindustrien. Et faktum som de fleste leger ikke kjenner til, og som jeg derfor heller ikke forventer at rettens medlemmer kjenner til, er at forskning som er sponset av legemiddelindustrien, svært, svært sjelden blir gjenstand for uavhengig evaluering.

Data fra kliniske studier kan ofte omfatte tusenvis av sider med informasjon om enkeltpasienter. Legemiddelselskapene holder på disse rådataene. Deretter gir de et sammendrag av resultatene til myndighetene, som betaler og har et insentiv til å godkjenne legemidlene, og så blir legemidlene godkjent.

Jeg kom med disse poengene i en fagfellevurdert artikkel som ble publisert i Journal of Insulin Resistance i september 2022, der jeg konkluderte med at vi burde ta en pause og undersøke saken rundt covid-mRNA-vaksinene.

Siden da har jeg kjempet for en retur til etisk, evidensbasert medisinsk praksis over hele verden. Noen av de klare løsningene fremover vil være lovendringer som er nødvendige for at pasienter, leger og allmennheten skal kunne ha større tillit til informasjonen de mottar når de skal ta beslutninger om egen helse.

To helt klare, lavthengende løsninger, som er både etiske, vitenskapelige og demokratiske, er at legemiddelindustrien bør få lov til å utvikle legemidler, men de bør ikke få lov til å teste dem selv. Og de bør absolutt ikke få lov til å utforme sin egen forskning eller sitte på rådataene. Deres informasjon må evalueres av en uavhengig instans. En annen klar løsning er at de medisinske tilsynsmyndighetene ikke bør ta imot penger fra industrien, da dette er en grov interessekonflikt. Jeg vil også understreke at folk må forstå det større bildet.

Før pandemien hadde jeg innsett at det var et stort problem med påliteligheten til klinisk forskning, der resultatene av kliniske studier på alle legemidler som er sponset av legemiddelindustrien, alltid overdriver sikkerheten og fordelene grovt.

Jeg har tatt med meg denne informasjonen til EU-parlamentet, der jeg talte i 2019, og jeg har snakket med høytstående politikere i den britiske regjeringen. Men selv om de var positive, mente de at saken var mye større enn dem som enkeltpersoner, og derfor trengte den også medieoppmerksomhet for å få offentligheten til å forstå viktigheten av en slik undersøkelse. Før vi fortsetter med flere spørsmål, siden jeg har snakket ganske lenge nå, vil jeg bare avslutte med to referanser for at retten og dommerne skal forstå hvor alvorlig dette problemet er.

Mannen som jeg kaller medisinens Stephen Hawking, er professor John Ioannidis fra Stanford-universitetet. Grunnen til at jeg kaller ham medisinens Stephen Hawking, er at han er den mest siterte medisinske forskeren i verden og et matematisk geni. I 2006 publiserte han en artikkel med tittelen «Why most published research findings are false». I denne artikkelen gjør han et poeng av at jo større de økonomiske interessene er på et gitt område, desto mindre sannsynlig er det at forskningsresultatene er sanne.

Jeg sier dette i forbindelse med Pfizers mRNA-vaksine, som har innbrakt selskapet 100 milliarder dollar. Det andre poenget han trekker frem i en annen artikkel fra 2017, er igjen at grunnen til at systemet fortsetter som det er, er at de fleste leger ikke er klar over at informasjonen de mottar når de tar kliniske beslutninger, er korrumpert av kommersiell påvirkning.

Det andre troverdige navnet jeg vil nevne, er redaktøren for Lancet, Richard Horton, som jeg kjenner personlig. I 2015 skrev han en artikkel i Lancet om et hemmelig møte som hadde funnet sted med ham selv og noen av verdens fremste medisinske akademikere. Der skrev han at kanskje halvparten av den publiserte medisinske litteraturen rett og slett kan være usann. Og han sa at vitenskapen har tatt en vending mot mørket.

Men hvem skal ta det første skrittet for å rydde opp i systemet? Jeg tror at i denne saken og i denne domstolen i dag kommer dette til å bli et svært viktig historisk øyeblikk for det første skrittet.