Planen om å spille inn lydbok av Knut Hamsuns «Sult» med KI-generert etterligning av forfatterens egen stemme, møter kraftig motstand fra Hamsuns etterkommere. Men de juridiske argumentene for at utgivelsen er lovlig, er sterke.

Den pikante detaljen i kontroversen er at Legatum Forlag, som har planer om å gi ut en rekke slike lydbøker med KI-genererte forfatterstemmer, blir omtalt som høyreradikalt av den venstreradikale avisen Klassekampen.

Bibliotekarene ved Deichman forsøkte å stoppe et bokslipp fordi de mener forlaget står for en «høyreekstrem, rasistisk og voldelig ideologi». Grunnen var at de har gitt ut en bok av den franske forfatteren Renaud Camus om befolkningsutskiftningen i Europa.

Dette kan se ut til å ha virket som en rød klut for Hamuns barnebarn, Regine Hamsun. Det er hun som uttaler seg på vegne av arvingene.

Det hun ifølge VG reagerer mest på er at bestefaren blir «misbrukt av høyreradikale».

– Det er helt grotesk – og noe vi i familien selvsagt ikke vil. Det er et overgrep, sier hun til avisen, tilsynelatende uten å se ironien i at bestefaren hadde nazi-sympatier.

Arvingene vurderer nå hvilke muligheter de har for å stanse utgivelsen, selv om det er for tidlig for dem å si noe om hvorvidt de vil gå til sak mot Legatum Forlag.

For de tre ekspertene som har kommentert problemstillingen på Rett24.no er forlagets politiske profil naturlig nok irrelevant.

Jusprofessor Olav Torvund og advokat Jon Wessel-Aas, begge med opphavsrett som spesiale, argumenterer for at prosjektet neppe kan stoppes. Advokatfullmektig og doktor i rettsvitenskap, Morten Smedal Nadheim, mener å ha funnet en mulighet for arvingene til å vinne frem med et eventuelt søksmål.

Torvund peker på at Hamsuns verker er frigitt og tilhører allmennheten, fordi det er over 70 år siden han døde. Hvem som helst kan nå gi ut verkene hans.

Han mener forlagets valg av stemme til innlesingen av lydboken er en del av forlagets ytringsfrihet etter Grunnlovens paragraf 100. Det kreves en spesifikk lovhjemmel for enhver innskrenking av ytringsfriheten og en slik innskrenking som går på selve formvalget av ytringen finnes ifølge Torvund ikke.

Smedal Nadheim mener professoren tar feil. Stemmen som brukes til ytringen er ikke alltid en del av den grunnlovsfestede retten til å ytre noe, mener han.

– Man kan kanskje se det slik at innholdet i budskapet vil være vernet av Grunnloven § 100, men ikke alltid innpakningen, skriver Smedal Nadheim, og legger til at det antakeligvis må gjøres en konkret, rettslig vurdering av hvorvidt den KI-genererte stemmen er en del av ytringen på en måte som gjør at bruken av den er lovbeskyttet.

Advokatfullmektigen trekker frem mulige ankepunkter etter markedsføringsloven som forbyr handlinger i strid med god forretningsskikk og som forbyr visse «etterligningshandlinger». Men utfordringene som følger av KI-generert materiale er naturlig nok ikke eksplisitt regulert verken i markedsføringsloven, åndsverkloven eller i andre immaterialrettslover.

Han mener Hamsun-arvingenes sjanser til å kunne stoppe utgivelsen beror på hvordan forlaget bruker stemmen, og om det er noe i markedsføringsloven og immaterialretten som kan gjøre seg gjeldende i tilstrekkelig grad.

Smedal Nadheim stiller til slutt spørsmål ved om det bør være slik at et forlag uten samtykke, og uten å betale vederlag til arvingene, står fritt til å bruke forfatterens egen stemme for å genere inntekter utelukkende til seg selv.

– Når det oppstår nye måter å bruke og tjene penger på avdødes stemmer på, bør det neppe være noen automatikk i at det alltid er fritt frem å gjøre dette uten samtykke fra arvinger.

Jon Wessel-Aas konkluderer på sin side med at Smedal Nadheims forståelse av Grunnloven § 100 og ytringsfriheten er feilaktig.

Med henvisning til forarbeidene for Grunnloven § 100 hevder han det går klart frem at ytringsfriheten også omfatter friheten til å bestemme når, hvor og hvordan man vil ytre seg. Ytringens form og middel er altså en del av selve ytringen, ifølge Wessel-Aas.

– Det er også en logisk selvsagt del av ytringsfriheten. Skal en ytrer kunne nå sitt ønskede publikum med ytringens budskap, er det selvsagt ikke likegyldig i hvilken form eller ved hvilke midler ytringen formidles, skriver Wessel-Aas.

Han viser til at Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 10 beskytter både ytringers innhold og form. Dette er også konklusjonen i flere dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen.

– Og godt er det, skriver Wessel-Aas.

– Det ville ha blitt et nokså fattig kulturliv dersom man i kunstnerisk formidling av virkeligheten ikke kunne la for eksempel skuespillere (med eller uten hjelp av KI eller annen teknologi) etterligne utseende, stemme, væremåte og andre karakteristika hos de levende eller historiske personer som de portretterte, uten å ha samtykke fra vedkommende eller dennes etterkommere.

Daglig leder og eier av Legatum Forlag, Tore Rasmussen, var på 1990-tallet involvert i det norske nynazistmiljøet, noe han har beskrevet som et «ungdomsopprør som gikk for langt». Senere er han kanskje mest kjent for å ha hatt en rolle i den europeiske Generasjon identitet-bevegelsen og blitt nektet innreise til Storbritannia på grunn av «verdier og holdninger som ikke harmonerer med verdiene til det britiske samfunnet».

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!