Etter påtrykk fra regjeringspartiene vedtok det danske Folketinget i desember 2023 en lov som blant annet forbyr brenning av Koranen.
Min kommentar var at med denne loven har danske myndigheter formelt akseptert at dansker skal ha en status som dhimmier under muslimsk overherredømme. Fra nå av er det muslimske trusler og islamsk religiøs lov, sharia, som avgjør hva dansker kan gjøre i deres eget land.
13. april 2024 arrangerte Trykkefrihedsselskabet en debatt i København om Sverige, Danmark og ytringsfrihet. Premisset for diskusjonen var om Danmark har mistet sin posisjon som et ledende land i kampen for ytringsfrihet. Så langt har Sverige ikke innført et tilsvarende forbud mot å krenke Koranen. Er de to landene i ferd med å endre posisjon i forhold til islam og ytringsfrihet?
Fra Danmark deltok forfatter Mikael Jalving og politiker Mikkel Bjørn, som representerer Dansk Folkeparti (DF) i Folketinget. Fra Sverige deltok Mikael Willgert, journalist for den uavhengige mediekanalen Swebbtv, pluss politiker Richard Jomshof. Jomshof har vært parlamentsmedlem for Sverigedemokraterna (SD) siden 2010 og leder av Riksdagens justiskomité siden oktober 2022.
Som nordmann som følger godt med på samfunnsdebatten i de ulike skandinaviske landene var jeg relativt nøytral i denne diskusjonen.
For 25 år siden var debatten om innvandring åpnere og tøffere i Danmark enn i de andre skandinaviske landene. På slutten av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet presset Dansk Folkeparti (DF) anført av partileder Pia Kjærsgaard på for en strammere innvandringspolitikk. Danskene kan delvis takke DF for at Danmark ennå ikke er like skadet av masseinnvandring som Sverige er.
De danske etablerte mediene var lenge åpnere enn de svenske. Dessverre har tradisjonelle danske medier etter mitt syn blitt dårligere de siste 20 årene.
Tidligere skrev selv forfatter Lars Hedegaard for Berlingske, en av Europas eldste aviser. Den tradisjonelt konservative avisen er nå blitt en globalistisk publikasjon som fremstår som stadig mindre interessant og relevant. Dessverre følger flere av konkurrentene etter.
Jyllands-Posten ble kjent langt utenfor Danmark etter at de høsten 2005 under ledelse av kulturredaktør Flemming Rose publiserte tegninger av Muhammed laget av Kurt Westergaard og andre kunstnere. Det er tvilsomt om avisen hadde gjort det samme i dag.
Jyllands-Posten har nå en politisk korrekt sjefredaktør som for noen år siden var valgkandidat for et marxistisk parti. Hun har brukt de siste årene på å fjerne relevante konservative skribenter som Mikael Jalving og Morten Uhrskov Jensen.
Verdens økonomiske forum (WEF) anført av Klaus M. Schwab promoterer en globalistisk agenda fullstendig uten noen demokratisk legitimitet. Under sine toppmøter i Davos i Sveits diskuterer de selvoppnevnte maktelitene hvilken politikk som skal føres de neste årene. I begynnelsen av 2024 konkluderte WEF med at den største kortsiktige globale trusselen stammer fra såkalt feilinformasjon og desinformasjon. Makthavere i EU støttet denne konklusjonen.
Jyllands-Postens redaktør skrev i januar 2024 at desinformasjon er den verste trusselen mot vårt samfunn, og at vi alle «deler ansvaret» for å bekjempe dette. Avisen kjører nå altså ukritisk propaganda fra den udemokratiske Davos-gjengen.
Det bør være rom for flere alternative medier i Danmark, når de tradisjonelle mediene svikter.
Hvor skal vi europeere flykte når våre land er blitt ødelagt?
Den svenske debatten om innvandring er til gjengjeld litt friere nå enn den var for et par tiår siden. Dessverre skyldes dette delvis at Sveriges problemer med masseinnvandring og importert kriminalitet er blitt så gigantiske at de ikke lenger er mulige å skjule.
Det skal derimot nevnes at etter mange år med sensur har Sverige også utviklet et betydelig utvalg av alternativer medier. Noen av disse, som Samnytt og Fria Tider, er blitt ganske store.
Richard Jomshof påpekte under debatten hos Trykkefrihedsselskabet at uten alternative medier og sosiale medier ville de neppe ha fått personer fra Sverigedemokraterna valgt inn i Riksdagen.
Dette betyr dessverre ikke at dagens svenske samfunn er sunt. Sverige opplever flere bomber og gjengskytinger enn de andre nordiske landene til sammen.
Mikael Jalving var likevel frustrert over å møte dansker som tror at myndighetene nå har «kontroll» på innvandringen. I Danmark, som i andre land i Vest-Europa, beveger den innfødte befolkningen seg fremdeles mot en status som minoritet i deres eget land. Denne utviklingen skjer bare litt langsommere enn i Sverige.
Mikkel Bjørn fra Dansk Folkeparti fremstod som intelligent og reflektert for sin unge alder. Han påpekte at det faktisk ikke er mulig å stoppe den skadelige masseinnvandringen innenfor dagens rammeverk. Ikke før man tar et oppgjør med internasjonale konvensjoner som blant annet forhindrer oss fra å utvise kriminelle innvandrere og frata personer statsborgerskapet.
De fleste politikere ønsker ikke å opplyse befolkningen om dette, eller minne dem om at vi har gitt bort store deler av vår handlefrihet til overnasjonale organisasjoner som EU og FN.
Hvis man antyder at for eksempel FNs flyktningekonvensjon må reforhandles eller sies opp blir dette ofte ansett som et ekstremistisk forslag. Flyktningkonvensjonen ble derimot utarbeidet av et nystartet FN på slutten av 1940-tallet. Europa og verden så meget annerledes ut i kjølvannet av andre verdenskrig.
Da Flyktningkonvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1951 var Stalin fremdeles diktator i Sovjetunionen, og kontrollerte flere andre land i den østlige halvdelen av Europa. Mange europeere kunne da være reelle politiske flyktninger fra kommunistisk undertrykkelse som trengte beskyttelse internt i Europa.
Etter den andre verdenskrig var internasjonale flyreiser dessuten dyre og sjeldne. Nå er internasjonal transport blitt billigere og langt mer vanlig. Samtidig har verdens befolkning økt med flere milliarder mennesker, hovedsakelig i det globale Sør og i land med lavere levestandard enn Europa.
I kombinasjon har dette skapt enorme strømmer av millioner av økonomiske migranter og lykkejegere som kontinuerlig presser seg inn i Europa. Svært mange av disse fremmedkulturelle migrantene er ikke reelle flyktninger. Likevel får veldig mange av dem i praksis bli i Europa når de først har kommet seg hit.
Så lenge stor makt over vår innvandringspolitikk er konsentrert i overnasjonale organisasjoner som EU, internasjonale konvensjoner, samt domstoler som forvalter urealistiske menneskerettighetsidealer vil Europa fortsette sin kurs mot undergang. Vi kan ikke stoppe vårt nasjonale selvmord før vi tar et klart oppgjør med utdaterte konvensjoner, og med de nyføydale maktelitene som forvalter dem.
