Kommentatorer er allerede i gang med å skissere planene for et nytt Børsen som skal bli enda finere enn det som brant. Men det viktigste er tapt for alltid: 400 års historie lar seg ikke rekonstruere.

Det er derfor vi opplever en brann som Børsen som så katstrofalt: Det er som noe faller ut av vår kollektive hukommelse og etterlater et stort hull.

Det er ikke så mange å ta av. De nye bygningene fyller mer og mer, de kan være arkitektonisk spennende, men de kunne gjerne stått i Bilbao som København eller Oslo.

Børsen var en del av Københavns historie. Den sto for noe. Den var kjær og for mennesker i dag er det nærmest ufattelig at den kan være borte fra en dag til en annen.

Det har selvsagt noe å gjøre med vår følelse av at ting glir fra hverandre og går i oppløsning. Ingenting føles fast og solid. Hele tilværelsen gynger.

Man sier at Børsen minnet om Notre Dame-brannen, men man sier ikke hva Notre Dame-brannen minnet om: Noe demonisk har krøpet inn i vår tid.

Hvorfor brenner våre kjæreste bygninger i vår sikkerhetsopptatte tid med regler på alle kanter? Det fremstår nesten uforståelig.

Børsen skal bygges opp igjen, men når vi ser de forskjellige stilarter den dekket vet vi at det nye blir noe annet. En 400 år gammel bygning er et monument over tiden.

Det er det som føles som et så stort tap.

Vi er ved å løpe tom for tid.